Nordmenn er ikke så flinke i engelsk som vi trur

“Pervertert“, Dagbladet? Virkelig? Gidder dere å slå det opp i rettskrivningsordboka?

Jeg skulla da vitterlig tru at dere meiner “pervers”, et ord som på norsk ikke trenger adjektiv som påpeker at det handler om seksuelle avvik.

Folkevett vs. vitenskap, nte runde.

Min sunne skepsis til Framskrittspartiet har nok en del å gjøre med min usunt lange karriere som student. Lesesaler og fagbøker handler jo som kjent om å fremmedgjøre ellers kjekk ungdom fra verden, sånn at de begynner å tru på overhengende sannheter som smarte folk har forska på, og glømme virkeligheta gutta på golvet føler på kroppen.

Nå har deg seg sånn at en av de enklere sidenæringene for stundenter er skoler hvor halve besettninga plutselig en dag ligger hjemme med influensa. Jeg har hatt noen måneders ærlig arbeid utafor detaljhandelen, og har levd bak kulissene i lærerværelset. Man får etter hvert litt innsyn på skolehverdagen sett fra den andre sida.

Som unger med adferdsproblemer som forpester heile klassemiljø mens foreldrene nekter å tru at poden faktisk trenger hjelp. Som foreldre hvis definisjon av “mobbing” er heller liberal, og hvis meining om hvor kraftige tiltak skolen burde ta mot mobberne til er enda lausere. Som foreldre som tar parti med ungen samme hva rektor prøver å forklare at han har gjort, fordi den lille mann må stå opp i mot autoriteten.

Og den lille mann er jo nettopp det Framskrittspartiet handler om.

Men læreryrket er en yrkesutdanning, og folka som bedriver det har som regel bedre peiling på hva som foregår i hodet til ungene enn en god del foreldre har. Jovisst har jeg møtt dem heilt sikkert skulle ha peila seg inn på et anna spor her i verden, men til og med de har som regel en fleirårig utdannelse bak seg.

Det er noe symptomatisk trassig i forslaget. Det er, for å trekke en parallell som neppe er heilt heldig, litt som fireåringen som vil bli voksen sånn at mamma ikke lenger kan bestemme hva som er sunt for tennene. Man vil at ufaglærte og, som man ville si på politisk, inhabile representanter skal ha bestemmelsesrett over folk med fagutdannelse og erfaring innafor yrket. Lurer på hvor mange andre felt tiltaket skulle vært like bejubla.

(Og ellers bedre sagt her)

Of the USS Enterprise

Når jeg var tretten blei jeg en motvillig fan. Det var ikke at jeg satte meg ned og så på fordi jeg var særlig interessert i sci-fi. Tvert imot; jeg var – og er – ikke av typen som omfavner alt som har romskip og marsboere. Men på et eller anna kjedelig søndag må jeg ha kommet bortpå feil knapp og fortsatt å se, for når jeg var tretten, så var det et av de få tv-programmene jeg faktisk fulgte hver uke. Men det var den gangen internett besto av hjemmesnekra hjemmesider med bilder av bikkja, og når TV2 slutta å sende Star Trek: The Next Generation, så var det lite som kunne holde kjærligheten ved like. Sjøl om jeg nok likte Janeway og Chakotay og doktoren – Voyager var bare ikke heilt det samme, og sendetiden på TV2 kortlevd.

Med andre ord: det jeg veit om Spock og Kirk, det veit jeg på grunn av at folk på internettet snakker om dem. Jeg hadde aldri sett dem gjøre det kapteiner og førsteoffiserer på stjerneskip gjør, men det har jeg nå, for jeg har sett den siste filmen.

