Der min venn bruktbokhandelen (ellers kjent som Tromsøs største langer av importerte tegneserier, fantasybøker og rollespillmateriale) ikke kunne hjelpe, var Libris i storgata parat: Jeg har Trollmannskeiseren, samleboka med de fire første albumene om Ridderne av Dor, og den siste Miranda-boka. Kommentarer vil sikkert komme, men nå er jeg nødt til å snakke om det mine øyne fallt på da jeg speida etter en Wergelandsamling:

Ringdrotten av J. R. R. Tolkien.

Nei, skam å si det, så var det Húrins barn jeg hadde med meg da jeg gikk ut av butikken en tusenlapp fattigere, for Ringenes herre er middagslektyren min denne høsten – faktisk så eier jeg intet mindre enn to utgaver av den. Jeg er ikke sikker på hvorfor, særlig med tanke på at min kjærlighet for den aldri heilt kunne nå opp til den jeg har til Hobbiten. Noe som muligens også forklarer hvorfor alle forsøkene (seks eller sju i tallet) på å komme gjennom den bibelen stranda halvveis gjenna tredje bok – det måtte filmene til før jeg kom meg gjennom heile historien.

Men om mitt forhold til Tolkien er litt utafor det normale, så har jeg aldri vært hun som benekter at Torstein Bugge Høverstad er MIN Jesus. Han var eineste grunn til at jeg leste Harry Potter 5 og 6 (og dessuten også Det gyldne kompasset), og han er mannen som lærte meg at folk som prater dritt om dubbing og oversettelser aldri er så kule som de sjøl trur de er. Ringenes Herre leste jeg aldri på originalspråket, men ett er sikkert: Ronny Wiltersen framsto for meg alltid som en mye meir levende figur enn Ron Weasly, og jeg trur nok at det har noe å gjøre med at Ronny snakka med en merkbar dialekt (muligens sosiolekt her?) som Ron meg bekjent mangla.

Så hvorfor ikke Ringdrotten? For jeg sto der og stirra på den i fem minutter, med den litt syke fascinasjonen til et menneske som slett ikke leser tysk godt nok til egentlig å kunne lese prosa sjøl om tegneserier går bra, men som også veit at du har glømt at en roman er på svensk etter fem sider. Jeg er ingen (god) lingvist, men jeg liker språk, og jeg liker særlig å se at de germanske ligner på hverandre. Og Kafka på stranden fikk meg til å elske dialektbruk i skjønnlitteraturen meir enn Ronny Wiltersen og Jokum Finnimann allerede hadde prestert. Jeg er meir enn normalt interessert i oversettelser, og en oversettelse hvor de forskjellige rasene i Midgard snakker forskjellige dialekter burde jo være som skapt for henne som forbanner bokmålet for å ha tatt fra henne sin egentlige skriftlige uttrykksform. Det at Tolkien sjøl var en språkentusiast av de sjeldne gjør jo også sitt for at prosjektet virker kulere enn “nynorsk-som-bruker-ord-jeg-ikke-skjønner” burde være.

Til slutt var det pengene og fornuften som talte i den saken. Men jeg skal ikke se bort fra at den kommer til å havne på ønskelista min til jul.