Har du noen gang lurt på hvorfor vår kristne kulturarv har avlevert minneverdige sitater som “Firehundreårig natten ruget over apekatten”? Det hadde jeg. Så med litt wiki og et par-tre bind av Norsk Historie fra Det Norske Samlaget, kan jeg nå dele litt av min kunnskap. Med forbehold om at folk kan lyge på wiki og at det er et par uker siden jeg bladde gjennom de bøkene.
I begynnelsen
Norge – det vil si, sørlandskysten – blei samla til et rike av Harald Hårfagre på 870-tallet en gang. Fram til den salige Kong Sverre (“talte Roma midt imot” osv.) kom til makta tre hundre år etter dette, så var det god skikk å ha i alle fall to forskjellige konger som begge påberopte seg herredømme og således også lå i krig med hverandre. Det var heller ikke uvanlig at danskekongene hadde kontroll på de norske kongene, i sin tur, så det der med danskestyre var altså ikke noe nytt i landet. Men i alle fall – Sverre kom til makta, og landet fikk i gang et skikkelig monarki med arverekke og greier. Men skikk på sakene blei det ikke før Magnus Lagabøte blei krona i 1263. Det er nå vi kan snakke om “Norgesveldet”, men det skulle altså ikke vare.
Kalmarunionen
Det kom, som kjent, et skip til Bjørgvin i 1349, og etter at svartedauden hadde herja med landet, så var mesteparten av adelen dau. På det tidspunktet var Norge allerede innom sin først union med Sverige, fra 1319 til 1355, og med lite blått blod igjen, så gikk det som det måtte gå: Når den siste kongen til det Gamle Norge døde med kun en mindreårig sønn, så kona hans – den ikke ukjente Dronning Margrethe – sitt snitt til å få tatt noen tak. Lang historie kort, Margrethe endte opp som dronning av Skandinavia. I 1397 var Kalmarunionen et faktum.
Kalmarunionen styrtes ved at riksrådene i de tre landene valgte kongene – det norske riksrådet besto av adelsfolk og representanter for den katolske kirka. Unionen bar preg av av svenskene mislikte at danskene styrte showet, mens den norske adelen og embetsstanden sakte men sikkert blei erstatta av dansker. Nordmennene syntes ikke så mye om dette, og i 1500-1501 kom det faktisk til et aldri så lite opprør mot denne praksisen, leda av en svenskætta ridder. Det gikk skeis, mest fordi danskene var noen drittsekker. Hadde det gått bra, hadde vi antakeligvis havna i union med Sverige i stede for (noe vi allerede hadde gjort vinteren 1449-1450, når den eine halvdelen av det norske riksrådet, i et forsøk på å begrense den danske innflytelsen av landet, valgte å utpeke svenskekongen som norsk konge etter at den andre halvdelen hadde valgt danskekongen året før).
Gode ting kan ikke vare
Kalmarunionen gikk til grunne for godt når Kong Kristian II henretta noenognitti svenske rebeller i 1520, og svenskene var så forbanna at de gikk hen og valgte Gustav Vasa til konge tre år etterpå. Danskene var ikke mindre bestyrta, og Kristian blei jaga fra landet og erstatta av Fredrik I. Han hadde protestantiske sympatier. I Norge var kjernekaren Olav Engelbrektsson blitt valgt som erkebiskop og dermed også leder av riksrådet, og nordmennene godtok bare Fredrik som konge hvis det skulle bli slutt på å utpeke dansker til norske jobber, og at han skulle holde den derre lutheranismen sin for seg sjøl. Fredrik braut begge løftene, og Olav Engelbrektsson begynte arbeidet med å finne en skikkelig katolsk konge til Norge. Så mens Danmark hadde seg en aldri så liten borgerkrig, var Norge travelt opptatt med å finne noen som helst som var villige til å svare til paven og stå i mot Danmark i krig.
Og sånn begynte altså dansketida
Når Danmark omsider fikk orden på sakene var Kristian III blitt konge, og han hadde gått til valg på at Norge skulle anekteres og gjøres til en provins av Danmark. Dette fikk han hendig satt ut i live ved å tvinge Luther på nordmennene – det vil si, å jage vekk de katolske (norske) geistlige og erstatte dem med lutherske (danske). Offisielt erklærte det danske riksrådet at de hadde overtatt oppgavene til et norske. Det norske riksrådet godtok aldri det – men på den andre siden, de blei heller ikke spurt.
Året var 1536, og Kongeriket Norge var altså blitt redusert til en provins av Kongeriket Danmark, med navnet i behold fordi det tross alt høres stiligere ut å være konge av to land enn bare ett. En dag skriver jeg kanskje også om hvordan vi endte opp med Sverige og hva faen dette har å si for at vi må leve med Ari Behn hundre år etterpå.
