I en av de spenstigere (host) tolkningene av Shakespeare er Julie den eineste overlevende av familien til Prins Capulet, som Montague drepte i et brutalt kupp. Julie vokser opp uten å kjenne til eget opphav, og tar på seg rollen som en maskert sverdkjemper som beskytter den uskyldige menigmann mot militærdiktaturet til Prins Montague. Ting blir vanskelige når hun forelsker seg i den unge adelsmannen Romeo, som på tross av å være en over gjennomsnittlig hyggelig kar viser seg å være sønnen til tyrannen som plager byens befolkning. Det blir enda vanskeligere når hun snart etter får vite at hun tilhører familien og husholdet som faren til Romeo egenhendig likviderte, og at de overlevende tjenerne forventer at hun skal ta hevn, styrte Montague og befri byen.
Så Julie beskytter de sivile fra en hersker som gjerne tyr til vold for å tvinge gjennom viljen sin. Hun er også den rettmessige arvingen til tronen han sitter på. Og vennene hennes forlanger at hun skal ta skrittet fullt ut – å gå til krig mot tyrannen. Det er enkelt i Romeo x Juliet, hvor Prins Montague er en drittsekk av rang: han tok makta med vold og holder på den med terror, sulter sivilbefolkninga som kollektiv straff og kan kaldblodig henrette uskyldige. Han er akkurat like hyggelig på det personlige planet – han slår sønnen sin i full offentlighet, dreper folk som på noen måte truer han, og gir uttrykk for en uhyggelig maktfilosofi. Mot slutten er han blitt en italiensk Macbeth: han har mista all menneskelighet og drar byen med seg mens han raver mot galskapens rand. Man kan spørre seg om Julie ikke bare har rett til å styrte han, men også en moralsk plikt til å gjøre det?
Når familien til Benvolio (jadda) blir offer for Montagues politiske maktspill – og reddes av Julie – bemerker unge Benvolio at det altså er dattera til den onde jævelen Capulet som nå er ute etter å hjelpe folket. Det er først da at faren hans forteller han at det er Montague som er den onde jævelen, og at han har forbudt folket å fortelle sannheten om Capulet. Seeren tviler aldri på dette vitnesbyrdet. Faren til Benvolio har vist seg å være en mann som vil godt – vi har ingen grunn til å anta at han lyger. Vi har sett at de som tjente Capulet er gode menn, og vi har sett at Prins Montague er slem, slem, SLEM. I Romeo x Juliet er Julie helten, og Julie er god. Som seere får vi aldri sjansen til å tvile på at hun har rettferdigheta på sin side.
Man kan saktens kritisere Romeo x Juliet for å være vel svart-hvit i hvordan helter og skurker framstilles. Som en kontrast kan man nevne Wicked, en roman-slash-musikal som forteller en historie fra baksida og viser oss at skurken egentlig var helten. Wicked forteller forhistorien til Trollmannen fra Oz, og vi får vite at Den Onde Heksa fra Vest er bestevenninna til Glinda (den gode heksa som hjelper Dorothy) som blei utsatt for en svertekampanje når hun tok opp kampen mot trollmannen – for trollmannen er ikke så vidunderlig som det blir påstått. Når trollmannen er snill og heksa er slem i Trollmannen fra Oz, så er Wicked en uutalt utfordring til forfatterens tyranni når den forteller oss at det er heksa som hadde det rettferdige målet, og trollmannen som er en tafatt sjarlatan. Trollmannen fra Oz og Wicked er historier som henger sammen sjøl om de er skrevet med hundre års mellomrom, av to forskjellige forfattere som levde to meget forskjellige liv. Men de er fortsatt historier hvor summen er det som forfatteren bestemmer at den skal være: Vi kan alltids finne på alternative forklaringer til det som er der, men våre alternativer kan aldri ta plassen til originalteksten. Wicked er en av få “ordentlige” tekster som tar sikte på å forandre en allerede eksisterende historie, og ikke engang da kan den overta plassen til Trollmannen fra Oz – den kan i beste fall bare være et supplement. En fiktiv historie er hermetisk lukka fra resten av verden: den eneste som kan forandre en historie, er hun som først skreiv den.
