– Hvordan kan du lese dette? Det er jo ingen bilder!
– Vel, noen mennesker bruker fantasien.Skjønnheten og udyret
Dette handler litt om hvordan voksne mennesker nå for tida godt kan gå og se på filmer fra Dreamworks eller Pixar, siden de er animerte; tegnefilm, derimot, er fortsatt historier av type “Tom og Jerry”, og Mononoke Hime er jo. Øh. Animasjon, ikke sant?
Folkens, drit i det. Engelskmennene, som kaller korte tegnefilmer for det samme som de kaller vitsetegninger og tegneseriestriper, kan få lov til å bruke et anna ord når det kommer til tegnefilm med nok penger investert til at det vises på kino. Det problemet har vi ikke på norsk. Innrøm at det er tegnefilm fra Japan det er du laster ned. Fortell gjerne om hvordan japanerne forlengst har forstått at tegnefilm meget effektivt kan fortelle historier til voksne, men slutt nå for Guds skyld å insistere på at “anime ikke er tegnefilm”. Jo, det er det. Det er det, men det er ikke det jeg vil skrive om her. Her vil jeg skrive om noe som ligger mitt hjerte enda nærmere: om å elske tegneserier for det de er i stede for å late som om de er noe annet.
Det var en gang at jeg var den beste kunden til småtjukk bibliotekar i et lite bibliotek. Jeg lånte masse bøker, jeg leste masse bøker, jeg leste dem gjerne om igjen. Det tok slutt når jeg begynte på ungdomskolen og begynte med Tommy og Tigern i stede for, og jeg så meg aldri heilt tilbake. Der de fleste på min alder brukte bursdagspengene på klær, sminke og sko, kunne jeg godt svi av en seks-sju hundre kroner på importserier fra en av bruktbokbutikkene i Tromsø.
For å si det sånn: Jeg har et visst forhold til mediet, som om det forlengst ikke har vært åpenbart for folk som leser denne bloggen. Jeg begynte å lese tegneserier akkurat i den alderen når de fleste slutta å lese Donald: Jeg er ikke akkurat ukjent med skammen om å innrømme at jeg liker sånne “barnslige” greier i stede for tåredryppende romaner om anorektiske heltinner som blir redda fra sjølmord på slutten. Jeg begynte å like Pokémon akkurat i den alderen når det begynte å være i orden å lese Ernie og Pondus (og dette var noen år før Bladkompaniet slo seg på manga), så jeg har gjort mitt med å forsvare lesevanene mine. Kort sagt: Innen jeg var atten, så hadde jeg for lengst lært meg å stå med ryggen rak og erklære at ja, jeg liker tegneserier.
En sjanger som har et litt meir belastende navn på engelsk, desverre, og dermed var det også noen forståsegpåere som måtte gå hen og, i stede for å ta begrepet tilbake, fant på nye ord som hørtes meir profesjonelle ut enn “comic books”.
Det eine var begrepet “sequential art”, som direkte betyr “bilder i rekkefølge” og er så pretensiøst at vi alle ruller med øynene over det (og dessuten er upresist, fordi det teknisk sett også kan vise til film). Det andre er meir problematisk, og ja: jeg snakker selvfølgelig om grafiske romaner.
