Når jeg var tretten blei jeg en motvillig fan. Det var ikke at jeg satte meg ned og så på fordi jeg var særlig interessert i sci-fi. Tvert imot; jeg var – og er – ikke av typen som omfavner alt som har romskip og marsboere. Men på et eller anna kjedelig søndag må jeg ha kommet bortpå feil knapp og fortsatt å se, for når jeg var tretten, så var det et av de få tv-programmene jeg faktisk fulgte hver uke. Men det var den gangen internett besto av hjemmesnekra hjemmesider med bilder av bikkja, og når TV2 slutta å sende Star Trek: The Next Generation, så var det lite som kunne holde kjærligheten ved like. Sjøl om jeg nok likte Janeway og Chakotay og doktoren – Voyager var bare ikke heilt det samme, og sendetiden på TV2 kortlevd.
Med andre ord: det jeg veit om Spock og Kirk, det veit jeg på grunn av at folk på internettet snakker om dem. Jeg hadde aldri sett dem gjøre det kapteiner og førsteoffiserer på stjerneskip gjør, men det har jeg nå, for jeg har sett den siste filmen.
Nei, jeg veit ikke hva den egentlig heiter. Og jeg gir egentlig litt blanke, for det handla om stjerneskipet Enterprise, og jeg kjente at jeg var litt lei meg når det var slutt. Ta fra det hva du vil – for å snakke den slags historiefortelling som akademia forlanger at jeg skal bry meg om, så er det ikke så mange store spørsmål som blir stilt, og ikke mange nye svar som blir gitt. Men det er masse stilig CGI og kameratskap og folk med spisse ører, drøy kamerføring og stjerner og svarte hull. Og det er nok for meg, i massevis. Jeg gidder ikke å skrive noen skikkelig anmeldelse fordi filmen henvender seg til fansen, det var Trekkies eller bare sci-fi folk generelt. Selvfølgelig er det ikke noe du går og ser på hvis du helst ser film hvor du kan diskutere de postmoderne motivene etterpå, men for dem av oss som liker romskip og klingonere, så er det bløtkake med multer og konjakk. For si hva du vil om sjangeren – filmen er god, den.
