Morgenbladet har skarpare pennar i skuffa enn riksavisane, og fleire korrekturlesarar enn lokalavisane. Dessutan er dei på Twitter. Der gjorde dei meg oppmerksam på at kulturjournalisten deira skriver “verken surt eller slemt” om ateistar. For å vere nøyaktig, han skriv om “ateistgnålet i adventstida”, som for alt eg veit ikkje blir oppfatta som ein like sur ordlyd i den travle hovedstad som det er her ute i periferien. Viss det ikkje er ironi, da.

Eg skal ikkje gå inn på innhaldet i kommentaren her – Gud veit at den her typen folk sikkert finns, for Gud veit at eg sjølv har hadd den her typen tankar fra tid til anna. Problemet mitt er med retorikken til journalisten, for med all respekt å melde: Eg kjennar meg ikkje igjen i “ateisten” sånn han blir framstilt her. Visst har eg hadd mine tankar om rockelegendar som blir finn Jesus og blir fødd på ny etter runda førti, men eg snakkar ikkje om dei med mindre det er i diskusjonar med folk som er noenlunde einige med premissane mine. Eg går ikkje rundt og ventar på første og beste anledning til å verbalt overfalle noen som nynnar på “O helga natt”, og ikkje trur eg at eg er eit bedre menneskje enn religiøse heller. Viss eg skal forstå kulturjournalisten til Morgenbladet rett, så betyr det at eg ikkje er ein ekte ateist, for

“Ateister nå til dags klarer ikke å gå én dag uten å måtte fortelle Gud og hvermann hva de mener om livet, døden, universet, evigheten og ettertiden. Det er underlig. Enten temaet er popmusikk, litteratur, reiser, filosofi, skolegang, forskning, barneoppdragelse, språk eller naturvern, klarer alltid ateisten å smette inn en kommentar der han ubeskjedent bretter ut om sitt livssyn.

Eg er ikkje ein sint ateist, sjølv om eg av og til tar meg friheten å snakke om at eg ikkje trur på Gud. Eg fatter lett at folk kan vere åndelige. Eg har ingen problem med å skjønne korfor folk trur – om det er på Jesus eller Tor med hammaren, så kan eg forstå åndeligheit. Grunnen til at eg er ateist er ein blanding av manglande personlig tru og noe svære plotthull i dei aller fleste religiøse verdsanskuelsar. For å vere plump: Eg forstår åndeligheit, men eg meiner at samtlige organiserte religionar er vrangforestillingar (jf. “we are all atheists about most gods that humanity has ever believed in”). Eg ordlegg meg ikkje sånn når eg snakkar med andre, og i alle fall ikkje når eg snakkar med venner og familie som trur. Trua på at Jesus sto opp fra dei daude gjer like lite meining som trua på at marsmenn skulle hente dei rettruande med eit romskip som kom i følge med Hale-Bopp, men eg tar ikkje diskusjonen med sidemannen på julebordet.

I kommentaren til Morgenbladet er ateistar ein like homogen gruppe som muslimar, feminstar og politikarar til venstre for Erna Solberg er i kommetarfeltane på Dagbladet.no. Ateistar hatar Jesusbarnet, og dei grip kvar einaste sjanse til å fortelje alle og einkvar om det. Ateistar blir personlig fornærma når raddisheltar lefler med det åndelige, og dei grip kvar einaste sjanse til å fortelje alle og einkvar om det. Ateistar maktar ikkje å se at verda har større problemar enn kollektive vragnforestillingar, og meiner at det hadde vært fred på jord hvis Paven bare ikkje hadde vært katolikk (her venta eg noko om Stalin og antall mennskjer henretta i ateistiske diktatur), og grip kvar eineste sjanse osv.

Og dessuten trur dei at dei er bedre enn alle andre.

Det er ein trist sak når den einaste avisa som ein har meir-enn-middels forventingar til går hen og trykker kommentarer som er like reflekterte som amerikanske blockbustarar. Kjære Morgenblad, eg vil ha meg frabedt å få min personlighet og min mors evne som oppdrager definert ut fra min mangel på gudstru.

Kjære formodentlig truande kulturjournalist: ateisme er ikkje ein personlighetsforstyrrelse. Eg er ateist, og sjølv om eg er ganske lunken på jula generelt, så er eg desto ivrigare på påska. Det er få ting som gjer meg lykkeligare enn sol, sjokolade og “Deg være ære” på radioen. Eg går ikkje eingang rundt og belærar kirkjegjengarane om kordan det sikkert eigentlig er noko hedensk. Eg er bare glad for å få påskeegg. Det finns i alle fall ein ateist som trivast godt med den religiøse kulturarven.

(eg har ikkje skreve nynorsk sidan vidaregåande. Kor godt synes det?)

Så Julie beskytter de sivile fra en hersker som gjerne tyr til vold for å tvinge gjennom viljen sin. Hun er også den rettmessige arvingen til tronen han sitter på. Og vennene hennes forlanger at hun skal ta skrittet fullt ut – å gå til krig mot tyrannen. Det er enkelt i Romeo x Juliet, hvor Prins Montague er en drittsekk av rang: han tok makta med vold og holder på den med terror, sulter sivilbefolkninga som kollektiv straff og kan kaldblodig henrette uskyldige. Han er akkurat like hyggelig på det personlige planet – han slår sønnen sin i full offentlighet, dreper folk som på noen måte truer han, og gir uttrykk for en uhyggelig maktfilosofi. Mot slutten er han blitt en italiensk Macbeth: han har mista all menneskelighet og drar byen med seg mens han raver mot galskapens rand. Man kan spørre seg om Julie ikke bare har rett til å styrte han, men også en moralsk plikt til å gjøre det?

Når familien til Benvolio (jadda) blir offer for Montagues politiske maktspill – og reddes av Julie – bemerker unge Benvolio at det altså er dattera til den onde jævelen Capulet som nå er ute etter å hjelpe folket. Det er først da at faren hans forteller han at det er Montague som er den onde jævelen, og at han har forbudt folket å fortelle sannheten om Capulet. Seeren tviler aldri på dette vitnesbyrdet. Faren til Benvolio har vist seg å være en mann som vil godt – vi har ingen grunn til å anta at han lyger. Vi har sett at de som tjente Capulet er gode menn, og vi har sett at Prins Montague er slem, slem, SLEM. I Romeo x Juliet er Julie helten, og Julie er god. Som seere får vi aldri sjansen til å tvile på at hun har rettferdigheta på sin side.

Man kan saktens kritisere Romeo x Juliet for å være vel svart-hvit i hvordan helter og skurker framstilles. Som en kontrast kan man nevne Wicked, en roman-slash-musikal som forteller en historie fra baksida og viser oss at skurken egentlig var helten. Wicked forteller forhistorien til Trollmannen fra Oz, og vi får vite at Den Onde Heksa fra Vest er bestevenninna til Glinda (den gode heksa som hjelper Dorothy) som blei utsatt for en svertekampanje når hun tok opp kampen mot trollmannen – for trollmannen er ikke så vidunderlig som det blir påstått. Når trollmannen er snill og heksa er slem i Trollmannen fra Oz, så er Wicked en uutalt utfordring til forfatterens tyranni når den forteller oss at det er heksa som hadde det rettferdige målet, og trollmannen som er en tafatt sjarlatan. Trollmannen fra Oz og Wicked er historier som henger sammen sjøl om de er skrevet med hundre års mellomrom, av to forskjellige forfattere som levde to meget forskjellige liv. Men de er fortsatt historier hvor summen er det som forfatteren bestemmer at den skal være: Vi kan alltids finne på alternative forklaringer til det som er der, men våre alternativer kan aldri ta plassen til originalteksten. Wicked er en av få “ordentlige” tekster som tar sikte på å forandre en allerede eksisterende historie, og ikke engang da kan den overta plassen til Trollmannen fra Oz – den kan i beste fall bare være et supplement. En fiktiv historie er hermetisk lukka fra resten av verden: den eneste som kan forandre en historie, er hun som først skreiv den.

Terrorangrepene forrige uke er ikke hermetisk lukka fra den virkelige verden, men her ser vi óg to motstridende historier som barker i hop. Den ene er den allment aksepterte versjonen, hvor de veletablerte akademiske greinene historie og statsvitenskap veit å fortelle at Kongeriket Norge er et rettsstatlig demokrati hvor Jens Stoltenberg leder en fleirtallsregjering. Mesteparten av befolkninga er medlemmer av den lutheranske statskirka; mindretallet av befolkninga trur på Gud. Den største minoritetsreligionen er islam. For tiden er det to fremmedkulturelle grupper som ankommer landet i store monner: polakker og svensker. Norge er ikke perfekt, men hun har i fleire år blitt kåra til verdens beste land å bo i – hun tar godt vare på innbyggerne sine. Når en mann går til barbarisk angrep på det politiske lederskapet, så er det ikke noe som kan unnskylde det han gjorde.

I den andre historien er Norge et land under angrep. Faktisk er heile Europa under angrep, i en myk krig hvor en religion søker å okkupere kontinentet og gjøre de opprinnelige innbyggerne til en undertrykt minoritet. Religionen er islam, og fremgangsmåten er å lure seg inn til “snillistiske” land som gjerne vil hjelpe de sultende og forfulgte. Når muslimene kommer til Norge, så sørger de for å øke antallet ytterligere ved å få mange, mange unger, og gifte disse ungene til slektninger i hjemlandet som så må importeres til Norge på familiegjenforening. Hvis nordmenn protesterer mot dette, anklager man dem for å være rasister. Og det verste med historien er at norske myndigheter – ja, alle europeiske myndigheter! – kjenner til denne planen, og hjelper muslimene. Og hvis du, vanlige nordmann i gata, aldri har hørt denne historien, så er det fordi forræderiet går så mye lenger enn bare politikere: media og akademia forteller bevisst den første historien for å villede folket, sånn at de ikke skal fatte mistanke. I denne historien er det myndighetene som sviker folket, og terroristen som må ty til grusomme handlinger for å få sjansen til å fortelle folket hva som egentlig foregår. I denne historien spiller Jens Stoltenberg rollen som Prins Montague, og terroristen blir hans Julie. Han har vedkjent at han tok livet av 77 mennesker han overhodet ikke hadde noe forhold til, men nekter skyld. Han var moralsk forplikta til å gjøre det, for den Onde Prinsen holder på å kvele befolkninga i sitt styre.

Alt vi veit er historier. Når norske minnemarkeringer handler om de norske jødene som ble drept i holocaust og veteranene som falt for landet, så er det fordi ingen offisielle historier forteller om de 13 000 russerne og serberne som døde i norske fangeleire under krigen. Når voldtekt er noe som asylsøkere gjør mot norske jenter som drikker seg fulle og går hjem aleine, så er det fordi ingen aviser lager saker om de tusenvis av voldtektene som hvert år blir begått i private hjem, av norske menn som er venner og kjærester og ektemenn og tilfeldig bekjente. Når kristenfolket ikke skjønner at folk er kritiske til hvordan Israel behandler sine palestinske innbyggere, så er det fordi deres historiefortelling handler om hvordan jødefolket må være i Israel fordi landet er gitt dem av Herren. Menneskets verdensforståelse er avhengig av hvilke historier de blir fortalt, og hvordan verden fortelles til dem gjennom familie, samfunn, nyhetsmedia, populærkultur. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at terroristen var klar over hva det var han gjorde. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han var fullstendig tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg tviler ikke på at han meiner han hadde plikt til å beskytte Norge mot indre forrædere, og rett til å gripe til våpen mot forsvarsløse ungdommer.

Romeo x Juliet lar aldri seeren få et eineste sekund til å tvile på at Julie må ta et blodig oppgjør med Prins Montague. Du trenger ikke gå lengre enn til kommentarfeltene hos Dagbladet eller Aftenposten for å se at internett er fullt av mennesker som, lik tjenerne til den styrtede Prins Capulet, kjemper for den egentlige historien, den som er fortidd og forbudt av makthaverne. De kjemper så langt bare med ord, men de trur fullt og fast på sin egen fortelling. Hvor galt kan det gå? Med fare for å begå en Godwin: Adolf Hitler levde i en verden hvor jøder og bolsjeviker forgifta det ariske samfunnet, og den melka hadde ikke han heller fra eget bryst. Hvis vi skal ha noe håp om en virkelig demokratisk samtale, så må vi ta et oppgjør med historiene som ikke har hold i virkeligheta. Og vi må ta oppgjøret med de som fortalte den historien som forma Anders Behring Breiviks verden.

Ikke at jeg beklager meg over å beherske det norske språket. Hva som enn skjedde i hodet til unger som ikke fikk snakke samisk eller finsk på skolen for tre generasjoner siden er ikke noe som henger igjen som noe mer enn det ugne spørsmålet om hvorfor ingen nevnte ett ord om det til meg før jeg var godt over tyve. Hvis forfedrene mine hadde et valg mellom å holde på morsmålet eller bytte til norsk, så var det et valg under tvilsomme definisjoner av «fritt og uavhengig». Men Norge har endret seg en del siden kongen bodde i Stockholm, og enigheten er bred om at fornorskningen var en stygg sak, til og med for datidens tankegods å være. Det er ikke det jeg vil skrive om her.

Jeg valgte ikke skriftspråket mitt. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Det er tvilsomt hvorvidt besteforeldrene mine gjorde det, og så vidt jeg vet bærer dialekten vi snakker tydelige preg av noe som ikke er nordnorske ord og vendinger, men rent bokmål importert av folk som lærte seg norsk fra bøker og lærere sørfra. Jeg lærte også bokmål fra trykksaker og barne-tv. Jeg leste bøker på bokmål. Tegneserier på bokmål. Blader på bokmål. Når vi lekte, så snakket legomennene og barbiene søring som vi hadde hørt det på TV. Bokmål. Så la det være sagt: at målform er et valg man må ta, det kan jeg godt gå med på. Men at valget er fritt og uavhengig må du lenger ut i marka med.

Mitt forhold til nynorsken er – som nordlending hvis fornorskede dialekt har inngrodde grammatikkfeil som kommer fra samisk eller finsk men antakeligvis fra begge – labert. Men selv om jeg syntes det var noe herk å lære det på skolen, så var det verre å nekte for diftonger og verbøyinger som kommer ut av munnen min når jeg snakker, og at de har fint lite med normert bokmål å gjøre. Sjøl om jeg vel har lov til å skrive «bein» og «katta» hvis jeg må. Unødvendig tøv, javel, men unektelig tøv som lå meg nærmere enn genitivs-s og hankjønnsendinger på hunkjønnsord. Jeg likte ikke nynorsken, men jeg lærte meg aldri å hate den. For det å hate nynorsken sto for meg som noe som jeg ti år senere skulle skjønne lå ubehagelig nært det besteforeldrene mine en gang måtte gjøre: å fornekte språket man snakker. Som er bortimot det samme som å fornekte folket man kommer fra, for jeg og resten av slekta er stolte nordmenn selv om vi har lite vikingblod i omløp.

Så Norge er som kjent en stolt nasjon, uavhengig etter århundrer med fremmedstyre og okkupasjon og EU-avstemninger. Er det noe vi nordmenn vet, så er det at vi er et annerledesfolk: vi har ikke firefelters Autobahn eller haute cuisine eller tog som går til rett tid. Vi har hurtigbåt, Widerøe og ost som ingen andre enn vi og svenskene anerkjenner som ost. Landets største dikter skrev da heller ikke verkene sine på norsk, for det var et mye større marked i Danmark. Nå er det ikke lenger dansk eller tysk som forgriper seg på det norske språket, men journalister som får seg til å påstå at ting popper opp eller at Darwin kom på evolusjonsteorien (prester og naturfaglærere nok kan gå god for at det var utviklingslæren Darwin skjenket menneskene). Den norske nasjonalismen ligger godt forankret i grunnloven og hijabdebatten; på attenhundretallet var vi sågar så fanatisk redde for svensk at det etter sigende ble rabalder da en politisk sekretær begikk tabben å bruke dialektformer som fantes på svensk, men ikke på dansk. I dag er sjampoflasker og frossenmat som du bare får kjøpt i Skandinavia omhyggelig markedsført med engelske navn. Fri skal nordmannen være, så lenge han får velge sitt uavhengighetsspråk selv: norsk selvbilde og norsk språkbevissthet er en pussig selvmotsigelse.

Og jeg er nordlending som har skjønt at jeg ikke har så mange nordmenn på slektstreet at det gjør noe.