Nei, jeg veit ikke hva den egentlig heiter. Og jeg gir egentlig litt blanke, for det handla om stjerneskipet Enterprise, og jeg kjente at jeg var litt lei meg når det var slutt. Ta fra det hva du vil – for å snakke den slags historiefortelling som akademia forlanger at jeg skal bry meg om, så er det ikke så mange store spørsmål som blir stilt, og ikke mange nye svar som blir gitt. Men det er masse stilig CGI og kameratskap og folk med spisse ører, drøy kamerføring og stjerner og svarte hull. Og det er nok for meg, i massevis. Jeg gidder ikke å skrive noen skikkelig anmeldelse fordi filmen henvender seg til fansen, det var Trekkies eller bare sci-fi folk generelt. Selvfølgelig er det ikke noe du går og ser på hvis du helst ser film hvor du kan diskutere de postmoderne motivene etterpå, men for dem av oss som liker romskip og klingonere, så er det bløtkake med multer og konjakk. For si hva du vil om sjangeren – filmen er god, den.

Stemmefiske på finnmarka

Gudene veit hvordan det er sørpå, men i nord-Norge kan man dele befolkninga opp i tre grupper:

1. Plastikksamene, “de som sikkert hadde forfedre som snakka samisk men det betyr jo ikke at de må drive å prøve å bli fjellfinner sjøl”
2. De som bruker begrepet “plastikksame”
3. De som ikke gidder å nekte for at bestemor kunne finsk, men likavel ikke forteller det til ungene med mindre de spør

Det er gruppe nr. 2 som er problemet. Det er gruppe nr. 2 som vokste opp i en tid hvor det var, for å sitere bestemor, “stor skam” å være same. De som den dag i dag vil stå i butikken og klage seg over at “alt skal no være samisk no for tida”. De som reiser seg og går fra kirka hvis det står samiskspråklige salmer på tavla. De som fråder over all “forskjellsbehandlinga” til fordel for samene. De som hater det samiske, de som vil bli ærlig, inderlig, sint og fornærma hvis en stakkar skulle gjøre den feil å anta at de skulle være av samisk avstamming.

De som godt kan finne på å stemme på Frammskrittspartiet hvis det betyr at de vil arbeide for at samene skal holde kjeft og drive med sitt på vidda.

Sametinget kommer ikke til å bli nedlagt, og skulle FrP få reint fleirtall, så har vi adskillig verre ting å bekymre oss for enn at samene mister et rådgivende organ. Men jeg har møtt dem som erklærte at de ville stemme FrP det øyeblikk de fikk høre samepolitikken deres. Og tru ikke det at Finnmarksloven ikke er kontroversiell; tru ikke det at det ikke finnes folk her oppe som motvillig vil gå med på at de har samer bak i slekta, men vil blånekte å melde seg inn i samemanntallet og faktisk få innflytelse over Finnmarkseiendommen.

Tru ikke det at fornorskninga ikke sitter i blodet fortsatt. Tru ikke det at skammen over det samiske har gitt seg med åra. I Kåfjord i Troms var fleirtallet av befolkninga samer i år 1900. Der blei samiskspråklige veiskilt systematisk vandalisert for mindre enn ti år sida.

For ordens skyld: det faktiske problemet med Finnmarkseiendommen (og forklaringa på hvorfor dette er nødvendig), men det er neppe det som bekymrer dem som kommer til å stemme på Sandberg eine og aleine fordi han går ut og sier at han vil ta makta fra samene.

For tru ikke det at Sandberg ikke veit hvem det er han snakker til.

---

18.08.09: Som sagt.

Mannfolk og tall

De siste ni åra hare 153 svensker blitt drept av ektefellen.

Det er lett å like Discovery. De snakker fakta. Sannhet. Vitenskap. Sånne ting som man gjerne assosierer med framskritt, med nøytral iaktakelse – med det å vite at du kan stole på at det de sier, har de gode grunner for å si.

Statistikken vil kunne fortelle oss at det finnes omtrent like mange kvinner som menn blant menneskene. Det fødes litt fleire gutte; litt fleire jenter vokser opp. Det går opp i opp, og for det meste har vi en mann per kvinne.

I videoen til Discovery – de som altså bringer fakta, sannhet, vitenskap, objektivitet – synges nitten av strofene av en eller fleire menn.

Tre av strofene i videoen synges av en eller fleire kvinner.

Annet hvert menneske du vil møte her i verden er en kvinne.

For hver kvinne i videoen, er det tre menn.

