Alle generasjoner har sine forbilder. Far min hadde Beatles. Jeg hadde Spice Girls. Lillesøstera min har Jonas Brothers, og den gang jeg var ung og uskyldsren og anime var skikkelig, skikkelig sært og kult og Bladkompaniet ikke engang hadde rabla på fylla om å gi ut manga her til lands, så hadde animefansen Cowboy Bebop, Evangelion, og Gundam Wing. Det var seriene som definerte en generasjon – det var de som alle hadde sett og alle hadde elsket, og sistnevnte var faktisk på den første DVDen med anime jeg sjøl eide.
De som kom etter meg hadde Fullmetal Alchemist.
Tegneserien Fullmetal Alchemist har akkurat fått sitt siste kapittel på trykk, og en era er over; verden var aldri den samme etter FMA. Det var serien som satte fansubs på kartet, som fikk sjølutnevnte dubhatere til å utrope en begrederlig middelmådig dub som den beste i verden, serien som vant pris etter pris, toppa bestselgerlistene i månedsvis, som fikk en film vist på kino i Junaiten, som var nummer én på alle offisielle og uoffisielle lister over “beste anime ever”. Det var den som blei fulgt i ukentlig spenning av animefans av alle aldre og legninger, fra Yu-Gi-Oh til Martian Successor Nadesico til Boku no Sexual Harassment.
Aldri var en serie så elsket, og aldri var den vel så utskjelt som når noen år hadde gått, hypen hadde lagt seg, og tegneseriefansen forlangte sin rettferdige oppreisning for at den vanvittig populære TV-versjonen hadde fått en heil generasjon av fans til å “misforstå heile poenget med mangaen”. Det er dem som meiner at de nå har fått den oppreisninga i form av Fullmetal Alchemist: Brotherhood, som man døpte det andre forsøket på å oversette tegneserien til Arakawa fra papir til film. Og her følger en pussig historie for min del: jeg så aldri Fullmetal Alchemist når hysteriet var på sitt største – faktisk ikke før et drøyt år etter at siste episode gikk på lufta. Jeg prøvde å lese tegneserien etterpå, men ga opp etter bok nummer fem fordi det bare ikke funka for meg. Jeg har ikke sett den mye debaterte Brotherhood. Men jeg eier intet mindre enn tre forskjellige DVD-utgaver av Fullmetal Alchemist the Movie: The Conqueror of Shambala.
Det er ikke til å skyve under en stol at om jeg aldri var en blodfan som så hver episode fem ganger, så elsket også jeg Fullmetal Alchemist. Jeg gikk til den med et høytidig løfte om å være kul og kritisk og ikke en skrikende fangirl. Heilt sånn gikk det ikke, og når det nå er gått inflasjon i å klage over hvor bedriten den første anime-serien var syv år etter at den først så dagens lys, så tenker jeg det er på tide å fortelle folket hvorfor det ikke bare var dårlige ordspill som fikk meg til å velge tittelfiguren til banneret på bloggen her.
Fullmetal Alchemist, skulle du ha brukt de siste årene på å krysse Russland til fots, er en tegneserie av det lengre slaget, en TV-serie på etparogfemti episoder, en film, tre OVA-er, noen TV-spill, et par-tre romaner, og nå altså en ny TV-serie på lengde med den første men uten noen sammenheng til den for øvrig. Jeg skriver her om den første TV-serien (2003 – 2004), som blei laga så lenge før tegneserien var ferdig at det nesten sier seg sjøl at den måtte ta en brutalt anna vending for å få til en fornuftig slutt – særlig siden Arakawa (tegneserieskaperen) etter sigende ba dem om å gjøre det sånn. Derav kom behovet for å gjøre det godt igjen med serie nr. 2 (Brotherhood), evt. bare muligheten til å slå seg enda noen slanter på merchandise til fansen. Så kan de lærde strides om hvorvidt det nå var noen god idé å lage en anime av en manga som var så til de grader ikke ferdig, i alle fall fra det kunstneriske synspunktet. Fra det kommersielle var FMA en braksukess, og det er jo som kjent penga som rår.