Det er vanskelig å være bitter for noe man ikke har måttet lide for selv. Hvis norsk noensinne har gjort livet vanskelig for meg, så var det som nynorsk og sammenlagtkarakter. Men man vokser opp og kanskje har jeg vokst fra det, for det som ligger igjen er en gnagende visshet om at norsk nasjonalromantikk egentlig ikke har noe med meg å gjøre. Det er ikke jekteskippere og fiskerbønder som var symbolet på det norskeste av det norske. Langt mindre fjellfinner. Så var jo nasjonalromantikken i sin tid en oppfinnelse fra et lite miljø av romantikere som hang rundt på et lite universitet i en liten tysk by, importert til et land som drev heftig nasjonsbygging av folk som hadde penger til å sende guttungene ned til kontinentet. Og de snakket nesten helt sikkert klokkerdansk.

Jeg kan lite om målsaken. Jeg vet at Aasen var for og Bjerke var mot. Jeg vet at sånn som riksmedia ser ut i dag, så kan jeg ikke ta folk alvorlig når de bruker valgfrihet som argument mot nynorsk i skolen. Jeg snakker med en del bokmålsord. Jeg snakker med grammatikk og språklyd som er nådeløst vestnordisk. Det har aldri plaget meg å skrive bokmål, men det er noe i beskyldningene mot nynorsken som skurrer. Det er de som kommer fram anonymt på internett. Som du hører fra sure niendeklassinger. De som kommer rett fra levra, og det er at nynorsk er stygt, og bondsk, og dessuten så snakker de det bare på vestlandet.

Jeg kommer ikke fra vestlandet. Jeg kommer fra folk som ble trakassert av den norske stat fordi de snakket feil språk. Jeg har ikke noe lidenskapelig forhold til nynorsk, men et sted i hjernebarken sitter en trassig mistanke om at de som ville ha vekk det bondske skriftspråket var de samme som ville at nordmenn skulle slutte å snakke samisk og finsk. For meg høres «spynorsk» ut som forakt for de som ikke passer inn i ideen om hva Norge skulle være. Og jeg skulle ønske jeg lærte det skikkelig når jeg hadde sjansen.

      De som kom etter meg hadde Fullmetal Alchemist.

      Tegneserien Fullmetal Alchemist har akkurat fått sitt siste kapittel på trykk, og en era er over; verden var aldri den samme etter FMA. Det var serien som satte fansubs på kartet, som fikk sjølutnevnte dubhatere til å utrope en begrederlig middelmådig dub som den beste i verden, serien som vant pris etter pris, toppa bestselgerlistene i månedsvis, som fikk en film vist på kino i Junaiten, som var nummer én på alle offisielle og uoffisielle lister over “beste anime ever”. Det var den som blei fulgt i ukentlig spenning av animefans av alle aldre og legninger, fra Yu-Gi-Oh til Martian Successor Nadesico til Boku no Sexual Harassment.

      Aldri var en serie så elsket, og aldri var den vel så utskjelt som når noen år hadde gått, hypen hadde lagt seg, og tegneseriefansen forlangte sin rettferdige oppreisning for at den vanvittig populære TV-versjonen hadde fått en heil generasjon av fans til å “misforstå heile poenget med mangaen”. Det er dem som meiner at de nå har fått den oppreisninga i form av Fullmetal Alchemist: Brotherhood, som man døpte det andre forsøket på å oversette tegneserien til Arakawa fra papir til film. Og her følger en pussig historie for min del: jeg så aldri Fullmetal Alchemist når hysteriet var på sitt største – faktisk ikke før et drøyt år etter at siste episode gikk på lufta. Jeg prøvde å lese tegneserien etterpå, men ga opp etter bok nummer fem fordi det bare ikke funka for meg. Jeg har ikke sett den mye debaterte Brotherhood. Men jeg eier intet mindre enn tre forskjellige DVD-utgaver av Fullmetal Alchemist the Movie: The Conqueror of Shambala.

      Det er ikke til å skyve under en stol at om jeg aldri var en blodfan som så hver episode fem ganger, så elsket også jeg Fullmetal Alchemist. Jeg gikk til den med et høytidig løfte om å være kul og kritisk og ikke en skrikende fangirl. Heilt sånn gikk det ikke, og når det nå er gått inflasjon i å klage over hvor bedriten den første anime-serien var syv år etter at den først så dagens lys, så tenker jeg det er på tide å fortelle folket hvorfor det ikke bare var dårlige ordspill som fikk meg til å velge tittelfiguren til banneret på bloggen her.

      Fullmetal Alchemist, skulle du ha brukt de siste årene på å krysse Russland til fots, er en tegneserie av det lengre slaget, en TV-serie på etparogfemti episoder, en film, tre OVA-er, noen TV-spill, et par-tre romaner, og nå altså en ny TV-serie på lengde med den første men uten noen sammenheng til den for øvrig. Jeg skriver her om den første TV-serien (2003 – 2004), som blei laga så lenge før tegneserien var ferdig at det nesten sier seg sjøl at den måtte ta en brutalt anna vending for å få til en fornuftig slutt – særlig siden Arakawa (tegneserieskaperen) etter sigende ba dem om å gjøre det sånn. Derav kom behovet for å gjøre det godt igjen med serie nr. 2 (Brotherhood), evt. bare muligheten til å slå seg enda noen slanter på merchandise til fansen. Så kan de lærde strides om hvorvidt det nå var noen god idé å lage en anime av en manga som var så til de grader ikke ferdig, i alle fall fra det kunstneriske synspunktet. Fra det kommersielle var FMA en braksukess, og det er jo som kjent penga som rår.

      Fullmetal Alchemist er historien om Stålalkymisten, Edward Elric, og lillebroren hans, Alphonse. De lever i en verden til forveksling like Europa før første verdenskrig, sånn utenom at de har et samfunn som ikke er basert på vår gjengse teknologi, men på alkymi: vitenskapen om hvordan man kan omforme stoffer på molekyl-og-atomnivå. Edward og Alphonse var vidunderbarn på den fronten, forlatt av sin far men oppdratt av en ellers elskelig mor – som dør. Vidunderbarna vil bruke alkymi til å vekke mor til live, og hva så om det å bruke alkymi på mennesker er det absolutte tabu? Jo, det går galt. Når hypotesen er blitt tilbakebevist, har Edward mista en arm og et bein, og Alphonse er bare sjela til en ti år gammel gutt festa til en svær, tom rustning. Edward får utstyrt seg sjøl med mekaniske proteser sånn at han kan fungere noenlunde normalt, og brødrene får seg jobb som profesjonelle alkymister i militæret, sånn at de kan få tilgang til ellers hemmeligstempla forskning. For de har et mål, må vite: Edward og Alphonse skal finne De Vises Stein, et sagnomsust stoff som skal kunne gjøre det vitenskapen ikke kan: bedrive alkymi med menneskekroppen, så Alphonse kan bli sitt gamle jeg og Edward slipper de smertefulle protesene.

      Der har du bakgrunnshistorien. Det å kort forklare hva det er du får i fanget når du setter deg ned for å se Fullmetal Alchemist er ingen lett oppgave, men vi kan vel begynne med å si at vi egentlig snakker om en ganske gjengs action-shounen-greie. Edward og Alphonse reiser rundt, slåss mot slemminger, må leve med et rykte som for lengs har løpt dem i forveien, begynner å snøre opp trådene til noe langt større enn dem. Også har du militæret som Edward jobber for, representert av den ambisiøse oberst Mustang, også en statsalkymist. Så er det en religiøs fanatiker som dreper statsalkymister, uansett alder. Så er det skurkene: oppkallt etter de syv dødssynder, og tilsynelatende umulig å ta livet av. Og derfra kommer spørsmålet om hva det er som forties av militæret Edward jobber for, og hvilke synder alkymister kan få seg til å begå i vitenskapens navn.

      Handlingen skyter fart når man etter hvert skjønner at det ikke bare er brødrene Elric som er på jakt etter den myteomspunne steinen. Så langt derifra, og Fullmetal Alchemist rekker innom både folkemord, vitenskapsetikk, krig og fred og religion og politikk, soldattraumer, hittebarn, fødsler og begravelser innen siste episode går i svart. Alt dette mens serien aldri blir mørkere enn en gjengs shounen-serie bør være, med dertil passende humor og unvikelse av de aller verste klisjeene omkring. For det er der du finner det som gjør Fullmetal Alchemist til noe meir enn de tre tusen andre action-adventure shounen-seriene som har rullet over skjermene i Solens Rike: kjernen til historien handler ikke om å slå skurkene en gang for alle, å finne skatten eller å redde landet fra tyranni. Plotet, kanskje, men det om det er sånne ting historien til slutt står og faller på, så er det likevel ikke det som er poenget. Når spenninga står på den ytterste spiss i episode 50, så er det ikke for noen av de førnevnte kampsakene at mot og offervilje tynes til sitt ytterste, men for det som heile tida var motivasjonen til Edward og Alphonse og sirkuset de satte i gang da de ga seg ut på jakt etter å gjøre det umulige. Og grunnen til at de gjør alt det de gjør er at de er brødre, og det er ingen ting de setter høyere enn det.

      Fullmetal Alchemist er ikke heilt som andre serier. Den hadde mye penger i ryggen – den både så og hørtes bra ut, den bygger på et konsept som er originalt nok til at man kan tilgi at enkeltepisoder skurrer. Den har alt som kan kjøpes for penger, men den har også noe som en del serier av samme type gjerne mangler: den har sjel. Det er ikke bare universet rundt historien som gjør den original: det man kjemper for er ikke demokrati og menneskerettigheter eller sex eller havet, døden og kjærligheten. Det er hjem, familie, menneskeverd. Enkle ting med store konsekvenser for ethvert menneske, særlig når du er femten år gammel og den eineste grunnen til at du ikke har tatt livet av deg er at da ville broren din være aleine igjen.

      Som en som ikke leste stort av papirversjonen, så kan jeg heller ikke sammenligne manga og anime. Det fortelles at de er to veldig forskjellige arter, og det kan jeg godt tru på; jeg kan bare ikke gå god for det. Men jeg kan gå god for en dyp, stille kjærlighet til historien som fortelles i den første tv-serien: for et fascinerende univers som er både likt og ulikt vårt eget. For figurer som har fæle problemer som sjeldent har enkle svar. For en historie som stiller spørsmål om hva som er rett og galt og hvor mye du kan ofre for å gjøre det du trudde du alltid ville. For to gutter som ikke får fred før de har gjort godt det de gjorde galt.

      Konklusjonen får være at Fullmetal Alchemist er en fin serie, det kan de fleste enes om. Den engelske dubbinga er verken bedre eller verre enn hva du vanligvis får fra Funimation, altså skulle vi alle ønske at det var ADV eller Bandai som hadde hatt ansvaret der. Ikke plag deg sjøl med å høre på den tyske.

Tittelen sier alt. The Courageous Princess, en ettbindsserie tegna av Rod Espinosa, handler om Prinsesse Mabelrose som er datter av en modig far og en vakker mor. Mabelrose vokser opp med skitt under neglene og tjenerungene som kamerater – og hennes første møte med de andre prinsessene ender med skuffelse over hvor dårlig hun passer inn i tittelen sin. Desverre spiller ikke det noen rolle for dragen som kidnapper henne og sperrer henne inne i et slott som ligger bak en ødemark som ligger bak et gigantisk tornekratt. Dragen har tatt noen prinsesser opp gjennom åra, og aldri har noen prins greid å bryte seg inn for å redde damene. Det var neppe noen som braut seg ut derfra før Mabelrose, heller.

Mabelrose får bruk for sin bondske oppdragelse når hun gir opp å vente på en prins og tar fatt på en strabasiøs flukt og en lang reise hjemover. Når det står om livet kan man ikke være redd for å få gjørme på kjolen, og når man skal få venner, så er det ikke taktisk å brife med prinsessetitler i hytt og vær. Mabelrose vandrer gjennom verden, treffer mange snille (og noen ikke like snille) folk, og begynner så smått å vokse ut av den trauste rosa kjolen.

Det er egentlig noe poenglaust å anmelde The Courageous Princess på norsk, siden målgruppa neppe leser godt nok engelsk til å ha noen glede av den, og de som leser engelsk godt nok neppe har noen interesse i å lese serier jenter 5-9. Espinosa tegner greit og heller ikke meir, men serien er i alle fall i farget. Historien er god nok, sjøl om de største Donald-tegnerne har levert bedre. Men det er ikke bare i øynene til Mabelrose at man aner de japanske anene til serien, for Mabelrose har en historie med episke trekk. Mabelrose blir eldre, og man aner at hun vokser på tingene som skjer med henne. Det er ikke eventyr om prinsesser og drager og snakkende dyr; det er historien om en jente som er langt, langt hjemmefra. Hadde The Courageous Princess faktisk vært manga, regner jeg med at det hadde vært en anime på gang før eller siden.

Som kommentar til rådende kjønnsideologi innenfor den vellykkede sjangeren “la oss fortelle ungene gamle eventyr men med figurer som faktisk har personlighet”, da – man hører jo allerede de verste liberalerne der ute steiler over feministkommunismen som ligger under sjøl om historien vitterlig kommer fra en mann. Disney har for lengst kuppa prinsessebissnissen, og der i gården er liksom heile poenget med å være prinsesse at du blir gift med en prins (nåja, utenom Mulan). The Courageous Princess er en lite diskré kritikk av rådende oppfattning av eventyrprinsesse, mest i form av tittelen. Det skal godt gjøres å beskylde Jasmin, Pocahontas eller Ariel for å være feiginger, men prinseser er “pene“, ikke “modige“. Man kan kanskje beskylde Espinoas for å gå vel friskt ut ved å gi det navnet til en type historie som de fleste unger kjenner fra mindre kjønnspesifikke sjangre, men på den andre siden – når det å beskrive en prinsesse med ordet “modig” er nok til å bli oppfatta som statsfeministisk, så sier det vel kanskje meir om samfunnet enn det gjør om verken historie eller historieforteller.

Det som slår meg som hovedforskjellen fra – nja, la oss si W.I.T.C.H. – er mangelen på såpeopera. Det er et eventyr, og der gifter man seg med sin sanne kjærlighet, som aller helst skal være en prins. Mabelrose er knapt nok gammel nok til det, og i livet hennes er det bare en mann: pappa. Hvor Disneyprinsessene og WITCH-jentene alle belønnes med en mann for en jobb godt gjort, så trenger ikke Mabelrose det: Mabelroses så langt lykkelige slutt trenger slett ikke å krones med hennes første kyss.

Hvis det var “sterke kvinner” man lette etter, så har jo gamerne hatt Lara Croft og Samus i årevis allerede. Men “jentegreier” (sånt som selges med rosa cover) har en begrederlig tendens til å aldri la jentungene glømme hva som gjør slutten lykkelig: man kan godt vinne konkurransen og redde kloden og slå skurken, men fullkommen vil det ikke være før man har funnet en mann. Men Mabelrose trenger ikke. Mabelrose er god nok med gode lagkamerater. Og derfor skulle jeg ønske at jeg kunne gitt The Courageous Princess til mine små søskenbarn: Mabelrose er et sjarmerende alternativ til Askepott og Will og de tusenvis andre jentene der ute som repeterer visa om at det ordentlige jenter liker å gjøre på fritida er å dalle seg opp og smile til gutter. Mabelrose driter i om hun skitner seg ut, for Mabelrose trenger ikke å være pen og pyntelig for at prinsen skal like henne. Hun har, må vite, verre ting å bekymre seg for.

Jada, du har hørt om Gravitation. Du har enten hørt veldig fine ting, eller veldig stygge ting, og det er 98% sikkert at det du har hørt er riv ruskende galt. Dette er historien om en tegneserie som mye mulig var ganske så revolusjonær i sin tid og sin sjanger, og var revolusjonær nok til å være talspersonen for mesteparten av det vestlige publikumet. Den har vært elsket, den har vært hatet, den er overhodet ikke verdt noen gjeve priser men fortjener all kred den kan få.

Dette er historien om Gravitation, en rørende, rølpete, dritdårlig og dritartig tegneserie som kanskje aldri skulle vært utgitt, men fortjener å bli lest av fleire enn de som liker BL.

Med advarslene overstått: Shuichi Shindou er en musiker av det slaget som strøk alle fag på videregående. Han har et band, han skal bli stor, men før det, så må han få seg platekontrakt (hvis det er banddrama du vil ha, les Nana). Men før han kommer dithet, så snubler han over en høy, blond og rappkjefta fremmed som erklærer at Shuichi virkelig ikke kan skrive sangtekster. Shuichi tar seg nær, og setter det for seg at han skal få den ukjente fornærmeren til å ete hatten sin. Lang historie kort: Vår høye, blonde og pottesure venn er den unge og berømte forfatteren Eiri Yuki, som tilfeldigvis er svigerbroren til et av barndomsidolene til Shuichi som nå driver et plateselskap. Shuichi skjønner etter hvert at han er forelska i Yuki, og Yuki – all klaging til tross – gidder liksom aldri å bli kvitt han. Og da… er vi vel sånn omtrent halvveis i bok to av i alt tolv. Det tar av derfra. Så til de grader.