Jeg har en kompis som en gang i tiden ymta frampå med at siden jeg var politisk plassert på samme kant av partiskalaen som han, så kunne jeg kanskje tenke meg å slå et slag for litt mindre feminisme?

Siden år 2000 har 153 svenske menn drept konene sine.

---

Og bare sånn til ettertanke: Man kan vel sjøl tenke seg hvordan det skulle hørt ut hvis noen gikk ut og påpekte at i snitt ni etniske nordmenn blir drept av innvandrere hvert år.

xxxHolic

(Først som sist: “xxxHolic” uttalles som “holic” – de x-ene er bare for “fyll inn passende”)

Sist skreiv jeg om en av de stadig pågående (u)dådene til CLAMP: Tsubasa Reservoir Chronicle, en lettbeint eventyrserie som desverre gikk på trynet når skribenten prøvde seg på å fortelle en slags historie med den. Tsubasa har en søsterserie som gikk i trykken samtidig og har et plot som er tett innvevd med hendelsene i Tsubasa – eller bakhistorien, i alle fall. Denne serien har en eldre målgruppe (Tsubasa er shounen, xxxHolic er seinen), en vidt forskjellig fortellerstil, tegnestil, og for ikke å nevne historiestil – men deler altså en god del av spillerne. Så for å oppsummere historien, så kan vi like godt begynne med Tsubasa. Du husker at heltene der måtte kjøpe redskapet for å reise gjennom dimensjonene med? Det får de av Yuuko Ichihara, “Heksa av dimensjonene”, et eksentrisk kvinnemenneske som gjør geskjeft av å oppfylle ønsker – underforstått, hun sysler med magi. Og det gjør hun i dagens Tokyo.

Hovedpersonen i xxxHolic er Kimihiro Watanuki, elev ved det som tilsvarer videregående skole her til lands. Watanuki er ensom – foreldrene hans er døde, og når serien begynner virker han ikke å ha noen venner. Dette har antakeligvis noe å gjøre med at Watanuki også har sitt å gjøre med det overnaturlige, om enn høyst uvillig: Watanuki kan see ånder og spøkelser, og de elsker han. Kjærligheten er ikke gjengjeld, og Watanuki lider mye på grunn av at han forfølges av skapninger som ingen andre kan se. Og sånn går no dagan, heilt til han snubler over en liten butikk i tjukkeste storbyjungelen – og sjølsagt, over Yuuko. Yuuko tilbyr seg å løse problemene for han, men påpeker at han aldri i livet har råd til å betale prisen – så hun foreslår at han jobber ned gjelda i stede for. Og før Watanuki får med seg hva faen som skjer, så er han ansatt som hushjelp og løpegutt.

Og dermed er scenen satt for noe som i lang tid spiller ut som en episodisk urban fantasy med en ikke-alltid-klar moral, for Yuuko har selvfølgelig fleire kunder, og Watanuki finner seg stadig som den som egentlig blir sendt ut for å løse problemene deres, som uungåelig har et eller anna med det overnaturlige å gjøre. Det er mye japansk folketru å spore i xxxHolic, men innerst inne er den i nær slekt med dramaseriene, det skjønner man når et par av klassekameratene til Watanuki viser seg å være blant seriens få faste figurer. Watanuki er ikke så ensom som han trur, og slett ikke så gretten og asosial som han virker når serien begynner. Sjøl om det ikke skjer så elegant som man kanskje skulle kunne ønske, så skjønner man snart at bak alle “og dagens moral” episodene, så handler xxxHolic om Watanuki og hans gryende forståelse om at skjebnen ikke er så ensidig som han kanskje hadde trudd (og skjebne er et nøkkelord i xxxHolic).

Men så var det Tsubasa Reservoir Chronicle, og det beklagelige faktum at både Yuuko og Watanuki har sitt å gjøre med historien der. Det er – for det meste – ikke særlig merkbart, men hvor man faktisk kan lese Tsubasa uten xxxHolic, så dukker det etter hvert opp episoder i xxxHolic som (antakeligvis) er noe så jævla forvirrende hvis man ikke veit sånn omtrent hva som har skjedd i Tsubasa siden sist. Hovedproblemet med det er at når Tsubasa virkelig begynner å gjøre seg gjeldende, så har historien også blitt så irriterende at man får lyst til å slenge bøkene i veggen. Det hadde vært mye enklere å anbefale begge seriene som en pakkeløsning hvis Tsubasa ikke hadde endt opp i grøfta med hjula i været.

