Onkel Walt mister mye av magien når man blir eldre. Og når man først stifter bekjentskap med noen av bravadene til selskapet som voksen, så er det faktisk sånn at man skjønner hvorfor mamma fortsatt benekter for at historier som fortelles i tegnefilm fortjener å bli tatt alvorlig. Dagens moral: Hvis valget står mellom at dattera din må leve et liv som tang, eller at du overgir all makt over vær og vind på de sju hav til en tyrannisk heks, så skal du redde ungen. Uansett hvor forjævlig den dattera og alt anna liv under vann kommer til å få det under det kommende terrorregimet. Og sjøl om alt var hennes feil til å begynne med.
Nei, Disney, nei. Sånn funker verken foreldrekjærligheten eller samfunnskontrakten.
Med det sagt, så skjønner jeg godt at det var Den lille havfruen som skulle bli ståande som begynnelsen på den andre gullalderen til Disney. Når du har sett Oliver og vennene hans og Bernard og Bianca, så kan man ikke nekte for at havfruen Ariel og alle hennes venner og fiender leverer meir liv, magi, fargespill og bevis på hvor jævla bra tegnefilm kan gjøre ting som vanlig film ikke kan. Men hvorvidt dette eksempelet forteller en historie som holder vann (unnskyld) er en anna sak.
Skulle noen aldri ha hørt historien: Yngste datter til kongen av havet forelsker seg i en menneskeprins, går til havheksa og kjøper seg tre dager med bein og lunger i bytte mot stemmen sin. Innen den tredje dagen må gutten ha kysset henne, ellers tilhører hun heksa med hud og hår. Tradisjonen tro har Disney smurt på tjukke lag med meir dagsaktuelt drama, her i form av en tenåringsdatter og en far som ikke skjønner seg på pubertale jenter. Det mangler heller ikke på snakkende sjømat, ravende gale franske kokker, og jaggu er det ikke noen haier som seinere skulle bli vakkert parodiert av Pixar, også. Det er Disney sånn som Disney skal være, og filmen er jo forsåvidt underholdende nok, den. Hvis det bare ikke hadde vært for det problemet vi kaller for truverdig drama.
“So much for true love,” kakler heksa rett før hun blir rent i senk av rein, sann kjærlighet. Logikken brister. Som voksen – og særlig man har hørt historiene til Studio Ghibli – så sitter man der og rister på hodet når jenta uten snev av baktanke selger sjela og alle bånd til familien for sjansen til kanskje å gifte seg med en mann hun aldri engang har prata med. Oj oj, jenta er seksten år gammel, mangler enhver form for ansvarsfølelse, er dum nok til å inngå bindende kontrakter med mildt sagt tvilsomme skapninger, også skal vi synes synd på henne fordi faren fyrer seg maks? Kanskje er det jeg som er gammel og bitter, men det der er High School Musical-moral. Kjærligheta er stor, men stor nok til å unnskylde at man er en jævla idiot, det er den ikke. Filmen var nok banebrytende vakker for tyve år sida, men historien er tvilsom. Og det var den nok den gang og.
Og da har vi ikke engang gått i detalj om hvordan Disney tok et av verdens vakreste eventyr, ga det en heilt anna moral og slutt, og gjorde det til en banal kjærlighetshistorie med strenge pappaer og syngende krabber.
Den norske dubbinga, ære være Preus og Kyrkjebø, har en del tvilsomme ord og vendinger.