Gravitation handler om lite gjennomtenkte forelskelser og vanskelig kjærlighet, men er ikke mye romantisk. Hvis det er rødmende kjærlighetserklæringer du vil ha, så stikk over til Kare Kano. Hvis det er gutteklining, gakk hen til ebay og kjøp doujinshi, og hvis du nå absolutt må ha det i tjukke bøker, så betal penger for FAKE men ikke si at jeg ikke advarte deg. Gravitation er en komedie. En komedie hvor, på et tidspunkt, vår helt blir jaga rundt i New York By av en pandamecha. Det er et av de verre tilfellene, og vanligvis er det meir lavmælt – humoren ligger for det meste i at verken Shuichi eller mesteparten av folkene rundt han har noe større overskudd av sunt folkevett. Mange snåle ting skjer i livet til Shuichi, og mens alle de snåle tingene skjer, så er det to ting som konstant ligger i bakgrunnen:

Yuki, som man aldri heilt forstår seg på og som så desidert ikke er den Shuichi først trur – og Ryuichi Sakuma, det største idolet Shuichi noensinne hadde, og som gjør comeback når karrieren til Shuichi og bandet skyter fart. Og med disse to elementene på plass, så har Gravitation plass til noen saftige stykker drama innimellom slagene. Gravitation har en historie inni all idiotien: historien om hvorvidt Shuichi og Yuki kan på noen måte kan få en lykkelig slutt, og historien om hvorvidt Shuichi kan toppe listeplasseringene til Ryuichi. Og historien om hvor mye Shuichi faktisk er villig til å ofre for å oppnå noen av disse målene.

Og dermed har vi kommet fram til grunnen til at Gravitation egentlig ikke fortjener pengene du betaler for den: det er egentlig en forferdelig dårlig tegneserie. Maki Murakami er ikke særlig flink til å tegne. Ikke er hun noe bemerkelsesverdig talent på å tegne serier heller. Hun har jo et for så vidt godt grep på figurene, men det betyr ikke at hun har et godt grep på historien. Hun har åpent sagt at hun ikke hadde planlagt noen slutt mens hun tegna, og gud hjelpe meg, det synes. Serien har en rød tråd, men den forsvinner i bok nummer seks og dukker bare så vidt opp igjen i bok nummer elleve. Og på det tidspunkt har tegnestilen hennes forandra seg så kraftig at du neppe ville ha trudd at det var samme serien som den i bok nummer to.

Men Murakami har altså et talent her i verden: alle feil og mangle på tross, Gravitation er MORSOM. Like morsom som den ellers er dårlig, så det går egentlig opp i opp. Og det er nettopp dette som gjør serien til en aldri så liten student på barrikadene: meg bekjent var Maki Murakami den første – og for alt jeg veit, fortsatt den eineste – som laga en Boys Love-serie som var fullstendig tøvete. Hun tegner ikke bishounen, stilen er markant annerledes enn den blomstrete shoujo-looken som jeg har forstått at de fleste BL-serier la seg etter. Rett nok har Gravitation noe grining over tapt kjærlighet og voldtekt og foreldre som bare ikke forstår seg, men det kommer ikke fra de hold man forventer seg at de skal komme – og uansett, så er det ikke det serien handler om. Rett nok følger Gravitation idealet om en liten, naiv sprett som tar lett til tårene og en høy, ufølelig mann som er altfor voksen til sånt – men den snur det på hodet, og en god del av poenget til serien er at SHUICHI er den som redder YUKI. For det er ikke noen seksuelt forvirra skolegutt det er snakk om her: Shuichi Shindou har ambisjoner og tæl så det holder, og en livsfilosofi som plasserer han trygt sammen med den typen helt vi vanligvis finner i shounen-sjangeren.

Og konklusjonen? Den får du trekke sjøl. Jeg blei som nenvt kjent med serien når jeg var ung og naiv, og har aldri heilt kommet over det. Jeg syns stadig den er verdt å lese på nytt, samme hvor tynn og teit historien er, og hvor dårlig Murakami er til å tegne hender.

Over til den faktiske grunnen til at Gravitation var revolusjonær: det var den første BL-serien som blei sendt på tv. Tretten episoder, følger mangaen til bok nr. 6 og finner en heilt anna slutt. Liker vi det? Ja og nei.

Ja: til forskjell fra Murakami, så kunne folka bak tv-serien skrive skikkelige historier. Gravitation følger faktisk en skikkelig historie her, med tilhørende spenningskurve og tematisk sammenheng og sånn.

Nei: som det nesten alltid går når man overfører en historie til et annet medium, så går noe tapt på veien. I tilfellet Gravitation, så er det mye av finurlighetene til figurene, og med det, så forsvinner mye av humoren (og dramaet) som gjør mangaen spesiell. Den erstattes av meir slapstick og sånn i tv-versjonen, men det blir ikke det samme. Shuichi blir meire masete, Yuki, som faktisk er en av de beste delene av tegneserien, blir veldig mye kjedeligere, og sånn går det med alle de andre figurene. Og håret til Shuichi er rosa. Rosa. Animasjonen er så som så (men med tanke på at dette var en lavbudsjettsgreie, antakeligvis imponerende), mye flinke folk bak stemmene (Tomokazu Seki og Kazuhiko Inoue er jo ikke akkurat ukjente), den engelske dubbinga er fæl, den tyske er faktisk slett ikke så verst.

Oppsummert: jeg foretrekker papirversjonen. Og ikke la deg skremme (evt. lokke) av at herregud, det er to gutter som er sammen: Gravitation handler ikke om homoromantikk. Ikke egentlig. Det er bare en bonus.

Det var en gang at jeg vandra rundt i en tegneseriesjappe, og som seg hør og bør, endte opp med å vake over mangahyllene. Butikken var liten og gutten bak disken sørvisinnstilt. Hvor mye peiling han hadde på manga kan muligens trekkes i tvil da han påsto at “100% authentic manga”-stempelet til Tokyopop betydde at det var 100% vold og pupper (for de som begynte å lese manga etter 2003, så betyr det at de ikke speilvendte tegningene og trykket serien i vestlig leseretning).

Det der med vold og pupper (samt svære roboter) er vel kveda til enhver god fanboy, og ikke skal jeg være den som påstår at shoujo-seriene er mye meir originale. Men det herlige med manga er at de gjerne går dit vestlige serier overlater territoriet til andre medier, og Emma er en perle som neppe hadde hatt noen kommersiell suksess andre steder enn i Japan. Og før jeg oppsummerer videre, så vil jeg benytte anledning til å si at dette ikke bare gjelder historien, men også det tegnetekniske – Kaoru Mori er en mester hva tegneserier gjelder, men meir om det lenger nede.

Emma en kjærlighetshistorie av det slaget man egentlig ikke har sett så veldig mye til etter realismens endelige seier og den seksuelle revolusjon. Og hva for en historie er det?

Det er, selvfølgelig, historien om Emma. Men det er minst like mye historien om William, hvis bakgrunn gjør historien enklere å oppsummere: William er eldste sønn i familien Jones, som er familien til Richard Jones, en søkkrik forretningsmann som aldri heilt har fått den anerkjennelsen han har ønsket seg hos de finere kretser. Han har respekt, jovisst, for han har meir penger enn de fleste av dem – men det var altså det der med anerkjennelse. Det har han viet sitt liv til å få, og det er har han ikke helt greid å lære eldstesønnen å verdsette. William er en ung mann uten de store ambisjonene her i livet før den dagen han besøker den gamle guvernanta sin og treffer på kvinnen i sitt liv – Emma. Den stakkars William som aldri har hatt noen større lidenskap for noe som helst i verden har heller ikke hatt noen større motganger i livet, men det er jo sånt det blir historie utav. For Williams far forventer at barna skal gifte seg til navn og status, og Emma er en tjenestejente.

Problemet med å anbefale manga til folk er gjerne det der med å forklare HVORFOR det er så jævli bra. For, let’s face it, det er ikke akkurat enkelt sette ord på hvorfor verdens beste tegneserie handler om en gutt og et spøkelse som er meir enn normalt interessert i et brettspill som er eldre enn Jesus. Og det er litt det samme med Emma: Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor denne historien er spesiell. Men man kan jo alltids prøve, så la oss begynne med det førnevnte håndtverket: Mori er virkelig, virkelig god på tegneserier, og da meiner jeg ikke bare at hun kan tegne og fortelle gode historier. Det er måten hun gjør det på: hun får munnhuggeri til å føles som de reineste actionsekvenser, hun skildrer detaljer som virkelig gir serien et nesten filmaktig preg, og hun greier glatt å trykke en åtte-ti ruter inn på en vanlig mangaside uten at det blir unaturlig å lese. Hun er rett og slett bare så god at det aleine burde være grunn nok til å lese serien, samme hvor lite interessert man ellers er i kostymedrama.

For tilbake til historien: rikmannsønn og tjenestejente, men har vi ikke sett dette før? I fem episoder fra BBC? Mange ganger? Det kan godt hende, men det betyr ikke at vi ikke tåler det en gang til, og i alle fall ikke når det er så bra gjort som det er i Emma. Det er altså en lavmælt kjærlighetshistorie som blir en del mindre lavmælt når William etter hvert begynner å innse HVOR vanskelig det faktisk er. Den er sjarmerende viktoriansk kysk – mesteparten av Emma og Williams forhold går ut på å spasere sammen og snakke om været. Vi som leser aviser veit at det er sex overalt, og at det er fint lite å gjøre med det sjøl om det forderver ungene våre til å dele ut nakenbilder av seg sjøl til treogførtiårige hjemmeboere fra Steinkjer. Og dermed er det faktisk ganske deilig å lese en kjærlighetshistorie hvor de ikke engang holder hender. For å si det som det er – i den tyske oversettelsen tiltaler de fortsatt hverandre med “De” når bok nummer syv er ferdig.

Men det som virkelig får historien til å skinne er figurene. For om du trudde du visste det som var å vite om unge menn med flosshatt og manerer i kjærlighetshistorier fra viktoriatiden, så har du ikke blitt kjent med William Jones. For på tross av seriens tittel, så ligger handlingen vel så mye, og antakeligvis meir, hos William. Og skjønnt Emma heller ikke er så enkel som hun kanskje virker i begynnelsen, så var det William som virkelig fascinerte meg. For han er gudbedre ingen Darcy eller Heathcliff. William begynner historien som en noe tafatt og utvilsomt naiv ung herremann. Han kan drive business hvis han absolutt må, men noen særlige ambisjoner kan man ikke påstå at han har. Så når han treffer Emma og etter hvert skjønner hvor glad han er i henne, og hvor vanskelig det kommer til å bli å overtale faren til å la dem gifte seg, så tar historien en form som ikke er det man kanskje skulle tru. Og det gjelder ikke bare William, men også dem som man kanskje forventer mindre medfølelse med – den strenge faren, den håpløst forelskede forloveden og den gretne lillebroren får alle personlighetstrekk og bakgrunnshistorier som gjør at vi blir nesten like glade i dem som vi blir i Emma og William. Noe av det mest sympatiske med historien er at det egentlig ikke er noen “skurker”, men mennesker som bare følger reglene som de kjenner dem, og som de meiner er til det beste.

Emma er den typen kjærlighetshistorie man burde lese hvis man vil ha anna enn klining. Den handler om ringene i vannet når noe først starter, om alt det andre som kanskje ikke burde ha noe med saken å gjøre, men som så absolutt får det når ballen først begynner å rulle. Det er ikke romanse som vi har lært det å kjenne av allverdens shoujotegnere, og jeg har enda til gode å høre noen klage over det. Og nevnte jeg at Mori hadde en egen konsulent som passa på at alle de historiske detaljene var riktige?

(Bildene og traileren på toppen er fra de to TV-seriene, som tar en litt annen sti på veien til samme slutt som tegneserien, og som slett ikke er det verste du kan se sjøl om ikke er like spesiell som papirversjonen)

Forrige gang: Norge var ute å kjøre etter Svartedauden og havna i spann med Sverige og Danmark. Til slutt dro Sverige sin kos, men forsøkene Norge gjorde på å følge etter lyktes ikke, og i 1536 var Norge offisielt en del av kongeriket Danmark.

Litt meir bakgrunn av interesse: i 1660 innførtes eneveldet (diktaturet, altså) i Danmark-Norge, hvilket faktisk medførte at de to landene blei likestilte når styre og stell gikk fra adelen og over til embetsstanden (byråkratene, altså). Og det kan og bør også nevnes at norske bønder hadde det bedre enn de danske, og at den norske industrien var bedre utbygd enn den danske. På den andre siden, så var det heller ikke stort anna enn bønder og prester i Norge; all kulturell og politisk elite befant seg i Køben. I 1814 var det ikke Christiania som var hovedstaden i Norge.

Ting skjer uti verden: Først når engelskmennene i Amerika starta den stolte tradisjonen med å betale minst mulig skatt og befesta det med å lage seg et rike uten konge. Og så når franskmennene knappe femten år etterpå fulgte på med å ta livet av mesteparten av det blå blodet. Som bana vei for Napoleon, og Napoleon dro som kjent over alpene i jakten på verdensherredømme. Sånt blei det krig av, og lang historie kort: Sverige la seg ut med Russland, og måtte i 1809 gi opp på 1/3 av landet, og det var den tredjedelen som lå øst for Torneelva og seinere skulle bli kjent for høyt alkolholforbruk og badstufrekvens, morsomt språk og troll av en heilt anna type enn dem vi er vant til her på berget.

Svenskene var lite fornøyde med lederskapet, og hadde seg et aldri så lite militærkupp: sittende konge blei erstatta av onkelen. Siden denne onkelen var både gammel og barnlaus, så var det meir interesse rundt hvem som skulle velges til kronprins – og en stund var faktisk kongen av Danmark (og Norge) en heit kandidat. Valget falt til slutt på en dansk adelsmann og offiser som var voldsomt populær i Norge, noe som nok hadde sitt å gjøre for at han blei valgt (navnet var for øvrig Christian August eller Carl August avhengig av hvilken side av grensa du befinner deg på). For allerede i 1809, så var det prat blant det lille som fantes av nordmenn med penger og utdannelse om at det ville tjene landet å slå seg i hop med Sverige i stede for. Svenskene var enige, men noe større forbrødringing blei det aldri noe av: den nyvalgte kronprinsen døde knappe seks måneder etter at han blei valgt, og neste kandidat var en fransk militær ved navn Jean-Baptise Bernadotte. Også begynte moroa.

Året var 1812, og svenskeprinsen Bernadotte hadde fått i oppdrag å skaffe dem østparten – nå kjent som Storfyrstedømmet Finland – tilbake fra russen. Men av uvisse grunner, så var ikke Bernadotte så veldig interessert, nevnte det bare sånn i forbifarten og krangla ikke meir på det når russerne flirte av forslaget. Derimot var både Bernadotte og russerne interessert i å mobbe Danmark, og de fikk med seg England på laget. Og Danmark, som hadde prøvd å holde seg utafor Napoleonskrigene, så seg nødt til å alliere seg med Frankrike. Det gikk jo som det måtte gå, så la oss hoppe over detaljene rundt den krigen: Danmark kapitulerte og ga bort Norge i bytte mot noen tyske territorier og en pen sum riksdaler. Men det slutta som kjent ikke der.

Året var 1814, og Norge gikk over i svensk eie i januar. Men en stund i forveien hadde danskekongen sendt kronprinsen Christian Fredrik for å holde kok på den norske patriotismen, som hadde kjølnet en del utover de siste åra pga. en aldri så liten blokkade England hadde lagt på Skagerak for å forhindre danskene fra å sende korn til Norge (hvorfra vi seinere skulle få “Der bodde en underlig gråsprængt en”). Christian Fredrik var naturlig nok ikke særlig keen på å gi opp arvesølvet, så han ga nordmennene beskjed om å velge ut lokale representanter og sende dem til Eidsvoll. Det var mye hipp som happ, men Eidsvollforsamling blei det, og der debatertes det hvorvidt nordmennene måtte følge ordre fra en konge som faktisk hadde frasagt seg retten til landet, eller om man faktisk kunne vinne meir på å slå seg sammen med svenskene. Man bestemte seg til slutt for å drite i det første, og sekstende mai blei det vedtatt en grunnlov som slo fast at Norge kunne styre sitt eget stell uten hjelp fra brødre verken i sør eller øst. Christian Fredrik blei den første norske kongen på fire hundre år.