Det fine er likavel at det finnes håp, for xxxHolic er blitt sendt på TV i to omganger – serien xxxHolic på 26 episoder, og xxxHolic: Kei med 13. Og siden produksjonen var fullstendig uavhengig av Tsubasa Chronicle, som søsterserien heiter i animert format, så har ingen av disse seriene noe som helst å gjøre med denne å gjøre. Joda, kvalitetsmessig så er nok tegneserien bedre, historiemessig fordi den tross alt har en større sammenheng og tegnemessig fordi.. nåja, anatomien i særlig den første tv-serien er til tider drøy. Forskjellen på de to seriene er også merkbar fordi Kei er dedikert til den senere delen av tegneserien hvor Watanuki begynner å skjønne hva menneskene rundt han faktisk betyr for han – så hvor den første serien meir eller mindre bare er om Watanuki og kundene til Yuuko, så har den andre betydelig meir drama på gang. Begge to er i alle fall underholdende så det rekker – ikke mesterverk innen kunsten i noen betydning, men gode serier likavel. Igjen: Den engelske dubbinga er så som så. Det er den tyske og, men med tanke på hvordan anime gjerne blir dubba på tysk (du vet ikke hva lidelse er før du har hørt hvordan Digimon Tamers var for tyske unger), så er ikke det akkurat noe dårlig.

Nå er jeg en fan av xxxHolic med en smak innen det meste her i verden som nok sikkert kan trekkes i tvil. Men hvis jeg skal prøve å være objektiv, så er det – både som tegneserie og som tegnefilm – en sånn “ja, hvorfor ikke?” serie for meg.

Tsubasa Reservoir Chronicle

Okei, så jeg måtte gå hen og sammenligne Tokyo Babylon med dens stilmessige arvtaker, xxxHolic. Så hvorfor ikke skrive litt om den og?

Ett godt argument er det at xxxHolic i skrivende stund ikke er avslutta, skjønnt det ikke kan være lenge igjen nå. Det kommer vel an på hvor mye lenger CLAMP greier å tvære ut Tsubasa Reservoir Chronicle, så jeg så meg nødt til å si noen ord om den serien også.

Jeg ville ta det kort med Tsubasa, litt fordi det å oppsummere historien på nåværende tidspunkt ville tatt meire tid enn noen gadd å lese men mest fordi mitt nærmeste forhold til den serien nå er å akke meg over den. Det er vanskelig å forklare hvordan noe som begynner så bra kan ende opp så langt inni granskauen at den forlengst har passert finskegrensa, så tilgi meg lengden her. Oppsummering: Fire mennesker og ett levende kosedyr er på den parallelldimensjonale versjonen av interrail, på jakt etter magiske fjær. Fjæra tilhører Prinsesse Sakura, og er faktisk biter av sjela hennes. Sakura reiser sammen med bestissen Syaroan, og hvis du begynner å få litt tvilsomme vibber nå, så er det (desverre) ikke uten grunn. Sammen med dem er Fay, en blid trollmann med høy Yngve Freiholt-faktor som av ukjente grunner stakk av fra hjemverdenen sin, og Kurogane, en pottesur ninja som blei sparka ut av prinsessa han jobba for. De er kunder hos “Heksa av dimensjonene”, som ga dem skapningen Mokona – som altså kan reise gjennom via dimensjoner – i bytte mot det kjæreste de eier.

Tsubasa Reservoir Chronicle handler altså om disse fem på reise fra verden til verden. Det er en salig blanding av sci-fi, fantasy, mytologiske univers av østlig opprinnelse men mest av alt, av CLAMP og deres tidligere verker. Figurer fra alle de tidligere seriene deres (utenom Wish, som ikke er en så stor skam som jeg personlig synes) dukker opp i disse verdene, hvor de lever forskjellige liv, men “hjertet er det samme” (eksempel anno 1990 og 2005). Tsubasa begynner som en skamløs eventyrserie, med mye humor, mye stilig sverdsvinging, mye tøffe kostymer og rett og slett – mye ting man godt kan like sjøl om historien aldri egentlig beveger seg verken fram eller tilbake.

