Det var en gang at jeg vandra rundt i en tegneseriesjappe, og som seg hør og bør, endte opp med å vake over mangahyllene. Butikken var liten og gutten bak disken sørvisinnstilt. Hvor mye peiling han hadde på manga kan muligens trekkes i tvil da han påsto at “100% authentic manga”-stempelet til Tokyopop betydde at det var 100% vold og pupper (for de som begynte å lese manga etter 2003, så betyr det at de ikke speilvendte tegningene og trykket serien i vestlig leseretning).
Det der med vold og pupper (samt svære roboter) er vel kveda til enhver god fanboy, og ikke skal jeg være den som påstår at shoujo-seriene er mye meir originale. Men det herlige med manga er at de gjerne går dit vestlige serier overlater territoriet til andre medier, og Emma er en perle som neppe hadde hatt noen kommersiell suksess andre steder enn i Japan. Og før jeg oppsummerer videre, så vil jeg benytte anledning til å si at dette ikke bare gjelder historien, men også det tegnetekniske – Kaoru Mori er en mester hva tegneserier gjelder, men meir om det lenger nede.
Emma en kjærlighetshistorie av det slaget man egentlig ikke har sett så veldig mye til etter realismens endelige seier og den seksuelle revolusjon. Og hva for en historie er det?
Det er, selvfølgelig, historien om Emma. Men det er minst like mye historien om William, hvis bakgrunn gjør historien enklere å oppsummere: William er eldste sønn i familien Jones, som er familien til Richard Jones, en søkkrik forretningsmann som aldri heilt har fått den anerkjennelsen han har ønsket seg hos de finere kretser. Han har respekt, jovisst, for han har meir penger enn de fleste av dem – men det var altså det der med anerkjennelse. Det har han viet sitt liv til å få, og det er har han ikke helt greid å lære eldstesønnen å verdsette. William er en ung mann uten de store ambisjonene her i livet før den dagen han besøker den gamle guvernanta sin og treffer på kvinnen i sitt liv – Emma. Den stakkars William som aldri har hatt noen større lidenskap for noe som helst i verden har heller ikke hatt noen større motganger i livet, men det er jo sånt det blir historie utav. For Williams far forventer at barna skal gifte seg til navn og status, og Emma er en tjenestejente.
Problemet med å anbefale manga til folk er gjerne det der med å forklare HVORFOR det er så jævli bra. For, let’s face it, det er ikke akkurat enkelt sette ord på hvorfor verdens beste tegneserie handler om en gutt og et spøkelse som er meir enn normalt interessert i et brettspill som er eldre enn Jesus. Og det er litt det samme med Emma: Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor denne historien er spesiell. Men man kan jo alltids prøve, så la oss begynne med det førnevnte håndtverket: Mori er virkelig, virkelig god på tegneserier, og da meiner jeg ikke bare at hun kan tegne og fortelle gode historier. Det er måten hun gjør det på: hun får munnhuggeri til å føles som de reineste actionsekvenser, hun skildrer detaljer som virkelig gir serien et nesten filmaktig preg, og hun greier glatt å trykke en åtte-ti ruter inn på en vanlig mangaside uten at det blir unaturlig å lese. Hun er rett og slett bare så god at det aleine burde være grunn nok til å lese serien, samme hvor lite interessert man ellers er i kostymedrama.
For tilbake til historien: rikmannsønn og tjenestejente, men har vi ikke sett dette før? I fem episoder fra BBC? Mange ganger? Det kan godt hende, men det betyr ikke at vi ikke tåler det en gang til, og i alle fall ikke når det er så bra gjort som det er i Emma. Det er altså en lavmælt kjærlighetshistorie som blir en del mindre lavmælt når William etter hvert begynner å innse HVOR vanskelig det faktisk er. Den er sjarmerende viktoriansk kysk – mesteparten av Emma og Williams forhold går ut på å spasere sammen og snakke om været. Vi som leser aviser veit at det er sex overalt, og at det er fint lite å gjøre med det sjøl om det forderver ungene våre til å dele ut nakenbilder av seg sjøl til treogførtiårige hjemmeboere fra Steinkjer. Og dermed er det faktisk ganske deilig å lese en kjærlighetshistorie hvor de ikke engang holder hender. For å si det som det er – i den tyske oversettelsen tiltaler de fortsatt hverandre med “De” når bok nummer syv er ferdig.
Men det som virkelig får historien til å skinne er figurene. For om du trudde du visste det som var å vite om unge menn med flosshatt og manerer i viktorianske kjærlighetshistorier, så har du ikke blitt kjent med William Jones. For på tross av seriens tittel, så ligger handlingen vel så mye, og antakeligvis meir, hos William. Og skjønnt Emma heller ikke er så enkel som hun kanskje virker i begynnelsen, så var det William som virkelig fascinerte meg. For han er gudbedre ingen Willoughby eller Heathcliff. William begynner historien som en noe tafatt og utvilsomt naiv ung herremann. Han kan drive business hvis han absolutt må, men noen særlige ambisjoner kan man ikke påstå at han har. Så når han treffer Emma og etter hvert skjønner hvor glad han er i henne, og hvor vanskelig det kommer til å bli å overtale faren til å la dem gifte seg, så tar historien en form som ikke er det man kanskje skulle tru. Og det gjelder ikke bare William, men også dem som man kanskje forventer mindre medfølelse med – den strenge faren, den håpløst forelskede forloveden og den gretne lillebroren får alle personlighetstrekk og bakgrunnshistorier som gjør at vi blir nesten like glade i dem som vi blir i Emma og William. Noe av det mest sympatiske med historien er at det egentlig ikke er noen “skurker”, men mennesker som bare følger reglene som de kjenner dem, og som de meiner er til det beste.
Emma er den typen kjærlighetshistorie man burde lese hvis man vil ha anna enn klining. Den handler om ringene i vannet når noe først starter, om alt det andre som kanskje ikke burde ha noe med saken å gjøre, men som så absolutt får det når ballen først begynner å rulle. Det er ikke romanse som vi har lært det å kjenne av allverdens shoujotegnere, og jeg har enda til gode å høre noen klage over det. Og nevnte jeg at Mori hadde en egen konsulent som passa på at alle de historiske detaljene var riktige?
(Bildene og traileren på toppen er fra de to TV-seriene, som tar en litt annen sti på veien til samme slutt som tegneserien, og som slett ikke er det verste du kan se sjøl om ikke er like spesiell som papirversjonen)