Javel, ja. Og hvorfor kunne det ikke fortsette sånn?

Fordi svenskene også hadde sin ære å ivareta, må vite. Og resten av Europa ga blanke eff i hvorvidt Norge var svensk eller dansk eller norsk – Christian Fredrik hadde ikke mange venner, men Bernadotte var godt i kjøret. Det var en symbolsk krig, tre uker lang, hvor svenskene fikk vise at de ikke vil gi seg og nordmennene fikk vise at de ikke ville legge seg på ryggen sånn heilt uten videre, og når de hadde vunnet og vi hadde tapt, så gikk Christian Fredrik med på å reise hjem igjen. Men ikke uten at nordmennene fikk ha grunnloven i fred, noe som absolutt ikke hadde vært en del av den opprinnelige avtalen. Dermed fikk Norge beholde riksforsamlinga (bedre kjent som Stortinget nå for tida), og fikk dermed en god del meir politisk innflytelse enn det svenskene først hadde planlagt: nordmennene valgte sine egne menn og lagde sine egne lover, og den norske grunnloven var langt meir demokratisk anlagt enn den svenske. Norge var meint som en erstattning for det tapte Finland, men endte altså opp som en likestilt, og i praksis ganske uavhengig, partner.

Og sånn gikk no dagan heilt til 1884. Og den dag i dag bærer paradegata i Oslo stadig navnet som Bernadotte tok når han blei konge av Sverige og Norge.

Nei, Disney, nei. Sånn funker verken foreldrekjærligheten eller samfunnskontrakten.

Med det sagt, så skjønner man godt at det var Den lille havfruen som skulle bli ståande som begynnelsen på den andre gullalderen til Disney. Når du har sett Oliver og vennene hans og Bernard og Bianca, så kan man ikke nekte for at havfruen Ariel og alle hennes venner og fiender leverer meir liv, magi, fargespill og bevis på hvor jævla bra tegnefilm kan gjøre ting som vanlig film ikke kan. Men hvorvidt dette eksempelet forteller en historie som holder vann (unnskyld) er en anna sak.

Skulle noen aldri ha hørt historien: Yngste datter til kongen av havet forelsker seg i en menneskeprins, går til havheksa og kjøper seg tre dager med bein og lunger i bytte mot stemmen sin. Innen den tredje dagen må gutten ha kysset henne, ellers tilhører hun heksa med hud og hår. Tradisjonen tro har Disney smurt på tjukke lag med meir dagsaktuelt drama, her i form av en tenåringsdatter og en far som ikke skjønner seg på pubertale jenter. Det mangler heller ikke på snakkende sjømat, ravende gale franske kokker, og jaggu er det ikke noen haier som seinere skulle bli parodiert av Pixar noen år seinere også. Det er Disney sånn som Disney skal være, og filmen er jo forsåvidt underholdende nok, den. Hvis det bare ikke hadde vært for det lille problemet med å tru på historien.

“So much for true love,” kakler heksa rett før hun blir rent i senk av rein, sann kjærlighet. Logikken brister. Som voksen sitter man der og rister på hodet når jenta uten snev av baktanke selger sjela og alle bånd til familien for sjansen til kanskje å gifte seg med en mann hun aldri engang har prata med. Oj, jenta er seksten år gammel, mangler enhver form for ansvarsfølelse, er dum nok til å inngå bindende kontrakter med mildt sagt tvilsomme skapninger, også skal vi synes synd på henne fordi faren fyrer seg maks? Kanskje er det jeg som er gammel og bitter, men den moralen duger ikke engang til ukebladsnoveller. Kjærligheta er stor, men stor nok til å unnskylde at man er en jævla idiot, det er den ikke. Filmen var nok banebrytende vakker for tyve år sida, men historien er tvilsom. Og det var den nok på åttitallet og.

Og da har vi ikke engang gått i detalj om hvordan Disney tok et av verdens vakreste eventyr, ga det en heilt anna moral og slutt, og gjorde det til en tvilsom kjærlighetshistorie med strenge pappaer og syngende krabber.

Den norske dubbinga, ære være Preus og Kyrkjebø, har en del tvilsomme ord og vendinger.

Med andre ord: det jeg veit om Spock og Kirk, det veit jeg på grunn av at folk på internettet snakker om dem. Jeg hadde aldri sett dem gjøre det kapteiner og førsteoffiserer på stjerneskip gjør, men det har jeg nå, for jeg har sett den siste filmen.

Nei, jeg veit ikke hva den egentlig heiter. Og jeg gir egentlig litt blanke, for det handla om stjerneskipet Enterprise, og jeg kjente at jeg var litt lei meg når det var slutt. Ta fra det hva du vil – for å snakke den slags historiefortelling som akademia forlanger at jeg skal bry meg om, så er det ikke så mange store spørsmål som blir stilt, og ikke mange nye svar som blir gitt. Men det er masse stilig CGI og kameratskap og folk med spisse ører, drøy kamerføring og stjerner og svarte hull. Og det er nok for meg, i massevis. Jeg gidder ikke å skrive noen skikkelig anmeldelse fordi filmen henvender seg til fansen, det var Trekkies eller bare sci-fi folk generelt. Selvfølgelig er det ikke noe du går og ser på hvis du helst ser film hvor du kan diskutere de postmoderne motivene etterpå, men for dem av oss som liker romskip og klingonere, så er det bløtkake med multer og konjakk. For si hva du vil om sjangeren – filmen er god, den.

1. Plastikksamene, “de som sikkert hadde forfedre som snakka samisk men det betyr jo ikke at de må drive å prøve å bli fjellfinner sjøl”
2. De som bruker begrepet “plastikksame”
3. De som ikke gidder å nekte for at bestemor kunne finsk, men likavel ikke forteller det til ungene med mindre de spør

Det er gruppe nr. 2 som er problemet. Det er gruppe nr. 2 som vokste opp i en tid hvor det var, for å sitere bestemor, “stor skam” å være same. De som den dag i dag vil stå i butikken og klage seg over at “alt skal no være samisk no for tida”. De som reiser seg og går fra kirka hvis det står samiskspråklige salmer på tavla. De som fråder over all “forskjellsbehandlinga” til fordel for samene. De som hater det samiske, de som vil bli ærlig, inderlig, sint og fornærma hvis en stakkar skulle gjøre den feil å anta at de skulle være av samisk avstamming.

De som godt kan finne på å stemme på Frammskrittspartiet hvis det betyr at de vil arbeide for at samene skal holde kjeft og drive med sitt på vidda.

Sametinget kommer ikke til å bli nedlagt, og skulle FrP få reint fleirtall, så har vi adskillig verre ting å bekymre oss for enn at samene mister et rådgivende organ. Men jeg har møtt dem som erklærte at de ville stemme FrP det øyeblikk de fikk høre samepolitikken deres. Og tru ikke det at Finnmarksloven ikke er kontroversiell; tru ikke det at det ikke finnes folk her oppe som motvillig vil gå med på at de har samer bak i slekta, men vil blånekte å melde seg inn i samemanntallet og faktisk få innflytelse over Finnmarkseiendommen.

Tru ikke det at fornorskninga ikke sitter i blodet fortsatt. Tru ikke det at skammen over det samiske har gitt seg med åra. I Kåfjord i Troms var fleirtallet av befolkninga samer i år 1900. Der blei samiskspråklige veiskilt systematisk vandalisert for mindre enn ti år sida.

For ordens skyld: det faktiske problemet med Finnmarkseiendommen (og forklaringa på hvorfor dette er nødvendig), men det er neppe det som bekymrer dem som kommer til å stemme på Sandberg eine og aleine fordi han går ut og sier at han vil ta makta fra samene.

For tru ikke det at Sandberg ikke veit hvem det er han snakker til.

Det er lett å like Discovery. De snakker fakta. Sannhet. Vitenskap. Sånne ting som man gjerne assosierer med framskritt, med nøytral iaktakelse – med det å vite at du kan stole på at det de sier, har de gode grunner for å si.

Statistikken vil kunne fortelle oss at det finnes omtrent like mange kvinner som menn blant menneskene. Det fødes litt fleire gutte; litt fleire jenter vokser opp. Det går opp i opp, og for det meste har vi en mann per kvinne.

I videoen til Discovery – de som altså bringer fakta, sannhet, vitenskap, objektivitet – synges nitten av strofene av en eller fleire menn.

Tre av strofene i videoen synges av en eller fleire kvinner.

Annet hvert menneske du vil møte her i verden er en kvinne.

For hver kvinne i videoen, er det seks menn.

Jeg har en kompis som en gang i tiden ymta frampå med at siden jeg var politisk plassert på samme kant av partiskalaen som han, så kunne jeg kanskje tenke meg å slå et slag for litt mindre feminisme?

Siden år 2000 har 153 svenske menn drept konene sine.

Og bare sånn til ettertanke: Man kan vel sjøl tenke seg hvordan det skulle hørt ut hvis noen gikk ut og påpekte at i snitt ni etniske nordmenn blir drept av innvandrere hvert år.

Sist skreiv jeg om en av de stadig pågående (u)dådene til CLAMP: Tsubasa Reservoir Chronicle, en lettbeint eventyrserie som desverre gikk på trynet når skribenten prøvde seg på å fortelle en slags historie med den. Tsubasa har en søsterserie som gikk i trykken samtidig og har et plot som er tett innvevd med hendelsene i Tsubasa – eller bakhistorien, i alle fall. Denne serien har en eldre målgruppe (Tsubasa er shounen, xxxHolic er seinen), en vidt forskjellig fortellerstil, tegnestil, og for ikke å nevne historiestil – men deler altså en god del av spillerne. Så for å oppsummere historien, så kan vi like godt begynne med Tsubasa. Du husker at heltene der måtte kjøpe redskapet for å reise gjennom dimensjonene med? Det får de av Yuuko Ichihara, “Heksa av dimensjonene”, et eksentrisk kvinnemenneske som gjør geskjeft av å oppfylle ønsker – underforstått, hun sysler med magi. Og det gjør hun i dagens Tokyo.

Hovedpersonen i xxxHolic er Kimihiro Watanuki, elev ved det som tilsvarer videregående skole her til lands. Watanuki er ensom – foreldrene hans er døde, og når serien begynner virker han ikke å ha noen venner. Dette har antakeligvis noe å gjøre med at Watanuki også har sitt å gjøre med det overnaturlige, om enn høyst uvillig: Watanuki kan see ånder og spøkelser, og de elsker han. Kjærligheten er ikke gjengjeld, og Watanuki lider mye på grunn av at han forfølges av skapninger som ingen andre kan se. Og sånn går no dagan, heilt til han snubler over en liten butikk i tjukkeste storbyjungelen – og sjølsagt, over Yuuko. Yuuko tilbyr seg å løse problemene for han, men påpeker at han aldri i livet har råd til å betale prisen – så hun foreslår at han jobber ned gjelda i stede for. Og før Watanuki får med seg hva faen som skjer, så er han ansatt som hushjelp og løpegutt.

Og dermed er scenen satt for noe som i lang tid spiller ut som en episodisk urban fantasy med en ikke-alltid-klar moral, for Yuuko har selvfølgelig fleire kunder, og Watanuki finner seg stadig som den som egentlig blir sendt ut for å løse problemene deres, som uungåelig har et eller anna med det overnaturlige å gjøre. Det er mye japansk folketru å spore i xxxHolic, men innerst inne er den i nær slekt med dramaseriene, det skjønner man når et par av klassekameratene til Watanuki viser seg å være blant seriens få faste figurer. Watanuki er ikke så ensom som han trur, og slett ikke så gretten og asosial som han virker når serien begynner. Sjøl om det ikke skjer så elegant som man kanskje skulle kunne ønske, så skjønner man snart at bak alle “og dagens moral” episodene, så handler xxxHolic om Watanuki og hans gryende forståelse om at skjebnen ikke er så ensidig som han kanskje hadde trudd (og skjebne er et nøkkelord i xxxHolic).

Men så var det Tsubasa Reservoir Chronicle, og det beklagelige faktum at både Yuuko og Watanuki har sitt å gjøre med historien der. Det er – for det meste – ikke særlig merkbart, men hvor man faktisk kan lese Tsubasa uten xxxHolic, så dukker det etter hvert opp episoder i xxxHolic som (antakeligvis) er noe så jævla forvirrende hvis man ikke veit sånn omtrent hva som har skjedd i Tsubasa siden sist. Hovedproblemet med det er at når Tsubasa virkelig begynner å gjøre seg gjeldende, så har historien også blitt så irriterende at man får lyst til å slenge bøkene i veggen. Det hadde vært mye enklere å anbefale begge seriene som en pakkeløsning hvis Tsubasa ikke hadde endt opp i grøfta med hjula i været.

Det fine er likavel at det finnes håp, for xxxHolic er blitt sendt på TV i to omganger – serien xxxHolic på 26 episoder, og xxxHolic: Kei med 13. Og siden produksjonen var fullstendig uavhengig av Tsubasa Chronicle, som søsterserien heiter i animert format, så har ingen av disse seriene noe som helst å gjøre med denne å gjøre. Joda, kvalitetsmessig så er nok tegneserien bedre, historiemessig fordi den tross alt har en større sammenheng og tegnemessig fordi.. nåja, anatomien i særlig den første tv-serien er til tider drøy. Forskjellen på de to seriene er også merkbar fordi Kei er dedikert til den senere delen av tegneserien hvor Watanuki begynner å skjønne hva menneskene rundt han faktisk betyr for han – så hvor den første serien meir eller mindre bare er om Watanuki og kundene til Yuuko, så har den andre betydelig meir drama på gang. Begge to er i alle fall underholdende så det rekker – ikke mesterverk innen kunsten i noen betydning, men gode serier likavel. Igjen: Den engelske dubbinga er så som så. Det er den tyske og, men med tanke på hvordan anime gjerne blir dubba på tysk (du vet ikke hva lidelse er før du har hørt hvordan Digimon Tamers var for tyske unger), så er ikke det akkurat noe dårlig.

Nå er jeg en fan av xxxHolic med en smak innen det meste her i verden som nok sikkert kan trekkes i tvil. Men hvis jeg skal prøve å være objektiv, så er det – både som tegneserie og som tegnefilm – en sånn “ja, hvorfor ikke?” serie for meg.

Ett godt argument er det at xxxHolic i skrivende stund ikke er avslutta, skjønnt det ikke kan være lenge igjen nå. Det kommer vel an på hvor mye lenger CLAMP greier å tvære ut Tsubasa Reservoir Chronicle, så jeg så meg nødt til å si noen ord om den serien også.

Jeg ville ta det kort med Tsubasa, litt fordi det å oppsummere historien på nåværende tidspunkt ville tatt meire tid enn noen gadd å lese men mest fordi mitt nærmeste forhold til den serien nå er å akke meg over den. Det er vanskelig å forklare hvordan noe som begynner så bra kan ende opp så langt inni granskauen at den forlengst har passert finskegrensa, så tilgi meg lengden her. Oppsummering: Fire mennesker og ett levende kosedyr er på parallelldimensjonal interrail, på jakt etter magiske fjær. Fjæra tilhører Prinsesse Sakura av kongeriket Clow, og er faktisk biter av sjela hennes. Sakura reiser sammen med bestekompisen Syaroan. Sammen med dem er Fay, en blid trollmann med høy Yngve Freiholt-faktor som av ukjente grunner stakk av fra hjemverdenen sin, og Kurogane, en pottesur ninja som blei sparka ut av prinsessa han jobba for. De er kunder hos “Heksa av dimensjonene”, som ga dem skapningen Mokona – som altså kan reise gjennom via dimensjoner – i bytte mot det kjæreste de eier. Når Sakura mista fjærene, glømte hun alt hun hadde kjent – også Syaoran. Prisen hun og Syaoran betaler til Heksa er alle minnene hun har av han – sjøl om hun for alle fjære tilbake, vil hun aldri huske at han engang var hennes beste venn og gutten hun hadde forelska seg i.

Tsubasa Reservoir Chronicle handler altså om disse fem på reise fra verden til verden. Det er en salig blanding av sci-fi, fantasy, mytologiske univers av østlig opprinnelse men mest av alt, av CLAMP og deres tidligere verker. Figurer fra alle de tidligere seriene deres (utenom Wish, som ikke er en så stor skam som jeg personlig synes) dukker opp i disse verdene, hvor de lever forskjellige liv, men “hjertet er det samme” (eksempel anno 1990 og 2005). Tsubasa begynner som en skamløs eventyrserie, med mye humor, mye stilig sverdsvinging, mye tøffe kostymer og rett og slett – mye ting man godt kan like sjøl om historien aldri egentlig beveger seg verken fram eller tilbake.