Fullmetal Alchemist er historien om Stålalkymisten, Edward Elric, og lillebroren hans, Alphonse. De lever i en verden til forveksling like Europa før første verdenskrig, sånn utenom at de har et samfunn som ikke er basert på vår gjengse teknologi, men på alkymi: vitenskapen om hvordan man kan omforme stoffer på molekyl-og-atomnivå. Edward og Alphonse var vidunderbarn på den fronten, forlatt av sin far men oppdratt av en ellers elskelig mor – som dør. Vidunderbarna vil bruke alkymi til å vekke mor til live, og hva så om det å bruke alkymi på mennesker er det absolutte tabu? Jo, det går galt. Når hypotesen er blitt tilbakebevist, har Edward mista en arm og et bein, og Alphonse er bare sjela til en ti år gammel gutt festa til en svær, tom rustning. Edward får utstyrt seg sjøl med mekaniske proteser sånn at han kan fungere noenlunde normalt, og brødrene får seg jobb som profesjonelle alkymister i militæret, sånn at de kan få tilgang til ellers hemmeligstempla forskning. For de har et mål, må vite: Edward og Alphonse skal finne De Vises Stein, et sagnomsust stoff som skal kunne gjøre det vitenskapen ikke kan: bedrive alkymi med menneskekroppen, så Alphonse kan bli sitt gamle jeg og Edward slipper de smertefulle protesene.
Der har du bakgrunnshistorien. Det å kort forklare hva det er du får i fanget når du setter deg ned for å se Fullmetal Alchemist er ingen lett oppgave, men vi kan vel begynne med å si at vi egentlig snakker om en ganske gjengs action-shounen-greie. Edward og Alphonse reiser rundt, slåss mot slemminger, må leve med et rykte som for lengs har løpt dem i forveien, begynner å snøre opp trådene til noe langt større enn dem. Også har du militæret som Edward jobber for, representert av den ambisiøse oberst Mustang, også en statsalkymist. Så er det en religiøs fanatiker som dreper statsalkymister, uansett alder. Så er det skurkene: oppkallt etter de syv dødssynder, og tilsynelatende umulig å ta livet av. Og derfra kommer spørsmålet om hva det er som forties av militæret Edward jobber for, og hvilke synder alkymister kan få seg til å begå i vitenskapens navn.
Handlingen skyter fart når man etter hvert skjønner at det ikke bare er brødrene Elric som er på jakt etter den myteomspunne steinen. Så langt derifra, og Fullmetal Alchemist rekker innom både folkemord, vitenskapsetikk, krig og fred og religion og politikk, soldattraumer, hittebarn, fødsler og begravelser innen siste episode går i svart. Alt dette mens serien aldri blir mørkere enn en gjengs shounen-serie bør være, med dertil passende humor og unvikelse av de aller verste klisjeene omkring. For det er der du finner det som gjør Fullmetal Alchemist til noe meir enn de tre tusen andre action-adventure shounen-seriene som har rullet over skjermene i Solens Rike: kjernen til historien handler ikke om å slå skurkene en gang for alle, å finne skatten eller å redde landet fra tyranni. Plotet, kanskje, men det om det er sånne ting historien til slutt står og faller på, så er det likevel ikke det som er poenget. Når spenninga står på den ytterste spiss i episode 50, så er det ikke for noen av de førnevnte kampsakene at mot og offervilje tynes til sitt ytterste, men for det som heile tida var motivasjonen til Edward og Alphonse og sirkuset de satte i gang da de ga seg ut på jakt etter å gjøre det umulige. Og grunnen til at de gjør alt det de gjør er at de er brødre, og det er ingen ting de setter høyere enn det.
Fullmetal Alchemist er ikke heilt som andre serier. Den hadde mye penger i ryggen – den både så og hørtes bra ut, den bygger på et konsept som er originalt nok til at man kan tilgi at enkeltepisoder skurrer. Den har alt som kan kjøpes for penger, men den har også noe som en del serier av samme type gjerne mangler: den har sjel. Det er ikke bare universet rundt historien som gjør den original: det man kjemper for er ikke demokrati og menneskerettigheter eller sex eller havet, døden og kjærligheten. Det er hjem, familie, menneskeverd. Enkle ting med store konsekvenser for ethvert menneske, særlig når du er femten år gammel og den eineste grunnen til at du ikke har tatt livet av deg er at da ville broren din være aleine igjen.
Som en som ikke leste stort av papirversjonen, så kan jeg heller ikke sammenligne manga og anime. Det fortelles at de er to veldig forskjellige arter, og det kan jeg godt tru på; jeg kan bare ikke gå god for det. Men jeg kan gå god for en dyp, stille kjærlighet til historien som fortelles i den første tv-serien: for et fascinerende univers som er både likt og ulikt vårt eget. For figurer som har fæle problemer som sjeldent har enkle svar. For en historie som stiller spørsmål om hva som er rett og galt og hvor mye du kan ofre for å gjøre det du trudde du alltid ville. For to gutter som ikke får fred før de har gjort godt det de gjorde galt.
Konklusjonen får være at Fullmetal Alchemist er en fin serie, det kan de fleste enes om. Den engelske dubbinga er verken bedre eller verre enn hva du vanligvis får fra Funimation, altså skulle vi alle ønske at det var ADV eller Bandai som hadde hatt ansvaret der. Ikke plag deg sjøl med å høre på den tyske.