Men man kan bare ikke ha gode ting her i verden, og nesten halvveis gjennom serien, så blir Tsubasa plutselig seriøs. Ikke bare “plutselig” heller – brutalt er nok et bedre ord for det sinnsyke taktskiftet rundt kapittel 100. Som jeg har sagt før: Snørr, blod og tårer er ikke nok til å gjøre en historie “voksen”, og i Tsubasa så går det veldig, veldig galt. For den bakhistorien som blei kort presentert i de første tre kapitlene og så glømt, den funker bare ikke godt nok. Logikken bak den går i golvet som et korthus, og historiefortellinga (“pacing”, som man kaller det på godt norsk) går til helvette sammen med den. Når man omsider begynner å få forklaringene, så er de så bortinatta ut av det blå at ingen egentlig har noen ide om hva faen som egentlig foregikk. Der er vi i skrivende stund fortsatt, og en god del av fansen har for lengst avskrevet serien som håplaus.

Men tegneteknisk er den god, det skal den ha. Dessuten også en TV-serie som “alle” skikkelig fans hater, og jeg ikke har sett meir enn noen få episoder av, men nok til å kunne rapportere at den ikke er noe spesielt å bruke penger på. Grunnen til det er nok at kanalen som sendte serien kun ville ha barnevennlige greier, og at den dermed er noe tam i sammenligning med tegneserien. Og dessuten avslutta med et antall episoder som TV-teamet måtte skrive sjøl fordi alt blodet som etter hvert dukka opp var for mye for kanalen (de viktigeste kapitlene blei forøvrig laga OVA-er av, men det er ikke noe nytt fra tegneserien der). Musikken er overraskende god; verken engelsk eller tysk dubbing er noe å rope hurra over.

Det er vanskelig med Tsubasa, fordi serien faktisk er både morsom og søt og underholdende så det holder de første bøkene. Bare hakket dypere enn Donald, riktignok, men mye artigere og penere og dessuten så kaller de øl for øl, og ikke “sprudlevann”. Hadde den fortsatt på samme måte. Men med den trasige sistedelen, og all den forlatte tematikken som kunne ha gitt serien noe sårt tiltrengt sammenheng, og det begrederlige faktum at når Tsubasa suger, så suger xxxHolic litt ekstra…

Mja. Kan vi ikke bare si det sånn at du kan lese de første 10-12 bøkene, i alle fall? For det verste med Tsubasa Reservoir Chronicle er jo kanskje nettopp at man rekker å bli glad i den innen gjengen ender opp i en postapokalyptisk verden utelukka befolka av besettninga til X. Som for øvirg er en anna av “herregud, hvordan kunne noen finne på å la dem holde på uten en redaktør?”-seriene til CLAMP.

Neste gang: Den uanseelige men i lengden mye triveligere tvillingen til Tsubasa – xxxHolic.

De beste revolusjonene begynner i det små

En gang i tida vurderte jeg å melde meg inn i Rød Ungdom, og jeg er sikker på at de meiner mange ting jeg godt kunne være enig i, sånn utenom Chavez og hans demokratireformer – har vi virkelig ikke lært hvordan det bruker å gå med ledere som vil sette rettsstatlige prinsipper til side i halvstuderte røverstater? Men okke som – Rød Ungdom gjør sikkert mange fine ting for verden og fyller sikkert en viktig posisjon i samfunnet.

Men kampen mot kapitalkreftene kan nok ta litt av til tider, som når de erklærer at et internasjonalt enøkprosjekt med mye presseoppmerksomhet er litt som det hittil mest motbydelige produktet på vår tids underholdningskultur.

Nei, Earth Hour kommer nok neppe til å redde mange isbjørner med de kilowattimene man sparer i hop på det. Ja, det hadde nok vært adskillig meire nytte hvis man greide å få det samme antall folk til å legge seg til den vanen å slå av lyset på dass. Men å boikotte det fordi noen ekle storselskaper vil være med på leken (hvis jeg forstår dem rett), det blir jo litt som å be Bono og Stordalen om å slutte å gjøre gode ting her i verden bare fordi de er berømte.