Men man kan bare ikke ha gode ting her i verden, og nesten halvveis gjennom serien, så blir Tsubasa plutselig seriøs. Ikke bare “plutselig” heller – brutalt er nok et bedre ord for det sinnsyke taktskiftet rundt kapittel 100. Blod, snørr og tårer er ikke nok til å gjøre en historie “voksen”, og i Tsubasa så går det veldig, veldig galt. For den bakhistorien som blei kort presentert i de første tre kapitlene og så glømt, den funker bare ikke godt nok. Logikken bak den går i golvet som et korthus, og historiefortellinga går til helvette sammen med den. Når man omsider begynner å få forklaringene, så er de så bortinatta ut av det blå at ingen egentlig har noen ide om hva faen som egentlig foregikk. Der er vi i skrivende stund fortsatt, og en god del av fansen har for lengst avskrevet serien som håplaus.

Den skal ha en ting, og det er at det er lite som mangler på det reint tekniske planet. Dessuten også en TV-serie som “alle” skikkelig fans hater, og jeg ikke har sett meir enn noen få episoder av, men nok til å kunne rapportere at den ikke er noe spesielt å bruke penger på. Grunnen til det er nok at kanalen som sendte serien kun ville ha barnevennlige greier, og at den dermed er noe tam i sammenligning med tegneserien. Og dessuten avslutta med et antall episoder som TV-teamet måtte skrive sjøl fordi alt blodet som etter hvert dukka opp var for mye for kanalen (de viktigeste kapitlene blei forøvrig laga OVA-er av, men det er ikke noe nytt fra tegneserien der). Musikken er overraskende god; verken engelsk eller tysk dubbing er noe å rope hurra over.

Det er vanskelig med Tsubasa, fordi serien faktisk er både morsom og søt og underholdende så det holder de første bøkene. Bare hakket dypere enn Donald, riktignok, men mye artigere og penere og dessuten så kaller de øl for øl, og ikke “sprudlevann”. Hadde den fortsatt på samme måte. Men med den trasige sistedelen, og all den forlatte tematikken som kunne ha gitt serien noe sårt tiltrengt sammenheng, og det begrederlige faktum at når Tsubasa suger, så suger xxxHolic litt ekstra…

Mja. Kan vi ikke bare si det sånn at du kan lese de første 10-12 bøkene, i alle fall? For det verste med Tsubasa Reservoir Chronicle er jo kanskje nettopp at man rekker å bli glad i den innen gjengen ender opp i en postapokalyptisk verden utelukka befolka av besettninga til X. Som for øvirg er en anna av “herregud, hvordan kunne noen finne på å la dem holde på uten en redaktør?”-seriene til CLAMP.

Neste gang: Den uanseelige men i lengden mye triveligere tvillingen til Tsubasa – xxxHolic.

I begynnelsen
Norge – det vil si, sørlandskysten – blei samla til et rike av Harald Hårfagre på 870-tallet en gang. Fram til den salige Kong Sverre (“talte Roma midt imot” osv.) kom til makta tre hundre år etter dette, så var det god skikk å ha i alle fall to forskjellige konger som begge påberopte seg herredømme og således også lå i krig med hverandre. Det var heller ikke uvanlig at danskekongene hadde kontroll på de norske kongene, i sin tur, så det der med danskestyre var altså ikke noe nytt i landet. Men i alle fall – Sverre kom til makta, og landet fikk i gang et skikkelig monarki med arverekke og greier. Men skikk på sakene blei det ikke før Magnus Lagabøte blei krona i 1263. Det er nå vi kan snakke om “Norgesveldet”, men det skulle altså ikke vare.

Kalmarunionen
Det kom, som kjent, et skip til Bjørgvin i 1349, og etter at svartedauden hadde herja med landet, så var mesteparten av adelen dau. På det tidspunktet var Norge allerede innom sin først union med Sverige, fra 1319 til 1355, og med lite blått blod igjen, så gikk det som det måtte gå: Når den siste kongen til det Gamle Norge døde med kun en mindreårig sønn, så kona hans – den ikke ukjente Dronning Margrethe – sitt snitt til å få tatt noen tak. Lang historie kort, Margrethe endte opp som dronning av Skandinavia. I 1397 var Kalmarunionen et faktum.

Kalmarunionen styrtes ved at riksrådene i de tre landene valgte kongene – det norske riksrådet besto av adelsfolk og representanter for den katolske kirka. Unionen bar preg av av svenskene mislikte at danskene styrte showet, siden danske førte en grei politikk på å erstatte norske og svenske adelsmenn – de som satt med makta i riksrådet – med eksporterte dansker. Nordmennene syntes heller ikke så mye om dette, og i 1500-1501 kom det faktisk til et aldri så lite opprør mot denne praksisen, leda av en svenskætta ridder. Det gikk skeis, mest fordi danskene var noen drittsekker. Hadde det gått bra, hadde vi antakeligvis havna i union med Sverige i stede for (noe vi allerede hadde gjort vinteren 1449-1450, når den eine halvdelen av det norske riksrådet, i et forsøk på å begrense den danske innflytelsen av landet, valgte å utpeke svenskekongen som norsk konge etter at den andre halvdelen hadde valgt danskekongen året før).

Gode ting kan ikke vare
Kalmarunionen gikk til grunne for godt når Kong Kristian II henretta noenognitti svenske rebeller i 1520, og svenskene var så forbanna at de gikk hen og valgte Gustav Vasa til konge tre år etterpå. Danskene var ikke mindre bestyrta, og Kristian blei jaga fra landet og erstatta av Fredrik I. Han hadde protestantiske sympatier. I Norge var kjernekaren Olav Engelbrektsson blitt valgt som erkebiskop og dermed også leder av riksrådet, og nordmennene godtok bare Fredrik som konge hvis det skulle bli slutt på å utpeke dansker til norske jobber, og at han skulle holde den derre lutheranismen sin for seg sjøl. Fredrik braut begge løftene, og Olav Engelbrektsson begynte arbeidet med å finne en skikkelig katolsk konge til Norge. Så mens Danmark hadde seg en aldri så liten borgerkrig, var Norge travelt opptatt med å finne noen som helst som var villige til å svare til paven og stå i mot Danmark i krig.

Og sånn begynte altså dansketida
Når Danmark omsider fikk orden på sakene var Kristian III blitt konge, og han hadde gått til valg på at Norge skulle anekteres og gjøres til en provins av Danmark. Dette fikk han hendig satt ut i live ved å tvinge Luther på nordmennene – det vil si, å jage vekk de katolske (norske) geistlige og erstatte dem med lutherske (danske). Offisielt erklærte det danske riksrådet at de hadde overtatt oppgavene til et norske. Det norske riksrådet godtok aldri det – men på den andre siden, de blei heller ikke spurt.

Året var 1536, og Kongeriket Norge var altså blitt redusert til en provins av Kongeriket Danmark, med navnet i behold fordi det tross alt høres stiligere ut å være konge av to land enn bare ett. En dag skriver jeg kanskje også om hvordan vi endte opp med Sverige og hva faen dette har å si for at vi må leve med Ari Behn hundre år etterpå.

For meir om dansketida generelt.

Det er nemlig ikke til å unngå at det i alle fall er den eineste serien til CLAMP som man kan påstå har noen form for fortellingsmessig dybde, og jeg er overbevist om at de ikke gjorde det med vilje. Det var en av de første seriene deres, og ingenting av det de gjorde etterpå har hugget seg fast i meg på samme måte. Samme hvor artige eller søte eller hva-det-måtte-være de andre seriene deres kan være – Tokyo Babylon stiller i en heilt annen kategori. Serien er 7 bøker lang, tegna mellom 1990 og 1993, utgitt av Tokyopop på engelsk[1] og er noe overraskende en av CLAMPs serier som faktisk ikke finnes i TV-versjon. Derimot blei det laget to OVAer (original video anime, altså japanernes svar på “direct to DVD”) og seinere en live action-film. Du kan kikke på dem i bevegelse her, men vær obs på at den engelske dubben er gammel, og dermed ikke heilt patent.

Sjangeren er urban fantasy, og historien er sådann:
Subaru Sumeragi, seksten år gammel, er det siste skuddet på familietreet til Japans største klan med onmyoji-er, som er en slags trollmann/åndeutdriver (som mye mulig har sitt opphav i enten kinesisk eller buddhistisk mytologi). Så mens Subaru går på skole om dagen, bruker han fritida på den jobben som forventes av en av slektas mest talentfulle: Han hjelper vanlige dødelige som har havna i klammeri med det overnaturlige. Mange mennesker går altså inn og ut av Subarus liv, men to gode venner har han: Den ene er tvillingsøstera Hokuto, og den andre er veterinæren Seishirou. Kontrastene er interessant, for om både Subaru og hans søster er usedvanlig varme og vennlige mennesker, så slår det ganske så annerledes ut i den høflige og lavmælte Subaru, og den høylydte og handlekraftige Hokuto. Seishirou, ni år eldre enn de to søsknene, har et langt meir sindig syn på verden, men skaper også det lille serien har av konstant konflikt fordi hans personlighet etter hvert viser seg å ikke være helt hva Subaru og Hokuto tror, og, på tross av dette, at motivene hans forblir ukjent for leseren.

Altså: Ung gutt driver Tokyos beste åndeutdriver-sørvis sammen med oppfarende søster og snill veterinær hvis interesse i ham neppe er heilt tilfeldig (og da meiner vi ikke Hokuto stadige vitsing om Subaru og Seishirous forestående giftemål). Men hva gjør den spesiel?

Når jeg sier at Tokyo Babylon er vakker, så må det også sies at det stadig er CLAMP, og det på et tidlig tidspunkt i karrieren deres. Det faller seg lett å sammenligne serien med xxxHolic, som har et noe lignende konsept og følger en ganske mye lignende måte å fortelle historien på. Og det merkes også godt at både skribent og tegner hadde vokst noen hakk i løpet av de ti årene mellom siste kapittel av Tokyo Babylon og første kapittel av xxxHolic. Tokyo Babylon er, om man skal dømme etter tekniske kriterier, en middelmådig tegneserie. Den er ikke spesielt bra tegna, og i alle fall ikke spesielt bra skrevet. Den har ikke noen form for tematisk sammenheng – det finnes ikke noe budskap utover det å fortelle historien.

Med andre ord: dårlige tegninger, dårlig historie, og dette er liksom storverket deres?
Det første man må godta er at CLAMP har fleire fans enn de antakeligvis fortjener, for store historier har de egentlig aldri fortalt. Noen er bedre enn andre, men det er, på det beste, egentlig aldri noe meir enn god underholdning. De treffer på sjangrene og målgruppene meir enn på kvaliteten: Men jo, til og med der kommer egentlig Tokyo Babylon ganske dårlig ut av det.

Med det sagt, så er det heller egentlig ikke enkelthistoriene det handler om her, men om det store bildet som trer fram når man tar et skritt tilbake. Verden – Tokyo anno 1991 – står på kanten av en ny tidsalder. Årtusenskiftet er bare noen få år unna, datamaskiner og hjemmeunderholdning har startet sin innmarsj, og jappetiden er utilgivelig over. Tokyo er de ensommmes by, de desperates by – og dermed også syndernes by, hvorfra serien får sin tittel (hvis du ikke får assosiasjoner av navnet “Babylon”, så har du ikke lest nok i bibelen til å skjønne deg på literære klassikere). Subaru vander rundt blandt mennesker med knuste drømmer og meiningsløse liv. Det er et nådeløst fremmedgjørende univers hvor et menneske fra eller til ikke har noe å si – og Subarus gjennomgående godhet står i en hjerteskjærende kontrast til, som en av figurene rett ut sier, en by hvor mennesker bedrar hverandre hver eineste dag. Tokyo Babylon er en middelmådig mysterieserie om en ung og blauthjerta åndeutdriver, men langt meir slagkraft har den som historien om et menneske som aldri heilt verken kan eller vil akseptere at verden er så forjævlig som den faktisk av og til er.

Godheten til Subaru og livligheten til Hokuto er en skrikende motsetning til den verden de beveger seg i. De bærer med seg et håpløst håp til menneskene de treffer – for går det i det heile tatt an at to tenåringer redder en av verdens største byer fra sitt kollektive misere?

Svaret er kanskje gitt, men det gidder jeg ikke å diskutere videre her. Tokyo Babylon er ikke verdens beste tegneserie. Men skal du lese én serie av CLAMP her i livet, så les denne. Og ja, jeg vil nok kanskje til og med påstå at hvis du vil se hva som skiller japanske tegneserier fra vestlige, på godt og vondt, så finnes det verre steder å starte enn her.

(Her føler jeg meg også forplikta å legge til at sjøl om Tokyo Babylon har en åpen slutt, så dukker vennene våre opp igjen i X (utgitt på engelsk som X/1999). Jeg er en av de få som velger å ikke heilt anerkjenne det – ikke bare på grunn av at X bare lever opp til det ryktet om hvor hysterisk melodramatisk den er, men også fordi jeg faktisk syns at Tokyo Babylon fungerer best uten noen konklusjon. Og kanskje også fordi den konklusjonen de kommer til i X etter min meining er, nåja, teit).

[1] Det bør og skal også sies at den offisielle engelske utgaven av serien er mye, mye bedre enn fanoversettelsene jeg brukte her fordi jeg ikke hadde lyst til å radbrekke bøkene mine.

“Frihet under ansvar” som man så fint sier det, og ja, jeg syns egentlig det er bra de har begynt å forlange mobilnummer og oppfordre folk til å bruke fullt navn når de kommenterer. For ytringsfriheten handler jo om nettopp det – at du skal kunne si hva du vil og likavel vite at domstoler ikke skal kunne kaste deg i fengsel, eller frikjenne tullingen som slo deg ned fordi han ikke likte det du sa. Ytringsfrihet handler om friheten til å kunne ytre sine meininger i full offentlighet, og vite at man ikke blir straffa for det.

At du kan miste venner og oppleve at kollegaene ikke gidder å snakke med deg i pausen etter at du har langa ut om at arabere er lavpanna kvinnemishandlere, det er noe du må regne med hvis du har kontroversielle meininger. Det er ikke lett å være kjerringa mot strømmen; det skal ryggrad til for å stå fram i full offentlighet og ta pedofile i forsvar. Det er det jeg elsker med ytringsfriheten – det at folk som Staff kan si ting som de aller, aller færreste er enige i, og gjøre det med lovens fulle forsvar.

Jeg trur ikke det at denne bloggen har den typen lesere som spammer med kommentarer om sensur etter at de har fått et innlegg sletta av forumets admninistrator, men det tåles å bli sagt alikavel: Du kommer i alle fall ikke til å bli straffeforfulgt for at du sa det.

Hvem prinsesse? Storhertuginne Anastasia, yngste datter av Nikolaj II, den siste Tsaren av Russland. Anastasia takka som kjent for seg sammen med resten av familien, men ryktet om at hun skulle ha overlevd var adskillig vanskeligere å ta knekken på enn jenta sjøl. Da Anastasia kom på kino i 1997, så hadde man enda ikke avklart saken. Men historisk korrekthet var da heller aldri noe mål med filmen, det skjønner man når revolusjonen forklares som “en forbannelse som vekket misnøyens vinder i folket”. Så legg til side alle tingene du har hørt om de siste par-tre Tsarene av Russland, len deg tilbake, og minn deg sjøl på at Disney har gjort verre.

For de som ikke husker så mye fra samfunnsfagstimene: Russland var et keiserdømme. I 1914 blei det krig i Europa; i 1917 blei det revolusjon i Russland. I følge filmen, fordi munken Rasputin lovde død og fordervelse over kongefamilien. Eineste overlevende var Tsarens mor – og Anastasia, som blei borte i opptøyene. Ti år etter bor bestemor i Paris, og lover ut en stor belønning til den som kan gjenforene henne Anastasia. I Russland forlater den atten år gamle Anya barnehjemmet hun har vært på siden noen fant henne på gata, og reiser ut i verden for å finne ut hvem som engang ga henne en medaljong – en medaljon med et løfte om å møtes i Paris. I Leningrad St. Petersburg møter hun de joviale småsvindlerne Vladimir og Dimitri, som har hørt om finnerlønna til bestemor og nå jakter på “Anastasia” med enveisbiletter til Paris på innerlomma. Samtidig våkner spøkelset etter Rasputin til live, og setter det for seg at han må ta livet av det siste medlemmet av familien til Tsaren.

