Okei, så jeg måtte gå hen og sammenligne Tokyo Babylon med dens stilmessige arvtaker, xxxHolic. Så hvorfor ikke skrive litt om den og?
Ett godt argument er det at xxxHolic i skrivende stund ikke er avslutta, skjønnt det ikke kan være lenge igjen nå. Det kommer vel an på hvor mye lenger CLAMP greier å tvære ut Tsubasa Reservoir Chronicle, så jeg så meg nødt til å si noen ord om den serien også.
Jeg ville ta det kort med Tsubasa, litt fordi det å oppsummere historien på nåværende tidspunkt ville tatt meire tid enn noen gadd å lese men mest fordi mitt nærmeste forhold til den serien nå er å akke meg over den. Det er vanskelig å forklare hvordan noe som begynner så bra kan ende opp så langt inni granskauen at den forlengst har passert finskegrensa, så tilgi meg lengden her. Oppsummering: Fire mennesker og ett levende kosedyr er på den parallelldimensjonale versjonen av interrail, på jakt etter magiske fjær. Fjæra tilhører Prinsesse Sakura, og er faktisk biter av sjela hennes. Sakura reiser sammen med bestissen Syaroan, og hvis du begynner å få litt tvilsomme vibber nå, så er det (desverre) ikke uten grunn. Sammen med dem er Fay, en blid trollmann med høy Yngve Freiholt-faktor som av ukjente grunner stakk av fra hjemverdenen sin, og Kurogane, en pottesur ninja som blei sparka ut av prinsessa han jobba for. De er kunder hos “Heksa av dimensjonene”, som ga dem skapningen Mokona – som altså kan reise gjennom via dimensjoner – i bytte mot det kjæreste de eier.
Tsubasa Reservoir Chronicle handler altså om disse fem på reise fra verden til verden. Det er en salig blanding av sci-fi, fantasy, mytologiske univers av østlig opprinnelse men mest av alt, av CLAMP og deres tidligere verker. Figurer fra alle de tidligere seriene deres (utenom Wish, som ikke er en så stor skam som jeg personlig synes) dukker opp i disse verdene, hvor de lever forskjellige liv, men “hjertet er det samme” (eksempel anno 1990 og 2005). Tsubasa begynner som en skamløs eventyrserie, med mye humor, mye stilig sverdsvinging, mye tøffe kostymer og rett og slett – mye ting man godt kan like sjøl om historien aldri egentlig beveger seg verken fram eller tilbake.
Men man kan bare ikke ha gode ting her i verden, og nesten halvveis gjennom serien, så blir Tsubasa plutselig seriøs. Ikke bare “plutselig” heller – brutalt er nok et bedre ord for det sinnsyke taktskiftet rundt kapittel 100. Som jeg har sagt før: Snørr, blod og tårer er ikke nok til å gjøre en historie “voksen”, og i Tsubasa så går det veldig, veldig galt. For den bakhistorien som blei kort presentert i de første tre kapitlene og så glømt, den funker bare ikke godt nok. Logikken bak den går i golvet som et korthus, og historiefortellinga (“pacing”, som man kaller det på godt norsk) går til helvette sammen med den. Når man omsider begynner å få forklaringene, så er de så bortinatta ut av det blå at ingen egentlig har noen ide om hva faen som egentlig foregikk. Der er vi i skrivende stund fortsatt, og en god del av fansen har for lengst avskrevet serien som håplaus.
Men tegneteknisk er den god, det skal den ha. Dessuten også en TV-serie som “alle” skikkelig fans hater, og jeg ikke har sett meir enn noen få episoder av, men nok til å kunne rapportere at den ikke er noe spesielt å bruke penger på. Grunnen til det er nok at kanalen som sendte serien kun ville ha barnevennlige greier, og at den dermed er noe tam i sammenligning med tegneserien. Og dessuten avslutta med et antall episoder som TV-teamet måtte skrive sjøl fordi alt blodet som etter hvert dukka opp var for mye for kanalen (de viktigeste kapitlene blei forøvrig laga OVA-er av, men det er ikke noe nytt fra tegneserien der). Musikken er overraskende god; verken engelsk eller tysk dubbing er noe å rope hurra over.
Det er vanskelig med Tsubasa, fordi serien faktisk er både morsom og søt og underholdende så det holder de første bøkene. Bare hakket dypere enn Donald, riktignok, men mye artigere og penere og dessuten så kaller de øl for øl, og ikke “sprudlevann”. Hadde den fortsatt på samme måte. Men med den trasige sistedelen, og all den forlatte tematikken som kunne ha gitt serien noe sårt tiltrengt sammenheng, og det begrederlige faktum at når Tsubasa suger, så suger xxxHolic litt ekstra…
Mja. Kan vi ikke bare si det sånn at du kan lese de første 10-12 bøkene, i alle fall? For det verste med Tsubasa Reservoir Chronicle er jo kanskje nettopp at man rekker å bli glad i den innen gjengen ender opp i en postapokalyptisk verden utelukka befolka av besettninga til X. Som for øvirg er en anna av “herregud, hvordan kunne noen finne på å la dem holde på uten en redaktør?”-seriene til CLAMP.
Neste gang: Den uanseelige men i lengden mye triveligere tvillingen til Tsubasa – xxxHolic.