Terrorangrepene forrige uke er ikke hermetisk lukka fra den virkelige verden, men her ser vi óg to motstridende historier som barker i hop. Den ene er den allment aksepterte versjonen, hvor de veletablerte akademiske greinene historie og statsvitenskap veit å fortelle at Kongeriket Norge er et rettsstatlig demokrati hvor Jens Stoltenberg leder en fleirtallsregjering. Mesteparten av befolkninga er medlemmer av den lutheranske statskirka; mindretallet av befolkninga trur på Gud. Den største minoritetsreligionen er islam. For tiden er det to fremmedkulturelle grupper som ankommer landet i store monner: polakker og svensker. Norge er ikke perfekt, men hun har i fleire år blitt kåra til verdens beste land å bo i – hun tar godt vare på innbyggerne sine. Når en mann går til barbarisk angrep på det politiske lederskapet, så er det ikke noe som kan unnskylde det han gjorde.
I den andre historien er Norge et land under angrep. Faktisk er heile Europa under angrep, i en myk krig hvor en religion søker å okkupere kontinentet og gjøre de opprinnelige innbyggerne til en undertrykt minoritet. Religionen er islam, og fremgangsmåten er å lure seg inn til “snillistiske” land som gjerne vil hjelpe de sultende og forfulgte. Når muslimene kommer til Norge, så sørger de for å øke antallet ytterligere ved å få mange, mange unger, og gifte disse ungene til slektninger i hjemlandet som så må importeres til Norge på familiegjenforening. Hvis nordmenn protesterer mot dette, anklager man dem for å være rasister. Og det verste med historien er at norske myndigheter – ja, alle europeiske myndigheter! – kjenner til denne planen, og hjelper muslimene. Og hvis du, vanlige nordmann i gata, aldri har hørt denne historien, så er det fordi forræderiet går så mye lenger enn bare politikere: media og akademia forteller bevisst den første historien for å villede folket, sånn at de ikke skal fatte mistanke. I denne historien er det myndighetene som sviker folket, og terroristen som må ty til grusomme handlinger for å få sjansen til å fortelle folket hva som egentlig foregår. I denne historien spiller Jens Stoltenberg rollen som Prins Montague, og terroristen blir hans Julie. Han har vedkjent at han tok livet av 77 mennesker han overhodet ikke hadde noe forhold til, men nekter skyld. Han var moralsk forplikta til å gjøre det, for den Onde Prinsen holder på å kvele befolkninga i sitt styre.
Alt vi veit er historier. Når norske minnemarkeringer handler om de norske jødene som ble drept i holocaust og veteranene som falt for landet, så er det fordi ingen offisielle historier forteller om de 13 000 russerne og serberne som døde i norske fangeleire under krigen. Når voldtekt er noe som asylsøkere gjør mot norske jenter som drikker seg fulle og går hjem aleine, så er det fordi ingen aviser lager saker om de tusenvis av voldtektene som hvert år blir begått i private hjem, av norske menn som er venner og kjærester og ektemenn og tilfeldig bekjente. Når kristenfolket ikke skjønner at folk er kritiske til hvordan Israel behandler sine palestinske innbyggere, så er det fordi deres historiefortelling handler om hvordan jødefolket må være i Israel fordi landet er gitt dem av Herren. Menneskets verdensforståelse er avhengig av hvilke historier de blir fortalt, og hvordan verden fortelles til dem gjennom familie, samfunn, nyhetsmedia, populærkultur. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at terroristen var klar over hva det var han gjorde. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han var fullstendig tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg tviler ikke på at han meiner han hadde plikt til å beskytte Norge mot indre forrædere, og rett til å gripe til våpen mot forsvarsløse ungdommer.
Romeo x Juliet lar aldri seeren få et eineste sekund til å tvile på at Julie må ta et blodig oppgjør med Prins Montague. Du trenger ikke gå lengre enn til kommentarfeltene hos Dagbladet eller Aftenposten for å se at internett er fullt av mennesker som, lik tjenerne til den styrtede Prins Capulet, kjemper for den egentlige historien, den som er fortidd og forbudt av makthaverne. De kjemper så langt bare med ord, men de trur fullt og fast på sin egen fortelling. Hvor galt kan det gå? Med fare for å begå en Godwin: Adolf Hitler levde i en verden hvor jøder og bolsjeviker forgifta det ariske samfunnet, og den melka hadde ikke han heller fra eget bryst. Hvis vi skal ha noe håp om en virkelig demokratisk samtale, så må vi ta et oppgjør med historiene som ikke har hold i virkeligheta. Og vi må ta oppgjøret med de som fortalte den historien som forma Anders Behring Breiviks verden.