Vi har en heltinne med harde bein i nesa, vi har ballkjoler, vi har en sjarmerende forutsigbar kjærlighetshistorie, noen sangnumre hvor folk bryter ut i spontan synkrondans på gata, en gøyal skurk, og et litt rappkjefta flaggermus. Men har vi noe som det er verdt å betale penger for å se på?

Man skulle ikke tru det etter Shrek, men… kanskje. Det kommer vel litt an på målgruppa. Jeg er ikke bemerkelsesverdig svak for prinsesser som sådann, men jeg liker kostymedrama, og jeg liker særlig tjueåra. Anastasia leverer ingenting som Disney ikke gjorde før dem, og de gjør de nok hakket dårligere enn Disney den gang Disney fortsatt lagde tegnefilm. Det er i alle fall ikke noe du skal begi deg ut på hvis du er ute etter intelligent diskusjon av historie, eller intelligent historiefortelling, for den saks skyld. Det filmen derimot gjør bra, og meir enn bra nok, er å levere eventyret. For om historien er av den amerikanske typen idiotsikker, så er filmen likevel noe så til de grader stemningsfull, av den typen stemning som bare tegnefilm kan skildre (og, nå for tiden, CGI). Figurene er lette å like, og sangnumrene… vel, de følger i alle fall logikken til handlingen og tjener – til forskjell fra Disney på sitt verste – til å drive handlingen fremover.

Nei, jeg snakker selvfølgelig ikke fra et objektivt synspunkt – jeg var tolv år gammel den gangen. Selvfølgelig henger det tunge fall barndomsromantikk mellom meg og denne filmen. Men jeg har vokst fra både Aaron Carter og Nemi, og Anastasia har vel litt den samme plassen som Spice Girls i hjertet mitt: er det stor kunst jeg vil ha, så ser jeg på Ghibli. Men Anastasia skiller seg fra Disney på ett viktig punkt: Det er en reinspikka jentefilm. Det er Anya som er heltinnna, Anya som velger å reise ut i verden. Det er Anya som uten å være klar over det sjefer over sine to “redningsmenn”, og det er Anya som til slutt redder dagen, byen, og Romanovblodet. Mens hennes mannlige motspiller bruker mesteparten av filmens klimaks på å prøve å ikke dø. Det er et kjent faktum at menn leser historier om menn, og at kvinner leser historier om menn og kvinner. Så da får det så være at Anastasia er strømlinjeforma for kassasuksess som bare faen, for den gjør faktisk noe som Disney sjelden hadde ryggrad til: Den henvender seg til jentene. Og til forskjell fra forsøka til Disney (skjønnt de turde med salige Mulan), så gjør den et uten å avskrive Anya som en heltinne som vinner den endelige kampen med sin tålmodighet og varme.

Henvender seg til åtte år gamle jenter, vel å merke, men for dem av oss som har samme forhold til tegnefilm som andre har til splattere, så er det godt nok for en kveld for skjermen.

(Den norske dubbinga er bedre enn den svenske. Den engelske originalen er best)

Men mannen har selvfølgelig hatt en dugelig suksess i hjemlandet også, noe som merkes på den tolv episoder lange serien Haibane Renmei, hvor du finner hovedmotivet fra Murakamis “End of the World” – muren som omgir byen. Og hvilken by? Som hos Murakami, så er det byen hvor historiens hovedperson plutselig våkner opp uten noen minner om sitt tidligere liv, og blir en del av lokalsamfunnet som om dette var dagligdags. Noe det da også er.

I Haibane Renmei har vår heltinne et navn – det vil si, hun får et navn: Rakka. Sammen med navnet får hun en glorie og et par askegrå vinger, for Rakka er en Haibane. Akkurat hva en Haibane er det egentlig ingen som veit – bare at de bare kommer ut av kokonger, og at de lever adskillt fra andre folk, i et forlatt internat ved navn “Old Home”. Haibane Renmei betyr noe sånnt som “askefjærforbundet”, og handlingen i serien er dagliglivet til Rakka og de andre Haibanene på Old Home. Det er vanskelig å oppsummere utover dette, men etter hvert dukker det opp spørsmål som krever svar, og Rakkas leiting etter disse svarene er ikke alltid enkel.

Så la det være sagt, Haibane Renmei er neppe det du tvinger på lillebroren din som synes at Inuyasha er verdens beste tegneserie. Det er ikke mye blod og sverdsvinging på gang her, men det betyr ikke nødvendigvis at det gjør mindre vondt. I en verden hvor tiden står stille og ingen utvendige konflikter truer idyllen, så blir det fort en historie om mennesker, samme hvor “annerledes” de enn lever livene sine. Tematikken? Gamle slagere som vennskap og sorg og det å kunne akseptere seg sjøl og sin plass i verden og andre greier som mange andre prøver å si noe om, men kanskje ikke gjør det like vakkert som Yoshitoshi ABe.

Haibane Renmei er litt som animert poesi: det er ikke historien det egentlig handler om, men estetikken og følelsene, noe den da også takler til tusen. For det er velgjort og det er gjennomtenkt, og samme hva det kan høres ut som, så blir det aldri kjedelig. Det er en sånn serie som du bare ser på og ser på fordi historien er så befriende simpel og universet så befriende ikke-heilt-idyllisk. Det er neppe for alle, og i alle fall ikke for dem som trenger fart for å bli underholdt. Men det er så definitivt et bevis på at tegnefilm ikke må være det som amerikanerne har gjort med mediet.

(og en trailer)

Nei, det er jo som kjent bare amerikanere som skriver bøker.

Men søvnløse netter med følgende surfing på norske animeforum minnet meg på at det faktisk var en tv-versjon av den serien også, og at jeg ikke bare så den – jeg likte den også. Så jeg kan jo kanskje snakke litt om det.

Først som sist, grunnen til at jeg så Death Note på youtube var at jeg hadde hørt at den engelske dubbinga skulle være så jævli bra. Det var den også, men nok om det. Anime-serien Death Note har de samme problemene som mangaen Death Note har, med ett salig unntak: ALL DEN FORBANNA PRATINGA. Det er så fantastisk mye mindre slitsomt å få de innvikla å-jøje-Light-er-så-smart-altså forklaringene med lyd i stede for å måtte lese side opp og side ned. Dessuten var mangen stor nok til at det antakeligvis var mye penger inne i bildet, og resultatet blei deretter: Death Note ser fantastisk ut, høres fantastisk ut, og har noen ufrivillig morsomme scener når man prøver å forklare til leserne at det er ~farlige saker~ når kladdebøkene dras fram.

Greit vomfyll, rett og slett – jada, jeg har fortsatt bedre serier å foreslå, men anime-versjonen blir rett og slett ikke så slitsom som mangaen. Desverre kutta den også ned på den siste halvdelen av historien, som jeg (og få andre) likte bedre enn den første. Vel, jeg likte den mest fordi Mello og Near er hakket meir interessante figurer enn L, og jeg mistenker at de som misliker den misliker den nettopp på grunn av det som skjer med L. Kort sagt, den er lettere å fordøye enn tegneserien, og mye, mye finere å se på.

Men for å ta litt drepen på den hyggelige steminga, så vil jeg også minne alle verdens jenter om at det dumt å betale penger for en serie som har en undermoral som lyder at “nei, nei, selvsagt kan ikke kvinnfolk tenke sjæl! Det er jo derfor vi menn er her for å fortelle dem hva de skal gjøre!”

Eller, for å være nøyaktig: En pilot som blei til en gris under Krigen (den første), og sånn har han vært sida. Vår helt og tittelperson er altså Porco Rosso, “Den Røde Gris”, og han tjener til livets opphold på å jakte på sjøflypirater i Adriaterhavet. Filmens handling går stort sett ut på at piratene hyrer en amerikansk mesterpilot ved navn Curtis for å sette grisen ut av spill en gang for alle. Porco ender opp med en flittig og ikke minst søt liten frøken som reperatør og sekundant, og kalaset ender med et storslått (og mye beskuet) oppgjør som handler vel så mye om Porcos eineste nære venn: Gina, som har vært gift med tre piloter før, og blitt enke tre ganger.

Jada, det høres drøyt ut, men japanerne kan som kjent det der med å ta drøye konsepter og lage storveis underholdning ut av det. Og av og til også kunst, og det er nesten sånn det føles å se på Porco Rosso. Filmen er ikke bare vakker. Det er en halvannen times tur til en verden hvor himmelen alltid er blå. Det er vanskelig å beskrive stemningen i filmen utover det, og særlig med tanke på hvor vanvittig teit historien høres ut. Men Porco er ikke noe “funny animal”, samme hvor mange tørre kommentarer han kommer; Porco er en bitter mann som sjøl valgte å leve et liv i ensomhet, og han lever i en tid hvis nært forstående ende annonseres med fascismens framvekst. Disney liker stor kjærlighet, stor død og stor sorg, men Studio Ghibli liker fortidd melankoli under ellers lettsindige historier. Historien tar på plass på tjuetallet (wiki hevder at den tidfestes til 1929), og vi som har måtte lese Den store Gatsby eller i det minste sett Cabaret har jo fått med oss at det var en tid hvor man prøvde å glømme gårsdagen og aldri godta at morgendagen vil komme. Og det er vel der etsted du også finner Porco.

I en bok jeg har om Miyazakis bravader beskriver han Porco Rosso som et egoistisk prosjekt av en gammel mann, om nettopp det å oppleve at man enten er eller holder på å bli gammel. Det som slår meg når jeg ser Porco Rosso er faktisk nettopp det: Dette er ikke en film jeg ville anbefalt til lillesøstera min, men til faren hennes. Det er noe forunderlig gubbette over den, for ikke å nevne guttette – det skal ikke akkurat noe geni til for å gjette at Miyazaki antakeligvis vokste opp med rommet fullt av modellfly. Ikke at det gjør den noe mindre underholdende for de av oss av feil kjønn og alder.

I Drager skal fly er det en enkel hvit drage som er den vakreste, fordi den er akkurat så liten og akkurat så hvit som den må være. Porco Rosso er en sånn film – den er enkel, men den er akkurat så enkel og akkurat så fri for dramatiske scener i solnedgangen som den må være. Jovisst har Studio Ghibli og Miyazaki fortalt større historier, men det er likevel denne jeg kommer tilbake til gang på gang. Det gjelder nok ikke for alle, men jeg skriver altså dette med det håp at noen som skulle slumpe bortpå å lese det kanskje ikke vil avskrive filmen som hva den høres ut som. Den er mye større enn som så.

(Jeg har altså ikke sett den norske versjonen. Dubbinga til den engelske er ok, men heller ikke meir enn det.)

Jeg vokste opp med Disney, og elsker dubbing. Disneydubbingen til norsk er i alle fall i en særklasse som til tider overgår den engelske originalen, og – om man skal dømme etter youtube – et par-tre andre land som burde ha rimelig peiling. Det er ingenting anime-seere liker så godt som å beklage seg over hvor elendig dubbinga av en serie er, men jeg er altså en av dem som kjøper DVDene eine og aleine fordi jeg får sjansen til å høre dem snakke engelsk. Dubbing handler ikke bare om oversettelse og det å få det til å rime med leppebevegelser, men også troverdig dialog og ikke minst om stemining. I traileren til Chrono Crusade i forrige post får vi en voiceover med en forteller som intonerer i beste filmavis-stil, som seg hør og bør når serien tar plass i 1928. Men også den faktiske dialogen i serien har hatt en viss lokalisering i tid – de dubba den med autentisk tjuetallsslang. Det mest berømte eksempelet må vel likavel være spillserien Ace Attorney (“Phoenix Wright”), hvor til dels kraftige omskrivinger var nødvendig for å bevare humoren fra den originalen. Når spillene jevnte over har fått femmere og seksere og 9/10, så skjønner man jo at det å oversette noe ikke nødvendigvis forringer kvaliteten.

Jeg er en av dem som gjenkjenner et titalls skuespillere på stemmen og har mine favoritter til forskjellige typer roller. Mesteparten av dem amerikanske. Men jeg skal være den siste til å benekte at en dårlig dub – til og med en middelmådig en – vil trekke heilhetsopplevelsen av en historie langt, langt ned. Men for å si det sånn: Du skal ikke klage før du har hørt hvordan Digimon hørtes ut på finsk.

For øvrig inspirert av at vi altså har fått dataspill dubba til norsk, og JEG VIL HA DET sjøl om jeg egentlig er en DS-taper som så fryktelig gjerne vil være Nintendo-fanboy. For jada, jeg har sett serier på youtube eine og aleine fordi jeg ikke har hjerte til å betale penger for tyske DVD-bokser når jeg allerede eier de engelske.

Men den katolske kirka var aldri så sexy som den var i De Stormende Tjueåra, i alle fall hvis vi skal tro Daisuke Moriyama, mannen bak den åtte bøker lange tegneserien Chrono Crusade som kom ut i Japan rundt sist årtusenskifte og noen år fremover. Møt Søster Rosette, seksten år gammel og medlem av Magdalenaordenen som lærer nonnene opp i eksorsisme. Og siden dette er manga, så er det ikke vievann, rosenkranser og relikvier det går i her, å nei. Det er svære jævla pistoler og nonnekjoler med splitt opp til låret. Jeg har heller aldri sett en prest så stilig som Fader Remington, og kristelig storsinn er heller ikke dyder som virker å være særlig verdsatt blant medlemmene her.

På den andre siden er det vel heller ikke så mange faktiske ordener som inngår avtaler med demoner under bordet, men det måtte til når de rekrutterte Rosette. For Rosettes beste venn og makker er demonen Chrono. Rosette og broren Joshua møtte Chrono som barn, og Rosette og Chrono inngikk en pakt når Joshua blei kidnappa av noen slemminger som var ute etter de åndelige kreftene hans. Kort sagt så går denne pakten ut på at Rosette binder sin livskraft til Chronos, sånn at han kan bruke de evner en demon måtte ha til å hjelpe henne å leite etter Joshua. Men alt har sin pris: På grunn av denne kontrakten vil Rosette neppe leve til hun blir tredve.

Åtte bøker med tegneserie, firogtjue episoder med tegnefilm. Begge to blei avslutta sommeren 2004 og utgitt på engelsk av ADV, som er kjent for å gjøre gode jobber med oversettelse og dubbing (de skuffer ikke her heller). Grunnen til at jeg endte opp med å lese den var vel at det var en av titlene Mangismo ga seg i kast med, og dermed ikke fullførte. Jeg kjøpte de to første bøkene på norsk, og google påstår at den tredje også skal kunne skaffes til veie for penger. Det var i forbindelse med en aldri så liten flytting at jeg rydda opp i en bokhylle, og altså fant det for godt å lese resten av serien når man alt var i gang.

Det handler, som sagt, om en nonne som får James Bond til å ligne på Samvis Gamgod og en en demon som (mesteparten av tida) får Samvis Gamgod til å ligne på Akane Tendo. Det er, som manga gjerne er, en ikke-akkurat-realistisk historie som, særlig i begynnelsen, er ispedd en god slump med komedie. Men når den faste gjengen er blitt introdusert til historien, så kommer Rosette og Chrono over sporet av Rosettes forsvunne lillebror, plottet tar over – og alt er ikke lenger så lettsindig.

Først som sist: Chrono Crusade er slett ikke verdens verste manga. Særlig ikke med tanke på sjangeren; særlig ikke med tanke på hvordan det ofte går med den typen historier. Det er mye slåssing og eksplosjoner og anna gøy, men det som bærer historien her er figurene og deres kamp for et litt bedre liv. Det er faktisk så bra skildra at jeg blei overraska over å se det fra denne typen manga, hvor actionsekvenser og plot gjerne durer fram på altfor kort tid. Alternativet er gjerne femten bøker hvor historien står stille mens figurene løper rundt og løser ett problem-per-episode som sjelden har noen permanent innvirkning på livene deres (mesteparten av Rumiko Takahashis verker tar denne ruta). Chrono Crusade er akkurat lang nok til å fortelle historien og få oss til å forstå figurene godt nok til virkelig å bli glade i dem og bry oss om hvordan det går med dem til slutt, men gjør det uten å ty til det man på fagspråket kaller fillers – altså episoder/kapitler som bare skal dra ut lengden på serien. Chrono Crusade er en tegneserie som forteller historen den skal fortelle, og gjør det akkurat nok til å få oss til å tenke litt på budskapet den bringer.

