Joda, du har vokst litt som menneske når du kan se på posten under halvannet år etterpå og komme på noe å legge til sånn at det blir noe mer enn en smånostalgisk barndomsskildring.

Så: jeg er foreløpig på min tredje MP3-spiller her i livet. Den første var en ganske simpel flashstick uten mulighet til redigering av spillelister. Den gjorde sin jobb for ett års tid, og ble deretter levert til min fem år yngre søster. Som etter en stund ga den videre til vår syv-år-yngre-enn-henne-igjen søster, som for alt jeg vet fortsatt har den. Jeg, som innen den tid hadde hatt en lite sjarmerende episode med Apple (prøvde å laste ned en Quicktime-codec. Måtte laste ned iTunes for å få Quicktimespilleren på lasset, sverget å aldri ha noe med Eplebutikken å gjøre) skaffa meg en Creative Zen V. Den har jeg fortsatt; en Creative Vision M ble kjøpt inn for å kunne se film på lengre reiser, men bortimot aldri brukt (men jeg så faktisk et par episoder Beyblade mens jeg satt i verdens lengste kø på et tysk borgerkontor).

Mobiltelefonen min er en Nokia 1112, etter sigende bygd for førstegangsbrukere i u-land – for å ta den tekniske beskrivelsen, så er den omtrent så avansert som de mobilene folk i den vestlige verden hadde i 2002, men med backlit skjerm. Min mor er litt kjærlig oppgitt over at hun ikke kan sende bilder til meg. Jeg er bare glad for å ha en telefon uten all mulig daill. Joda, jeg har hatt noen mobiler jeg og – først en svær Motorola, så sånn som du kunne skifte deksel på (Castlevania-dekslet fikk meg til å bruke flerfoldige timer på internett for å prøve å finne ut hvilken serie det var og hvor jeg kunne få lest den), deretter en sånn som du kunne legge bilder bak gjennomsikte deksler og designe dem sjøl. Først en helt ubrukelig sak fra Panasonic, deretter Nokias lite elegante modell. Når batteriene ga etter, så var tiden for personifisering av mobilen over, og jeg hadde aldri hatt noen interesse for kameraer og radio og wap og gudene vet hva (sies skal det da være at jeg faktisk brukte wap til å sjekke nyhetene av og til, og det var vel mer enn hva de fleste andre gjorde).
Så jeg kjøpte u-lands-mobilen (etter tips fra et da elleve år gammelt søskenbarn) og har levd lykkelig med den siden.

Jeg tror faktisk at far min har hatt flere mobiler enn meg. Godt mulig mamma og. Og jeg sitter her, noen måneder etter at jeg først snubla over dette, og prøver å huske hvordan verden så ut før mobiltelefonene.

Jeg huser bestefars svære nittitallsmobil. Jeg huser min daværende stemors walkie-talkie-lignende redskap. Jeg husker ettermiddager alene hjemme, mens jeg lå på sofaen og snakka med et søskenbarn som jeg aldri hadde vært på så god fot med hvis jeg hadde måttet treffe henne daglig, den gang trådløse telefoner faktisk var noe nytt.
Jeg husker en skoletur på ungdomsskolen hvor mamma hadde sendt sin nyanskaffede Erikson-telefon med meg, og hvordan jeg og noen venninner satt og brifa (som vi kallte det, og som folk faktisk gjorde) med den på ferga. Folk brifer ikke med mobiler lenger, og jeg antar at det er fordi alle har en, og alle kan de viktigste tingene: ta bilder, spille musikk, laste ned video.

Jeg husker at jeg programmerte inn “Safe in the Harbor” som ringetone på pappas gamle mobil, men jeg husker dårlig hvordan det var den gangen man måtte ringe rundt for å finne ut hvor ungen hadde tatt veien. Og tror nok ganske sikkert at siden både jeg og de fleste av mine jevnaldrende fra de dager da telefonkioskene tok mynt fortsatt er i live, så er vel mobiltelefonen enda et symptom på et samfunn som har ganske mange ting den egentlig ikke trenger.

I alle fall med tanke på hvor mange som bytter dem ut årlig.