For symbolhandlinger har jo aldri hatt noen effektpå folkesinnet, må vite.

Om Earth Hour ikke redder regnskogen, så kan den vel kanskje få et par-tre stykker rundt omkring til å begynne å skru av lyset på dass. Trekke ut kontakten på PCen når de legger seg om kvelden. Ikke la mobilen ligge på lading over natta. Du veit, sånne vanesaker som sparer et enkelt menneske for noen hundre kroner i året, og sikkert kan spare verden for et Kårstøanlegg eller to hvis en liten brøkdel av dem som feirer Earth Hour faktisk følger det opp.

Populærhistorie for noen og enhver: Hvordan Norge blei en del av Danmark

Har du noen gang lurt på hvorfor vår kristne kulturarv har avlevert minneverdige sitater som “Firehundreårig natten ruget over apekatten”? Det hadde jeg. Så med litt wiki og et par-tre bind av Norsk Historie fra Det Norske Samlaget, kan jeg nå dele litt av min kunnskap. Med forbehold om at folk kan lyge på wiki og at det er et par uker siden jeg bladde gjennom de bøkene.

I begynnelsen
Norge – det vil si, sørlandskysten – blei samla til et rike av Harald Hårfagre på 870-tallet en gang. Fram til den salige Kong Sverre (“talte Roma midt imot” osv.) kom til makta tre hundre år etter dette, så var det god skikk å ha i alle fall to forskjellige konger som begge påberopte seg herredømme og således også lå i krig med hverandre. Det var heller ikke uvanlig at danskekongene hadde kontroll på de norske kongene, i sin tur, så det der med danskestyre var altså ikke noe nytt i landet. Men i alle fall – Sverre kom til makta, og landet fikk i gang et skikkelig monarki med arverekke og greier. Men skikk på sakene blei det ikke før Magnus Lagabøte blei krona i 1263. Det er nå vi kan snakke om “Norgesveldet”, men det skulle altså ikke vare.

Kalmarunionen
Det kom, som kjent, et skip til Bjørgvin i 1349, og etter at svartedauden hadde herja med landet, så var mesteparten av adelen dau. På det tidspunktet var Norge allerede innom sin først union med Sverige, fra 1319 til 1355, og med lite blått blod igjen, så gikk det som det måtte gå: Når den siste kongen til det Gamle Norge døde med kun en mindreårig sønn, så kona hans – den ikke ukjente Dronning Margrethe – sitt snitt til å få tatt noen tak. Lang historie kort, Margrethe endte opp som dronning av Skandinavia. I 1397 var Kalmarunionen et faktum.

Kalmarunionen styrtes ved at riksrådene i de tre landene valgte kongene – det norske riksrådet besto av adelsfolk og representanter for den katolske kirka. Unionen bar preg av av svenskene mislikte at danskene styrte showet, mens den norske adelen og embetsstanden sakte men sikkert blei erstatta av dansker. Nordmennene syntes ikke så mye om dette, og i 1500-1501 kom det faktisk til et aldri så lite opprør mot denne praksisen, leda av en svenskætta ridder. Det gikk skeis, mest fordi danskene var noen drittsekker. Hadde det gått bra, hadde vi antakeligvis havna i union med Sverige i stede for (noe vi allerede hadde gjort vinteren 1449-1450, når den eine halvdelen av det norske riksrådet, i et forsøk på å begrense den danske innflytelsen av landet, valgte å utpeke svenskekongen som norsk konge etter at den andre halvdelen hadde valgt danskekongen året før).