Ikke for dét at dette budskapet er spesielt på noen måte. Og sies må det også at sjøl om historien er god, så hopper den over diskusjoner som man skulle tru var problematiske, men som… tydeligvis ikke er det? Særlig merkbart er det at Rosette, som altså valgte en ung død for sin brors skyld, aldri virker å ha noen form for anger eller bitterhet over denne skjebnen – den eineste gangen det nevnes, så forklarer hun at det er grunnen til at hun aldri nøler (eller stopper opp for å tenke seg om to ganger når hun gjør noe som kan være dumt). Nå er det ikke det at manga generelt gjør dette så ofte, så brorparten av leserne forventer vel heller ikke noen større diskusjon av temaet. Men saken er altså at historien i bunn og grunn er ganske så tragisk, men sjelden behandles som om den var det. Underholdende er den likavel, så hvor mye det burde trekke ned får være opp til den enkelte. Ødelagt som jeg er, så var jeg personlig ikke større plaget av det.

Og så var det tv-serien.

…og sånn går omtrent halve serien før historien virkelig begynner å bevege på seg. For dem som liker røverhistorier, så kan man finne mye verre enn Chrono Crusade, sjøl om tv-serien ikke er like jevn som tegneserien er. Den slutter på en anna måte og med et anna budskap enn mangaen, sjøl om det egentlig er det samme som skjer. Og sjøl om det må være lov å si at den slutten (de siste episodene) er en smule teit i sammenlikning, så røska den hardere i hjerterøttene enn mangaen gjorde.

Konklusjonen får være at jeg var meir enn godt nok underholdt av begge deler, sjøl om det er tegneserieversjonen som forteller historien best. For de med litt befaring i emnet tegnefilm fra Japan, så kan man si det sånn: Hvis du likte en viss anna tv-serie med en tittel-og-hovedperson med røde klær og flette som hadde premiere omtrent samtidig (*host*toppbildet*host*), så skal du ikke se bort fra at du kommer til å like Chrono Crusade også. Disse to seriene har nemlig meir til felles enn man skulle tru når det kommer til både setting, stemning og tematikk.

Dead@17 er et untak, og en gang kommer jeg til å lære meg at ikke alt som er trykt i farger på glansa papir trenger å være så bra av den grunn. Og jeg lurer faktisk litt på hvorfor Dead@17 blei trykt i det heile tatt, langt meir hvorfor det i det i det heile tatt har gått bra nok til å få en “compendium edition”. For det er fryktelig amatørmessig.

Tegningene gjør det meir enn klart at dette ikke akkurat er gjort av en med større erfaring med mediet. Vi har figurer som sliter med å uttrykke troverdige følelser, og ruteinndelinger, sidelayouts og fokus som prøver å være dramatiske, men som bare ikke er det. Verre enn som så: som til tider er så feil at man faktisk har problemer med å skjønne hva som akkurat skjedde. Det kunne ha vært tilgivelig på en nettserie, men det er altså snakk om noe som faktisk blei utgitt på forlag her.

Historien er… ja, den er. Og her er den.

Sytten år gamle Nara Kilday blir drept og etterlater seg en knust bestevenninne og en neste-kjæreste, samt to foreldre som vi skal få se en heil gang i løpet av historien. Men mest handler det om Naras bestevenninne, Hazy, som tok det tungt og ikke tar det så veldig mye bedre når politiet begynner å spørre om Nara dreiv med sånne okkulte greier. Hazy stiller seg uforstående, og forstår ikke mye meir når de viser henne en dagbok full av mystiske tegn. Hun stjæler dagboka, men ikke før når hun å lukke døra bak seg, så blir hun angrepet av ZOMBIER.

Og før de tar hjernen hennes, blir hun redda av… Nara. Som altså døde for et drøyt halvår siden.

Forvirra? Saken er altså det at
1. Den onde demonen Bolabogg – nei, han heiter det! – vil ta over verden
2. Nara, som den utvalgte som skulle stå opp fra de døde, er en viktig del av planene hans

Sleng på en hemmelig organisasjon som kjemper mot Bolabogg with lisence to kill, og du har en latterlig forutsigbar serie med klisjeer som ender like teit som den begynte. Jadda, historien fortsetter i to episoder til, men blir ikke bedre av den grunn. Det handler altså om Nara, som har Zombienes Konge på nakken og som ikke kan leve i fred på grunn av alt maset fra både han og den hemmelige organisasjonen. Så hun går rundt og er sur, dreper noen zombier, blir kidnappa, blir fortalt at hun må ta et ~valg~ om hvordan hun skal bruke sine gudegitte krefter, dreper zombier, blir kidnappa, fleire zombier, og så videre. Nara er ingen heltinne med fengende personlighet eller interesante problemer med situasjonen sin. Hazy er knapt nok bedre. Vennskapet mellom dem er like fantastisk karakterløst som tegningene til serien.

OK, så dette er ikke akkurat en serie som man tilfeldigvis snubler over her til lands – håper jeg da, i alle fall – men det gjorde jeg, og jeg hadde uansett tenkt å kommentere på den siden det ikke skjer så ofte som det burde at jeg leser serier som ikke kommer fra Solens Rike. Og hvis det kan advare noen andre stakkars sjeler fra å bruke penger på den: Den er kjedelig. Den er forutsigbar. Den har fleire klisjeer enn en gjennomsnittlig “historisk romanse”. Den er teknisk dårlig.

Men, æh, den har glansa papir?

Med tanke på hva some skal komme, så kan man ikke kalle det for noen sjokkstart.

Det er altså “Rote Armee Fraktion” som de kalte seg sjøl, eller “Baader Meinhof-gjengen”, så døpt av en avis som var spesielt ute etter blod, som er blitt film. Det var, for de mindre beleste i nyere europeisk historie, en gruppe venstreekstremister som ville gjøre verden til et bedre sted med terror. En protest mot det etablerte kapitalistiske samfunnet, som de hevder i filmen – “vi har blitt lært at det er galt å snakke uten å handle”, og det følger de også opp. Det begynner med en brannbombe i nattetomt kjøpesenter, og slutter med en kapra 747 full av turister. Veien dit er blodig og jævli og sint, og blir tråkka opp av mennesker som trur så inderlig på sin egen rettferdighet at fornuft ikke lenger har noen meining. De følges av andre som vil forandre samfunnet samme hvor mye blod som må renne.

Ikke skal jeg påstå at jeg har lest meg spesielt opp på verken historie eller filmproduksjon, men indignerte folk på youtube – dem finnes det jo som kjent en del av – hevder at det er politiets historie som fortelles. Fra det andre hold kritiseres filmen (blant anna fra en av Ulrikke Meinhofs døtre) for å romantisere RAF og motivene deres. Som en tilskuer hvis eineste forhold til historien var “de terrorkommunistene i Tyskland på søttitallet” er det vanskelig å være enig med noen av dem. Filmen tegner ikke akkurat noe sympatisk bilde av Baader og kumpanene hans, men samtidig forstår man. Jeg satt der og krøyp litt sammen hver gang galskapen sakte blei enda litt verre, men samtidig var det vanskelig å ikke motvillig beundre dem. Bakkekontakten forsvinner fort, men mot og viljestyrke og tro – tro på volden, om ikke anna – har de så det monner – og hadde de ikke hatt det, så ville nok Europa vært spart litt hysteri, og vi ville gått glipp av denne filmen.

Det er ikke noen feelgood-film, for å si det sånn, men det som overraska meg var at den faktisk var intens nok til å holde på min fulle oppmerksomhet i to og en halv time. To og en halv time med protester og bomber og kidnappinger, overfall og rettsprosesser og propaganda og krypende galskap på trange fenselsceller. Kanskje det er fordi dette ikke bare er basert på en sann historie: det som skildres i Baader Meinhof skjedde faktisk på ordentlig, skapte virkelige avisoverskrifter. Det var ikke Alan Moore som skreiv historien, det er ikke James Bond som trekker pistolene. Det var virkelig disse unge kvinnene som planta bomber uten å fortrekke en mine, som skjøt politimenn fordi menn i uniform ikke er mennesker.

Om filmen har noen nevneverdige svakheter, så er det nok at vi aldri får noe særlig dypt forhold til menneskene som skildres. Personlige konflikter ser vi mindre til enn vi er vant med fra denne type film, men det er en forståelig mangel: persongalleriet er stort, og filmen er allerede på grensa for hva som er akseptable lengde på noe som ikke ender med at store båter synker. Og det var for min del heller ikke noe jeg la merke til før jeg tenkte meg om etter at vi traska ut av kinosalen for å ta siste bussen hjem.

Jo, Bond skal visst være litt tafatt i år. Da finns det nok verre erstatninger enn Baader Meinhof. Den har i alle fall minst like mye kuler og krutt.

Traileren ser bedre ut her enn på youtube.

Jeg fikk CDen til jul. Jeg, og de fleste av venninnene mine. Og vi hørte og hørte og hørte, vi diskuterte sanger og favoritter og videoer med stor iver. Vi klipte bilder ut av Topp, nappa plakater ut av TL-posten. Vi lagde dansegrupper og opptrådde på skoleavslutninga.

Det var mitt første, og på mange måter eineste, møte med den gjennakommerse musikkindustrien på på siste halvdel av nittitallet. Jeg hata boybands, jeg hadde ingen eldre søsken til å tvinge meg til å høre på Metallica eller Nirvana. Det var egentlig mitt første beviste forhold til musikk, sjøl om det vel så mye var et forhold til et image bygd opp rundt merchandise. Det var ikke minst mitt første beviste forhold til det at jenter ikke MÅ synge om kjærlighet og sånn, for jeg var for liten til å høre på Bjørk og PJ Harvey.

Det var et par-tre år med intens kjærlighet. Det var independent women og girl power og en naiv tru på popmusikkens frelse. Det var en del av livet mitt jeg aldri ville vært foruten, til og med når jeg var blitt fjorten og de flirte godt når jeg stolt fortalte dem hva yndlingsgruppa min var. Det var vel litt som Nemi: Tvilsomme motiver av høyst diskutabel kvalitet, men med en kjerne som traff jentene der den måtte treffe, og lærte dem at det er greit å være høylydt, stolt og frekk sjøl om man har på seg kjole. Og jeg trur nok at neste gang jeg vasker golvene, så setter jeg på en av de platene i stede for Abba eller musikalsoundtracks, for tolv år etterpå er musikken fortsatt fullt brukbar å svinge seg rundt stuegolvet med for de av oss som aldri hadde noen særlig sans for “skikkelig” musikk.

Her burde det sikkert være en annen sang jeg limte inn, men det er ikke til å komme unna at dette nok er en av de mindre kjente, men antakeligvis den vakreste, de noensinne lagde.

Mangautvalget her til lands har vært ganske tamt hittil, og jeg antar at det blir en stund til vi ser noe til Battle Angel Alita eller Battle Royale utafor seriebutikkene. Og samme hvor mye folk vil prøve å fortelle deg hvor “tøff” Death Note er, så er det altså en Shounen Jump-serie: Den har en målgruppe som går ned til tolvårsalderen. Vær klar over det: samme hvor mye død det er inne i bildet her, så kjøp nå heller Blade: Den udødelige (artig oversettelse av den engelske tittelen der) hvis du vil imponere kompisene dine med hvor mange avhakkede kropsdeler du leser om. Death Note gikk i samme blad som Yu-gi-oh.

For de som mot formodning aldri før har hørt om Death Note, so er saken dette: Hvordan overlever en demon? Ved å stjele livspotensiale fra menneskene, sjølsagt. Og hvordan gjør de det? Med magiske kladdebøker. Hvis noen skriver navnet ditt i en demon-kladdebok – ellers kjent som en “death note” – så dør du av et hjerteinfartk etter førti sekunder, med mindre en anna dødsårsak spesifiserers. Ja, det er skumle saker skumle saker. Og særlig når en death note faller en ung herre ved navn Light Yagami i hende. Light er sønn av en høyt-på-strå politidetektiv, usedvanlig skarp for alderen, og snart klar til å gjøre verden til et bedre sted ved å ta livet av de som fortjener det. Uheldigvis for han, så begynner myndighetene snart å fatte mistanke om at den plutselige epedemien av hjerteproblemer blant kriminelle ikke akkurat har et naturlig opphav. For å finne navn og metode til massemorderen, som av fans på internett er døpt “Kira”, hyres nå verdens beste detektiv inn – den eksentriske L. L hefter ikke lenge med å peke ut Japan som Kira’s oppholdssted, og fra den lokale politistyrken er det selvfølgelig Light’s far som blir utpekt til å hjelpe han. Og siden sønnen hans tross alt er noe så jævla glup, så får han også være med på det super-hemmelige laget. Det tar L sånn circa ti minutter å fatte mistanke til Light. Det tar tolv bøker før noen får handfast bevis på jævelen.

Denne historien tar altså ganske snart den form at mens Light plotter for å ta livet av L, så plotter L for å få Kira – Light, altså – til å avsløre seg sjøl. Med lag på lag på lag med intriger og feller og spill fra begge sider. Omatt og omatt og da capo al verdens lengste coda. Det skjer en – en – betydelig, “snur historien heilt på hodet” hendelse. Den skjer ganske nøyaktig halveis gjennom historien (verdens lengste coda), også fortsetter det jaggu akkurat som før.

Jeg skriver dette fordi jeg blei fortalt – av mange, mange, mange intelligente, oppegående mennesker – at Death Note var sånn en spennende, intelligent, dritbra tegneserie.

Det er ikke sant.

Death Note er en brukbar thriller, men intelligent er den ikke. Folk kommer til å prøve å fortelle deg om alle de etiske spørsmålene serien stiller, men det er feil: de blir for så vidt nevnt – ja, nevnt, om enn knapt og raskt glemt – men aldri problemsatt eller forsøkt besvart av noen av figurene. Etikk? Ja, det er jo det faren til Light driver med. Lov og dom? Jo, det var visst motivene til en viss syking i seriens siste halvdel. Rett og galt? Mjo, kanskje hvis du faktisk gidder å sette deg såpass inn i problemene at du innser at L ikke akkurat er så jævli mye snillere enn Light er, bare på rett side av loven. Men aldri med eksempler. Aldri i dybden. Aldri, i grunn, utenom å minne oss på hvem som er snille og hvem som ikke er det.

Men at fansen misforstår en serie betyr vel ikke at den ikke har andre kvaliteter?
Nei, men problemet er at Death Note egentlig ikke har så mye av dem heller. Historien gjentar seg sjøl meir enn godt er når den er sååååååå spennende men aldri kommer fram til døra. Det går greit de første fire bøkene, men det blir for mye etter det. Det er en grense for hvor lenge man gidder å lese om det som i bunn og grunn er akkurat det samme, om og om igjen – og særlig med tanke på den andre begredelige mangelen ved Death Note.

Og det er at de aller, alle fleste figurene har like mye personlighet som en kokt potet. Light er smart og sosiopatisk. L er smart, eksentrisk, og ikke særlig mye mer kompetent på følelser enn Light. Near likeså, men med lego. Lights far er faderlig og pliktoppfyllende. Aizawa er seriøs og vagt glup. De best definerte karaktertrekkene finner vi hos Misa, som har attitude men aldri, aldri stiller spørsmål, og Matsuda, som bare er søt og teit. Og det er forferdelig vanskelig å BRY seg om det som skjer når man overhodet ikke greier å engasjere noen følelser for figurene.

Mange liker å sammenligne Death Note med Hikaru no Go. Foruten de reint praktiske parallellene – begge gikk i Shounen Jump, begge var tegna av Takeshi Obata – så handler de altså begge om en hovedperson som treffer et overnaturlig vesen, får mystiske krefter via dette overnaturlige vesenet, og tiltrekker seg oppmerksomheten til en rival som både er hans speilbilde og hans rake motsetning. I begge seriene spiller mye av dramaet på spenningen mellom hovedpersonen og rivalen, og når man har valget mellom “dødsgud som tar livet av folk med magisk kladdebok” og “ungomdsskoleelever som spiller sjakk Go”, så trenger man vel neppe medlemskort i Mensa for å gjette hva folk flest velger. Men forskjellene blir bare så altfor tydelige når man kikker litt på presentasjonen av historien. Hikaru no Go har en fargerik rollebesetning som alle har sine gode og dårlige sider og dager; det er en historie som slutter med en begynnelse, og Hikaru og menneskene rundt ham vokser på veien dit. I Death Note er Light akkurat den samme psychoen i kapittel 107 som han var i kapittel 1, bare litt breiere over skuldrene; Misa viser aldri noen tegn til å være noe annet enn en bortskjemt, hjerneblåst jentunge, Mello blir aldri noe anna enn sint på Near og foruten den uendelig naive Matsuda, så får ingen av lakeiene til Light eller Near noen personlighet. Når serien i tillegg kaster bort enhver sjanse til å problematisere de etiske spørsmålene den burde stille, så blir det vanskelig å egentlig ta historien noe særlig alvorlig etter den hundreogennte gangen Light genierklærer seg sjøl for å ha kommet seg heilskinna unna politiet.