Jeg hadde nok hatt litt lettere for det hvis vi hadde adoptert det svenske ordet “serieroman”, men det er jo som kjent en heilt anna sjanger på denne siden av Kjølen. Noen prøver seg med “tegneserieroman”, men det mangler både schwung og benektelsen av sine røtter. Ett er det også at de amerikanske forlagene forlengst har kapra “graphic novel” til å bety “bok med tegneserier” i, som for eksempel Donald Pocket. Og det kan de gjerne gjøre for min del, for det er år og dag siden jeg fikk begrepet “graphic novel” langt nedi vrangstrupen. La meg forklare hvorfor:
Definisjonen på order litteratur er “skrevet materiale”. Tradisjonelt på papir, men muntlige overleveringer regnes også med, så la oss presisere litt nærmere: litteratur er noe som kommuniserer hovedsakelig verbalt. Det gjør ikke tegneserier, det veit vi som har vært bortpå Jason. Tegneserier er serier av tegninger – tegneserier kan ha ord, men de må ikke. Tegneserier er ikke litteratur. Kan vi kutte ut den patetiske remjinga om at det “jo, tegneserier er litteratur fordi de kan forteller store historier og dessuten blir gitt ut i samme format som romaner av og til”? For det er det man gjør når man finner på et nytt navn for de “skikkelige” tegneseriene og presterer å kalle dem for “en type roman”. Nei. Nei. Romanen er den dominerende sjangeren innafor prosafortellinger og har vært det de siste par hundre år, men “historie som er lang nok til å bli gitt ut i egen bok” er faktisk ikke leksikondefinisjonen av det engelske ordet “novel” – Robinson Crusoe var ikke den første boka som gikk i trykken bestående av kun en lang fortelling.
Prosa og tegneserier kommuniserer på grunnlengede forskjellige måter. Innafor fortellingsteorien (eller heiter det faktisk narratologi på norsk?), så ligger vel tegneserien et sted mellom film og prosa – de er hovedsakelig visuelle, som film, men har de samme tidsperspektivene og formatet som prosa. Tegneserier kan fortelle like store historier som romaner, som episke dikt, som film, som drama, som opera, som radioteateret. Det at mediet hovedsakelig har blitt brukt som populærunderholdning er ikke å nekte for, men sleng Maus etter mora din neste gang ho vegrer seg, og minn henne om at jævelskapen faktisk vant en Pulitzer. Det at folk går ut fra at en tegneserie automatisk er mindreverdig kunst handler nok mest om hva mediet faktisk har blitt brukt til opp gjennom åra. Det har ingenting med navnet å gjøre.
Man kan spørre om det er rettferdig at man skiller mellom romaner og noveller og kortromaner og episke dikt mens alt som forteller historier med bilder i rekkefølge skal defineres under samme begrep, samme om de trykkes som avisstriper, månedshefter, album eller i bokform. Jovisst skulle jeg ønsket det fantes fleire som skreiv skikkelig analyser av tematikk og fortellerteknikk i tegneserier. Jovisst skulle jeg ønsket at det fantes litt meire forskning på hvordan bilder og tekst kommuniserer med menneskehjernen. Jovisst skulle jeg ønske at samfunnet kunne akseptere at man ikke må være en tenåringsgutt for å lese tegneserier andre steder enn på dass. Men når man rævsleiker etablissementet på humanistisk fakultet ved å kalle sjangeren opp etter prosalitteraturens høye beskytter, så stinker det lang vei av en ydmyk forespørsel om man ikke kan få leke sammen med dem hvis man lover å prøve så godt man kan å passe inn. Og det tykkest meg at folk som bruker begrepet “roman” om tegneserier gjerne søker å benekte at de overhodet har noe til felles med Pusur og Donald.
Fortellinger vil alltid være avhengige av mediet de fortelles i, og tegneserier er ikke mindreverdige. Vi veit det. Amerikanske bibliotekarer som parkerer Battle Royale i barneavdelinga kommer til å vite det den dagen de får en rasende mor på nakken. Film kan være kunst, og det kan tegneserier også.
Så vær så snill: innrømm det. Løft hodet og si det høyt, og hvis noen vil kverulere så kan du minne dem på Dude, Where’s My Car? og Da Vinci-koden. Også kan du linke dem til Hikaru no Go sånn i mellomtida, til de kan gå på biblioteket og låne seg noe Gaiman. Ikke la åndssnobbene vinne kampen om begrepene – ikke la dem fortsette å påstå at den eineste sanne fortellende kunst er den som blir utgitt i langprosa. La dem ha romanene sine i fred; få dem i stede for til å innrømme at kroppsspråk taler vel så mye som det skrevne ord.
