Til skrekk og advarsel: dette er ganske fritt etter hukommelsen.
Forrige gang: Norge var ute å kjøre etter Svartedauden og havna i spann med Sverige og Danmark. Til slutt dro Sverige sin kos, men forsøkene Norge gjorde på å følge etter lyktes ikke, og i 1536 var Norge offisielt en del av kongeriket Danmark.
Litt meir bakgrunn av interesse: i 1660 innførtes eneveldet (diktaturet, altså) i Danmark-Norge, hvilket faktisk medførte at de to landene blei likestilte når styre og stell gikk fra adelen og over til embetsstanden (byråkratene, altså). Og det kan og bør også nevnes at norske bønder hadde det bedre enn de danske, og at den norske industrien var bedre utbygd enn den danske. På den andre siden, så var det heller ikke stort anna enn bønder og prester i Norge; all kulturell og politisk elite befant seg i Køben. I 1814 var det ikke Christiania som var hovedstaden i Norge.
Ting skjer uti verden: Først når engelskmennene i Amerika starta den stolte tradisjonen med å betale minst mulig skatt og befesta det med å lage seg et rike uten konge. Og så når franskmennene knappe femten år etterpå fulgte på med å ta livet av mesteparten av det blå blodet. Som bana vei for Napoleon, og Napoleon dro som kjent over alpene i jakten på verdensherredømme. Sånt blei det krig av, og lang historie kort: Sverige la seg ut med Russland, og måtte i 1809 gi opp på 1/3 av landet, og det var den tredjedelen som lå øst for Torneelva og seinere skulle bli kjent for høyt alkolholforbruk og badstufrekvens, morsomt språk og troll av en heilt anna type enn dem vi er vant til her på berget.
Svenskene var lite fornøyde med lederskapet, og hadde seg et aldri så lite militærkupp: sittende konge blei erstatta av onkelen. Siden denne onkelen var både gammel og barnlaus, så var det meir interesse rundt hvem som skulle velges til kronprins – og en stund var faktisk kongen av Danmark (og Norge) en heit kandidat. Valget falt til slutt på en dansk adelsmann og offiser som var voldsomt populær i Norge, noe som nok hadde sitt å gjøre for at han blei valgt (navnet var for øvrig Christian August eller Carl August avhengig av hvilken side av grensa du befinner deg på). For allerede i 1809, så var det prat blant det lille som fantes av nordmenn med penger og utdannelse om at det ville tjene landet å slå seg i hop med Sverige i stede for. Svenskene var enige, men noe større forbrødringing blei det aldri noe av: den nyvalgte kronprinsen døde knappe seks måneder etter at han blei valgt, og neste kandidat var en fransk militær ved navn Jean-Baptise Bernadotte. Også begynte moroa.
Året var 1812, og svenskeprinsen Bernadotte hadde fått i oppdrag å skaffe dem østparten – nå kjent som Storfyrstedømmet Finland – tilbake fra russen. Men av uvisse grunner, så var ikke Bernadotte så veldig interessert, nevnte det bare sånn i forbifarten og krangla ikke meir på det når russerne flirte av forslaget. Derimot var både Bernadotte og russerne interessert i å mobbe Danmark, og de fikk med seg England på laget. Og Danmark, som hadde prøvd å holde seg utafor Napoleonskrigene, så seg nødt til å alliere seg med Frankrike. Det gikk jo som det måtte gå, så la oss hoppe over detaljene rundt den krigen: Danmark kapitulerte og ga bort Norge i bytte mot noen tyske territorier og en pen sum riksdaler. Men det slutta som kjent ikke der.
Året var 1814, og Norge gikk over i svensk eie i januar. Men en stund i forveien hadde danskekongen sendt kronprinsen Christian Fredrik for å holde kok på den norske patriotismen, som hadde kjølnet en del utover de siste åra pga. en aldri så liten blokkade England hadde lagt på Skagerak for å forhindre danskene fra å sende korn til Norge (hvorfra vi seinere skulle få “Der bodde en underlig gråsprængt en”). Christian Fredrik var naturlig nok ikke særlig keen på å gi opp arvesølvet, så han ga nordmennene beskjed om å velge ut lokale representanter og sende dem til Eidsvoll. Det var mye hipp som happ, men Eidsvollforsamling blei det, og der debatertes det hvorvidt nordmennene måtte følge ordre fra en konge som faktisk hadde frasagt seg retten til landet, eller om man faktisk kunne vinne meir på å slå seg sammen med svenskene. Man bestemte seg til slutt for å drite i det første, og sekstende mai blei det vedtatt en grunnlov som slo fast at Norge kunne styre sitt eget stell uten hjelp fra brødre verken i sør eller øst. Christian Fredrik blei den første norske kongen på fire hundre år.
Javel, ja. Og hvorfor kunne det ikke fortsette sånn?
Fordi svenskene også hadde sin ære å ivareta, må vite. Og resten av Europa ga blanke eff i hvorvidt Norge var svensk eller dansk eller norsk – Christian Fredrik hadde ikke mange venner, men Bernadotte var godt i kjøret. Det var en symbolsk krig, tre uker lang, hvor svenskene fikk vise at de ikke vil gi seg og nordmennene fikk vise at de ikke ville legge seg på ryggen sånn heilt uten videre, og når de hadde vunnet og vi hadde tapt, så gikk Christian Fredrik med på å reise hjem igjen. Men ikke uten at nordmennene fikk ha grunnloven i fred, noe som absolutt ikke hadde vært en del av den opprinnelige avtalen. Dermed fikk Norge beholde riksforsamlinga (bedre kjent som Stortinget nå for tida), og fikk dermed en god del meir politisk innflytelse enn det svenskene først hadde planlagt: nordmennene valgte sine egne menn og lagde sine egne lover, og den norske grunnloven var langt meir demokratisk anlagt enn den svenske. Norge var meint som en erstattning for det tapte Finland, men endte altså opp som en likestilt, og i praksis ganske uavhengig, partner.
Og sånn gikk no dagan heilt til 1884. Og den dag i dag bærer paradegata i Oslo stadig navnet som Bernadotte tok når han blei konge av Sverige og Norge.