Så jeg gikk lei. Den eneste grunnen til at jeg i det hele tatt gadd å lese heile faenskapen var antakeligvis det der prinsippet om å ikke gjøre seg opp meninger før man har full oversikt – og om ikke anna, så for å se om Light får det han fortjener eller ikke. Men ikke for dét – Death Note er ikke egentlig en dårlig tegneserie innenfor alle tekniske bedømmeligheter – serier som blir trykt i Jump er jo sjelden det. Men den er ufortjent hypa og oppfyller dårlig de kvalitetene den ofte blir tilskrevet av gispene fans, og det er så mange, mange andre tegneserier som du heller kan bruke pengene dine på.

Naruto, for å nevne én av dem.

Det var mindre å si om smale temaer her, og jeg har ikke lest nok serieromaner til å egentlig kunne bedømme den på et sjangergrunnlag heller (that is to say, jeg leste Raija. To ganger. Lokalpatriotisme et cetera, eller kanskje det bare var at jeg likte Reijo og Maja og Ailo og Mikhail og ville vite hvordan det gikk med dem til slutt).

I alle fall. Historiens heltinne er Judianna (symbolsk navn der), yngste barn på prestegården. Hun har fire eldre brødre og en sadistisk far som elsker de to eldste (den like sadistiske Peter som skal bli prest og den kvinner-vin-og-sangglade Paulus som skal bli lege) og hater de to yngste (kjekke og modige Lukas som er ulykkelig forelska i en storgårdsdatter og den sengevætende og dyslektiske Johannes som ikke greier å stå til konfirmasjonen). Datteren overser han totalt, og det blir etter hvert klart at det ikke bare er sjåvinisme på gang her. Passende nok er Judianna like dårlig behandla av sine eldste (slemme) brødre, men får litt moderlig kjærlighet av den gamle (og lite pene) tjenestejenta. Samtidig som den yngre tjenestejenta (sexbomba) nok ville vært dårlig innflytelse på prestedatteren hvis Judianna ikke hadde vært kristelig nok til å være forskrekket over at en kvinne faktisk LIKER sex utenom ekteskapet. Som skikken er døde Judiannas mor da hun enda var en baby (faktisk ikke under fødselen, men av kolera).
Judianna er ikke bare en outsider i familien, men også ellers i bygda hvor folk knapt nok er klar over at presten faktisk har en datter. Man kunne jo blir fristet til å anta at det også hadde noe å gjøre med at jenta virker å trives best på kirkegården, men forfatterens forord gjør det vel klart at det har mer med sentimentalitet å gjøre enn med symbolikk. Men kirkegårdssettingen har også den funksjon at det er der Judianna møter han som muligens er seriens andre hovedperson: Husmannsgutten Adam Abrahamsen, lynende smart, skolert hjemme før faren slo seg på flaska men likevel bannlyst fra kirka etter at han lot være å møte til konfirmasjon tre år på rad. Vi veit ikke mye om Adam enda, foruten et par-tre småsaker som sikkert kommer til å bli viktigere frammover: han kan se spøkelser, han kan i alle fall se noe av framtida, og han blir mobba av de samme guttene som Judiannas svakelige bror Johannes. Siden Judianna enda ikke har forstått at han er hennes livs store kjærlighet, så holder jeg en knapp på teorien om de er søsken.

Det som slo meg når jeg leste var svart/hvitt bildet som blir tegnet av menneskene: enten så er de snille, eller så er de slemme. Noen ganger er de snille litt dumme, men som regel tok de seg sammen og forsto at de var dumme. Dessuten er slemme er som regel blonde, snille som regel mørkhårede. Unntaket er Frøken Caroline og hennes far, snille som dagen er lang men blonde begge to, og Paulus’ studentkompis som liker å voldta jomfruer (jadda) og er mørk i håret. Faktisk er det bare en figur jeg ikke får grepet på, og det er Johannes. Det er åpenbart synd på Johannes som sliter nok her i livet om han ikke skulle måtte blir mishandla av faren også, men Johannes virker å være av den typen svak mann som lar seg forlede til synd og moralsk svakhet (dvs. i øynene til en moderne kvinnelig leser) av de som er tøffere enn han. I bokens siste sider blir han dratt med for å drikke med den utsvevende Paulus og hans kamerater, og han bruker sølvklokka som blir gitt hver sønn i huset, og som kjekke-og-modige Lukas merkbart ikke vil bruke. Dessuten er han ikke like hyggelig mot Judianna som Lukas er – han snakker i alle fall mindre til henne og vil ikke ta imot hjelpen hennes til å lese til konfirmasjonen.

Om jeg skal kommentere på det litteraturtekniske (akademia har ødelagt meg), så må det være lov å si at tittelen på boka virker vel tilfeldig. Vi får vite at Judiannas far, eldste bror og tante ser på henne som Satans avkom, men det er det ingen andre som gjør, og vi får aldri vite hvorfor, utenom noe sladder om at hennes mor var “syndelig”. Vi vet fortsatt ikke hvorfor; det er aldri noen stor konflikt i boka, men et slags bakgrunnsproblem som blir nevnt et par-tre ganger. Dessuten var det et lite heldig kapittel som startet med Johannes som fokaliserer (eller hva vi kaller det på norsk) i stede for Judianna som i resten av boka. Ikke bra!

Sjangertrekk ved historien for øvrig: Ansiktsløs heltinne uten mor, voldtekt, barn utenfor ekteskap, kåte jenter er dumme, menn med skumle hensikter er ALLTID skumle, hvis du er et offer så er du snill, er du slem mot EN person er du slem mot ALLE, avholdsfolk er smarte, bare slemme mennesker blir alkoholikere (vil muligens bli ungått når vi får høre mer om Adams far?). Forfyllede studenter? Men det er vel heller mer truth in fiction.

Kommer jeg til å bruke fem timer til å denne serien? Antakeligvis, for jeg vil vite hvem Adam egentlig er og hvordan det kommer til å gå med Johannes og om Judianna forelsker seg i Bastian. Dessuten – sjøl om jeg antar at det var tilfeldig – vil jeg vite om det er en grunn til at de slemme brødrene til Judianna er oppkalt etter viktige menn blandt de første kristne, mens de snille er oppkalt etter evangelister. Så ja, jeg vil nok lese neste bok.

Men jeg kommer nok til å låne den på biblioteket.

Ja, det er liksom det. Studio Ghibli har gjort noen sånne opp gjennom åra, og Whisper of the Heart er ganske sikkert et av de beste bevisene du kan finne på at tegnefilm kan være film, og ikke nødvendigvis barne-tv. For det er noe så hverdagslig som historien om fjorten år gamle Shizuku som drømmer seg bort, lever i nuet og leser bøker i stede for å lese til opptaksprøvene som japanske tenåringer tar for å komme inn på videregående. Ting forandrer seg når hun (takket være en forspist katt på et tog) snubler bortpå den jevnaldrende Seiji, som vil bli fiolinmaker og prøver å overbevise foreldrene om å la han få følge drømmen i stede for de kjente, kjære stier til karriere. Seijis mot og vilje til å faktisk gjøre noe med det han drømmer om inspirerer Shizuku, og resten trengs ikke å oppsummeres her. Kort sagt: Det er en tegnefilm om noen måneder av livet til en tenåringsjente som oppdager at det å leve handler om meir enn å ta det som faller i fanget på deg.

Nei, det er ikke akkurat Tom & Jerry. Ei heller noen Løvenes Konge eller Grave of the Fireflies. Ikke engang Fucking Åmål, men en stillferdig liten historie om en jente som tar et ganske stort skritt nærmere voksenlivet. Studio Ghibli (Chihiro og heksene, og den har du hørt om) kan det der med å fortelle store historier om de små tingene her i verden. Whisper of the Heart er en aldri så liten dannelsesroman i tegnefilmformat. At det er vakkert er noe man bortimot kan ta for gitt når det kommer fra Ghibli, men det som nok vil overraske mange er vel den reine skjære realismen.

For dette er ikke en film om roboter, ninjaer eller søte dyr. Det er en film om en fjortenåring som går på skolen, sitter på biblioteket, vandrer rundt i fremmede nabolag og finner en antikvitetsforretning litt utenom det vanlige. Det handler ikke om å redde verden, men om å peile seg sjøl inn på et akseptabelt spor her i livet. Og det er ikke kjedelig eller belærende eller Disney-romantisk: Det er meir enn troverdig nok til å være en film som fortjener å bli tatt seriøst og litt til, og akkurat magisk nok til å minne oss på at livet ikke må handle om hverdager og middelmådighet.

Det er egentlig ikke så mye som kan bli sagt om denne filmen, for det er egentlig ikke så mye som skjer. Men likevel. Likevel sitter jeg der etterpå og veit at jeg er blitt et litt bedre menneske, for Whisper of the Heart er så mye, mye meir enn en pent tegna skildring av tenåringsemo.

(Og for å låne eksemplet fra en som skreiv om den på engelsk: Prøv å ta noen av sangnumrene til Disney på alvor etter at du har sett dette.)

Jeg så på barne-tv lengre enn de fleste. Hvor lenge er jeg ikke sikker på, men en jeg veit om i alle fall et menneske som forteller at hun slutta å se på barne-tv når “Huset med det rare i” begynte. Det hører med til historien at hun ikke har småsøsken. Hjemme hos oss var tv-en bestandig slått på klokka seks, og jeg var bestandig godt oppdatert på hva NRK moret ungene med. Jeg veit ikke om det er der jeg skal lete etter grunnen til at jeg liker Blåfjell bedre enn av Himmelblå. I alle fall var jeg den eneste mellom ti og tredve år som så “Mulan” i en bygdekino et sted nord i landet den gang den filmen var ny og Disney fortsatt hadde en betydelig plass i hjertet mitt. Det var ikke akkurat en overraskelse at når TV2 begynte å vise Pokémon, så tok det sånn omtrent en halv episode før jeg var hekta.

Jeg var minste fem år for gammel, og Pokémon på tv førte til Pokémon på Gameboy og Pokémon i bøker – først den som het “Pokémon”, siden også “Pokémon Adventures” og litt av “Magical Pokémon Journey”. Pokémon førte til Ranma, førte til Cardcaptor Sakura, førte til Battle Angel Alita, og så balla det bare på seg. Da Nemi-bladet fyrte startskuddet for den heller puslete norske mangavåren med å trykke det første kapittelet av Ranma 1/2, hadde jeg allerede de første tolv bøkene på engelsk. Jeg var ikke den eneste som oppdaga serier som Revolutionary Girl Utena og Haibane Renmei på grunn av at jeg oppdaga Pokémon. Det begynnner å bli en stund siden forrige Pokémon-episode jeg så, men uten Pikachu hadde livet mitt sett ganske forskjellig ut i dag. Ikke minst skylder jeg han innsikten at tegnefilm kan være så veldig, veldig mye mer enn Arthur og Ducktales.

Japan har laget en god del god tegnefilm for voksne og uansett har vi har hatt South Park nesten like lenge som Ash har dratt på eventyr for å fange noen rare dyr som bor inni en ball. Det at jeg har blitt glad i en del serier som helt sikkert sorteres som barne-tv i Japan også har antakeligvis sitt opphav samme sted som min nesegruse forelskelse i Flukta fra Dyreskogen. “Dyreskogen” var full av farer og vanskelige valg og trafikkdrepte dyr; det var barne-tv av en episk legning, hvor hver episode var en del av en større historie. Dyreskogen var for unger som tålte å se hovedpersoner dø, og da var man gammel nok til å følge historier større enn dagens problem på stasjonen.

Det er de historiene vi ofte nok finner i anime. Og eksemplet mitt er verken Pokémon, Beyblade eller Mummitrollet, men en serie som var for god til å selge leker: Angelic Layer.

Angelic Layer er en tv-serie på 26 episoder, basert på en tegneserie på fem bøker (av de ikke ukjente Clamp). Den handler om tretten år gamle Misaki som flytter til Tokyo for å begynne på ungdomsskolen. Hun skal bo hos tanta sin, for Misaki har ikke sett sin mor siden hun (mora, altså) dro til Tokyo for å begynne på en fryktelig bissi jobb da Misaki var fire. Det første Misaki ser når hun kommer ut fra togstasjonen er en skjerm som viser en slåsskamp mellom to dukker, og Misaki blir øyeblikkelig imponert over hvordan den minste dokka vinner over den største – Misaki sjøl blir ofte tatt for å være både tre og fire år yngre enn hun faktisk er. Mens hun ser kampen blir Misaki bortimot overfallt over en pussig fyr i en labjakke, som kan fortelle henne at det hun ser på er spillet “Angelic Layer” – dukkene calles for “engler”, og når de er på et spesielt bord (“layer”, selvsagt), så kan eierne styre dem med tankekraft. Selvfølgelig begynner Misaki og spille, og selvfølgelig har nok nybegynnerflaks og talent til å slå langt mer erfarne spillere. Særlig det der med et tilsynelatende medfødt talent skal vise seg å bli viktig utover i serien.

For det er altså ikke bare en historie om hvordan Misaki blir japansk mester i kampsportbarbie. Det er også en serie om en mor og en datter som ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til hverandre. For samtidig som vi følger Misaki følger vi også “Icchan”, mannen som fikk henne til å begynne å spille og som ikke-så-tilfeldigvis er han som oppfant spillet. Icchan fant opp Angelic Layer mens han, sammen med en dame lenket til rullestolen på grunn av en nervesykdom, arbeida med et prosjekt for å utvikle proteser som kan styres med tankeimpulser. Denne dama ble etterhvert ubeseiret mester i Angelic Layer. Og innen halve serien er gått har vi for lengst forstått at dette er Misakis forsvunne mamma.

Så mens Misaki slåss og fortviler, kommer seg på beina og vinner kampene mot alle odds, så blir hun iaktatt av en mor som fryktelig gjerne vil snakke med datteren sin, men ikke tør det fordi hun føler at hun har sviktet henne da hun aldri turde å komme hjem.

Ikke det at det ikke er mer pubertalt drama også når en av Misakis to nære venner åpenbart liker henne ganske godt, men tydeligvis ikke er den eneste. Romantikk er ikke seriens store poeng, men det er vel noe bemerkelsesverdig å se det bli behandlet utover Mummitrollet-Snorkfrøken-metoden (de har jo ALLTID vært kjærester fordi de bare ER det, sant).

Angelic Layer er en barneserie. Jeg er ikke helt klar på den opprinnelig målgruppe, men jeg vil anta at den var ment for unger i barneskolealder. Det er en jenteversjon av Beyblade (av alle de viktige spillerne er det kun én gutt), med det intelektuelle nivået som følger: dette er ikke noe eksempel på stor kunst.

Men til forskjell fra Beyblade, så kunne ikke Angelic Layer fø seg på å selge leker. Den måtte stå på egne bein, og måtte ha appell til andre enn åtte år gamle gutter. Litt fikk den fra å ha sitt opphav i Clamp, men mest fikk den rett og slett av å være en uvanlig god serie. Det er en turneringsserie, men det er nok som står på spill til at slåsskampene betyr mye mer enn å gå videre i turneringen. Den ser lekker ut, den er lekkert skrevet, og jeg har ikke hørt originalen (men kan det gå galt med Masaya Onosaka og Tomokazu Seki om bord?), men den engelske versjonen høres lekker ut, den og.

Og det er velding, veldig forskjellig fra det jeg så på da jeg var i målgruppa. Ikke minst det at det er en historie som fortelles sånn at du må få med deg alle episodene for å høre slutten – DET var kun reservert for “Midt i Smørøyet” og desember måned. Men også alle underhistoriene, for det er ikke bare Misaki og hennes mamma. Det er jenta som spiller fordi hennes avdøde lillesøster aldri kunne gjøre det fra sykesenga. Det er gutten som spiller fordi han vil ha sjansen til å vinne over sin første kjærlighet og komme seg videre her i verden. Det er hun som ser på seg sjøl som mora til dukka sin fordi hennes egen mor er død. Det er figurer med historier og motivasjon som går langt forbi livet til hovedpersonen og dagens moral, og du ser dem oftere i historiene som fortelles til japanske unger enn dem NRK sender.