Gode ting kan ikke vare
Kalmarunionen gikk til grunne for godt når Kong Kristian II henretta noenognitti svenske rebeller i 1520, og svenskene var så forbanna at de gikk hen og valgte Gustav Vasa til konge tre år etterpå. Danskene var ikke mindre bestyrta, og Kristian blei jaga fra landet og erstatta av Fredrik I. Han hadde protestantiske sympatier. I Norge var kjernekaren Olav Engelbrektsson blitt valgt som erkebiskop og dermed også leder av riksrådet, og nordmennene godtok bare Fredrik som konge hvis det skulle bli slutt på å utpeke dansker til norske jobber, og at han skulle holde den derre lutheranismen sin for seg sjøl. Fredrik braut begge løftene, og Olav Engelbrektsson begynte arbeidet med å finne en skikkelig katolsk konge til Norge. Så mens Danmark hadde seg en aldri så liten borgerkrig, var Norge travelt opptatt med å finne noen som helst som var villige til å svare til paven og stå i mot Danmark i krig.

Og sånn begynte altså dansketida
Når Danmark omsider fikk orden på sakene var Kristian III blitt konge, og han hadde gått til valg på at Norge skulle anekteres og gjøres til en provins av Danmark. Dette fikk han hendig satt ut i live ved å tvinge Luther på nordmennene – det vil si, å jage vekk de katolske (norske) geistlige og erstatte dem med lutherske (danske). Offisielt erklærte det danske riksrådet at de hadde overtatt oppgavene til et norske. Det norske riksrådet godtok aldri det – men på den andre siden, de blei heller ikke spurt.

Året var 1536, og Kongeriket Norge var altså blitt redusert til en provins av Kongeriket Danmark, med navnet i behold fordi det tross alt høres stiligere ut å være konge av to land enn bare ett. En dag skriver jeg kanskje også om hvordan vi endte opp med Sverige og hva faen dette har å si for at vi må leve med Ari Behn hundre år etterpå.

For meir om dansketida generelt.

Tokyo Babylon

Det er vanskelig å forklare hva som gjør Tokyo Babylon så vakker uten å avsløre slutten, men jeg skal prøve.

Det er nemlig ikke til å unngå at det i alle fall er den eineste serien til CLAMP som man kan påstå har noen form for fortellingsmessig dybde, og jeg er overbevist om at de ikke gjorde det med vilje. Det var en av de første seriene deres, og ingenting av det de gjorde etterpå har hugget seg fast i meg på samme måte. Samme hvor artige eller søte eller hva-det-måtte-være de andre seriene deres kan være – Tokyo Babylon stiller i en heilt annen kategori. Serien er 7 bøker lang, tegna mellom 1990 og 1993, utgitt av Tokyopop på engelsk[1] og er noe overraskende en av CLAMPs serier som faktisk ikke finnes i TV-versjon. Derimot blei det laget to OVAer (original video anime, altså japanernes svar på “direct to DVD”) og seinere en live action-film. Du kan kikke på dem i bevegelse her, men vær obs på at den engelske dubben er gammel, og dermed ikke heilt patent.

Sjangeren er urban fantasy, og historien er sådann:
Subaru Sumeragi, seksten år gammel, er det siste skuddet på familietreet til Japans største klan med onmyoji-er, som er en slags trollmann/åndeutdriver (som mye mulig har sitt opphav i enten kinesisk eller buddhistisk mytologi). Så mens Subaru går på skole om dagen, bruker han fritida på den jobben som forventes av en av slektas mest talentfulle: Han hjelper vanlige dødelige som har havna i klammeri med det overnaturlige. Mange mennesker går altså inn og ut av Subarus liv, men to gode venner har han: Den ene er tvillingsøstera Hokuto, og den andre er veterinæren Seishirou. Kontrastene er interessant, for om både Subaru og hans søster er usedvanlig varme og vennlige mennesker, så slår det ganske så annerledes ut i den høflige og lavmælte Subaru, og den høylydte og handlekraftige Hokuto. Seishirou, ni år eldre enn de to søsknene, har et langt meir sindig syn på verden, men skaper også det lille serien har av konstant konflikt fordi hans personlighet etter hvert viser seg å ikke være helt hva Subaru og Hokuto tror, og, på tross av dette, at motivene hans forblir ukjent for leseren.

Altså: Ung gutt driver Tokyos beste åndeutdriver-sørvis sammen med oppfarende søster og snill veterinær hvis interesse i ham neppe er heilt tilfeldig (og da meiner vi ikke Hokuto stadige vitsing om Subaru og Seishirous forestående giftemål). Men hva gjør den spesiel?

