Jeg valgte ikke morsmålet mitt. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Det er tvilsomt hvorvidt besteforeldrene mine gjorde det, men så vidt jeg vet hadde jeg faktisk en oldefar som snakket norsk fra barnsben av. Om de andre syv er det taust.
Ikke at jeg beklager meg over å beherske det norske språket. Hva som enn skjedde i hodet til unger som ikke fikk snakke samisk eller finsk på skolen for tre generasjoner siden er ikke noe som henger igjen som noe mer enn det ugne spørsmålet om hvorfor ingen nevnte ett ord om det til meg før jeg var godt over tyve. Hvis forfedrene mine hadde et valg mellom å holde på morsmålet eller bytte til norsk, så var det et valg under tvilsomme definisjoner av «fritt og uavhengig». Men Norge har endret seg en del siden kongen bodde i Stockholm, og enigheten er bred om at fornorskningen var en stygg sak, til og med for datidens tankegods å være. Det er ikke det jeg vil skrive om her.
Jeg valgte ikke skriftspråket mitt. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Det er tvilsomt hvorvidt besteforeldrene mine gjorde det, og så vidt jeg vet bærer dialekten vi snakker tydelige preg av noe som ikke er nordnorske ord og vendinger, men rent bokmål importert av folk som lærte seg norsk fra bøker og lærere sørfra. Jeg lærte også bokmål fra trykksaker og barne-tv. Jeg leste bøker på bokmål. Tegneserier på bokmål. Blader på bokmål. Når vi lekte, så snakket legomennene og barbiene søring som vi hadde hørt det på TV. Bokmål. Så la det være sagt: at målform er et valg man må ta, det kan jeg godt gå med på. Men at valget er fritt og uavhengig må du lenger ut i marka med.
Mitt forhold til nynorsken er – som nordlending hvis fornorskede dialekt har inngrodde grammatikkfeil som kommer fra samisk eller finsk men antakeligvis fra begge – labert. Men selv om jeg syntes det var noe herk å lære det på skolen, så var det verre å nekte for diftonger og verbøyinger som kommer ut av munnen min når jeg snakker, og at de har fint lite med normert bokmål å gjøre. Sjøl om jeg vel har lov til å skrive «bein» og «katta» hvis jeg må. Unødvendig tøv, javel, men unektelig tøv som lå meg nærmere enn genitivs-s og hankjønnsendinger på hunkjønnsord. Jeg likte ikke nynorsken, men jeg lærte meg aldri å hate den. For det å hate nynorsken sto for meg som noe som jeg ti år senere skulle skjønne lå ubehagelig nært det besteforeldrene mine en gang måtte gjøre: å fornekte språket man snakker. Som er bortimot det samme som å fornekte folket man kommer fra, for jeg og resten av slekta er stolte nordmenn selv om vi har lite vikingblod i omløp.
Så Norge er som kjent en stolt nasjon, uavhengig etter århundrer med fremmedstyre og okkupasjon og EU-avstemninger. Er det noe vi nordmenn vet, så er det at vi er et annerledesfolk: vi har ikke firefelters Autobahn eller haute cuisine eller tog som går til rett tid. Vi har hurtigbåt, Widerøe og ost som ingen andre enn vi og svenskene anerkjenner som ost. Landets største dikter skrev da heller ikke verkene sine på norsk, for det var et mye større marked i Danmark. Nå er det ikke lenger dansk eller tysk som forgriper seg på det norske språket, men journalister som får seg til å påstå at ting popper opp eller at Darwin kom på evolusjonsteorien (prester og naturfaglærere nok kan gå god for at det var utviklingslæren Darwin skjenket menneskene). Den norske nasjonalismen ligger godt forankret i grunnloven og hijabdebatten; på attenhundretallet var vi sågar så fanatisk redde for svensk at det etter sigende ble rabalder da en politisk sekretær begikk tabben å bruke dialektformer som fantes på svensk, men ikke på dansk. I dag er sjampoflasker og frossenmat som du bare får kjøpt i Skandinavia omhyggelig markedsført med engelske navn. Fri skal nordmannen være, så lenge han får velge sitt uavhengighetsspråk selv: norsk selvbilde og norsk språkbevissthet er en pussig selvmotsigelse.
Og jeg er nordlending som har skjønt at jeg ikke har så mange nordmenn på slektstreet at det gjør noe.
Det er vanskelig å være bitter for noe man ikke har måttet lide for selv. Hvis norsk noensinne har gjort livet vanskelig for meg, så var det som nynorsk og sammenlagtkarakter. Men man vokser opp og kanskje har jeg vokst fra det, for det som ligger igjen er en gnagende visshet om at norsk nasjonalromantikk egentlig ikke har noe med meg å gjøre. Det er ikke jekteskippere og fiskerbønder som var symbolet på det norskeste av det norske. Langt mindre fjellfinner. Så var jo nasjonalromantikken i sin tid en oppfinnelse fra et lite miljø av romantikere som hang rundt på et lite universitet i en liten tysk by, importert til et land som drev heftig nasjonsbygging av folk som hadde penger til å sende guttungene ned til kontinentet. Og de snakket nesten helt sikkert klokkerdansk.
Jeg kan lite om målsaken. Jeg vet at Aasen var for og Bjerke var mot. Jeg vet at sånn som riksmedia ser ut i dag, så kan jeg ikke ta folk alvorlig når de bruker valgfrihet som argument mot nynorsk i skolen. Jeg snakker med en del bokmålsord. Jeg snakker med grammatikk og språklyd som er nådeløst vestnordisk. Det har aldri plaget meg å skrive bokmål, men det er noe i beskyldningene mot nynorsken som skurrer. Det er de som kommer fram anonymt på internett. Som du hører fra sure niendeklassinger. De som kommer rett fra levra, og det er at nynorsk er stygt, og bondsk, og dessuten så snakker de det bare på vestlandet.
Jeg kommer ikke fra vestlandet. Jeg kommer fra folk som ble trakassert av den norske stat fordi de snakket feil språk. Jeg har ikke noe lidenskapelig forhold til nynorsk, men et sted i hjernebarken sitter en trassig mistanke om at de som ville ha vekk det bondske skriftspråket var de samme som ville at nordmenn skulle slutte å snakke samisk og finsk. For meg høres «spynorsk» ut som forakt for de som ikke passer inn i ideen om hva Norge skulle være. Og jeg skulle ønske jeg lærte det skikkelig når jeg hadde sjansen.