Når jeg sier at Tokyo Babylon er vakker, så må det også sies at det stadig er CLAMP, og det på et tidlig tidspunkt i karrieren deres. Det faller seg lett å sammenligne serien med xxxHolic, som har et noe lignende konsept og følger en ganske mye lignende måte å fortelle historien på. Og det merkes også godt at både skribent og tegner hadde vokst noen hakk i løpet av de ti årene mellom siste kapittel av Tokyo Babylon og første kapittel av xxxHolic. Tokyo Babylon er, om man skal dømme etter tekniske kriterier, en middelmådig tegneserie. Den er ikke spesielt bra tegna, og i alle fall ikke spesielt bra skrevet. Den har ikke noen form for tematisk sammenheng – det finnes ikke noe budskap utover det å fortelle historien.

Med andre ord: dårlige tegninger, dårlig historie, og dette er liksom storverket deres?
Det første man må godta er at CLAMP har fleire fans enn de antakeligvis fortjener, for store historier har de egentlig aldri fortalt. Noen er bedre enn andre, men det er, på det beste, egentlig aldri noe meir enn god underholdning. De treffer på sjangrene og målgruppene meir enn på kvaliteten: Men jo, til og med der kommer egentlig Tokyo Babylon ganske dårlig ut av det.

Med det sagt, så er det heller egentlig ikke enkelthistoriene det handler om her, men om det store bildet som trer fram når man tar et skritt tilbake. Verden – Tokyo anno 1991 – står på kanten av en ny tidsalder. Årtusenskiftet er bare noen få år unna, datamaskiner og hjemmeunderholdning har startet sin innmarsj, og jappetiden er utilgivelig over. Tokyo er de ensommmes by, de desperates by – og dermed også syndernes by, hvorfra serien får sin tittel (hvis du ikke får assosiasjoner av navnet “Babylon”, så har du ikke lest nok i bibelen til å skjønne deg på literære klassikere). Subaru vander rundt blandt mennesker med knuste drømmer og meiningsløse liv. Det er et klassisk fremmedgjort og moderne univers hvor et menneske fra eller til ikke har noe å si – og Subarus gjennomgående godhet står i en hjerteskjærende kontrast til, som en av figurene rett ut sier, en by hvor mennesker bedrar hverandre hver eineste dag. Tokyo Babylon er en middelmådig mysterieserie om en ung og bløthjerta åndeutdriver, men langt meir slagkraft har den som historien om et menneske som aldri heilt verken kan eller vil akseptere at verden er så forjævlig som den faktisk av og til er.

Godheten til Subaru og livligheten til Hokuto er en skrikende motsetning til den verden de beveger seg i. De bærer med seg et håpløst håp til menneskene de treffer – for går det i det heile tatt an at to tenåringer redder en av verdens største byer fra sitt kollektive misere?

Svaret er kanskje gitt, men det gidder jeg ikke å diskutere videre her. Tokyo Babylon er ikke verdens beste tegneserie. Men skal du lese én serie av CLAMP her i livet, så les denne. Og ja, jeg vil nok kanskje til og med påstå at hvis du vil se hva som skiller japanske tegneserier fra vestlige, på godt og vondt, så finnes det verre steder å starte enn her.

(Her føler jeg meg også forplikta å legge til at sjøl om Tokyo Babylon har en åpen slutt, så dukker vennene våre opp igjen i X (utgitt på engelsk som X/1999). Jeg er en av de få som velger å ikke heilt anerkjenne det – ikke bare på grunn av at X bare lever opp til det ryktet om hvor hysterisk melodramatisk den er, men også fordi jeg faktisk syns at Tokyo Babylon fungerer best uten noen konklusjon. Og kanskje også fordi den konklusjonen de kommer til i X etter min meining er, nåja, teit).

[1] Det bør og skal også sies at den offisielle engelske utgaven av serien er mye, mye bedre enn fanoversettelsene jeg brukte her fordi jeg ikke hadde lyst til å radbrekke bøkene mine.