Problemet med demokrati er at folk ikke får bedre enn de fortjener.
Problemet med den vestlige opplysningstida er at den kanskje var barn av, kanskje var far til, den vestlige imperialismen. At den vestlige imperialismen er det vi har å takke for nåværende verdensorden er det neppe mange som krangler på, og samme hvordan man vrir og vender på all den jævelskap resten av verden har måtte lide for Europas herredømme eller The White Man’s Burden, så er det ikke til å komme fra at det er i det rike vesten vi som regel finner land med lovfestede borgerrettigheter og funskjonelle demokratiske styringsorganer.
Tilgi meg eventuel uvitenskap jeg gir uttrykk for; jeg er verken historiker eller statsviter, og klokka er halv fire på morran.
FNs menneskerettighetsråd skal, som navnet tilsier, diskutere menneskerettigheter. Siden FN er demokratisk (antar jeg), så er medlemmene i rådet fordelt etter folketall i de forskjellige regionene (antar jeg). Rådet har 47 medlemmer. 26 av dem – over halvparten – er fra asiatiske og afrikanske land.
Og deler av det rådet arbeider nå for å banke gjennom et forbud mot religionskritikk, etter at en mildere versjon blei vedtatt i november.
Innerst inne har jeg alltid visst at jeg egentlig er en elitist. Jeg avskyr populisme. Hadde jeg satt meg inn i politisk teori, så hadde jeg antakeligvis vært ganske langt ute i anarkismen med min naive tru på det deliberative demokratiet og mine tanker om hvordan det kunne fungere. Jeg forakter politikerforakt, fordi politikere i Norge i dag gjør akk så viktig jobb som få andre gidder. Og ja, sjøl om jeg vil forsvare den allmenne stemmeretten til min dødsdag, så tenker jeg innerst inne at hvis ditt politiske engasjement er å stemme på første og beste parti som vil ha billigere sprit, fri skuterkjøring og meir drittkasting på nordmenn som ikke nedstammer fra vikingene, så burde meiningene dine faen meg ikke telle.
Og FN er, som Norge, et demokrati, og så vidt jeg veit, er alle land likt representert. Det betyr at hvis et fleirtall av verdens befolkning går inn for at den vestlige opplysningstida var overdrevet liberal, så kan de gjøre noe med det. Det er deres demokratiske rett. Jeg veit ikke hvorvidt medlemslandene har forplikta seg til å følge resolusjonene til menneskerettighetsrådet. For alt jeg veit, så er det som Sametinget – fint i navnet, og med makt til å si “det synes jeg du burde gjøre” hva faktisk innflytelse angår.
Den elitismen min gjør seg veldig, veldig gjeldende når det går opp for meg at land som befinner seg på middelaldernivå hva folkeopplysning og forståelse for klassisk liberalisme angår skal kunne sitte i FN og bestemme at religion skal beskyttes av menneskerettighetene..
Det er en gammel klisje, men Hitler var vitterlig demokratisk valgt.
Jeg sier som Churchill: “Demokrati er den verste styreformen som finnes, utenom alle andre som har vært prøvd.” Selv synes jeg Voltaire var inne på noe, med en diktatorisk konge omringet av filosofer som rådgivere. En stor ulempe med demokrati er dog at nok folket først er vant til å få bestemme, kan det være vanskelig å frata dem retten uten å bruke makt, og den typen maktbruk har vi litt for mange blodige eksempler på.
Nå kan man vel stille spørsmål ved hvor mye man “bestemmer” når man går til valg en gang hvert fjerde år og ellers overlater all styring til profesjonelle politikere, men de blir i alle fall valgt som talerør for partimedlemmene.
Det jeg egentlig ønsker meg er vel generell dannelse av folket. Diskursdemokrati, direkte demokrati – jeg vil at folk skal bry seg nok om politikk til å sette seg inn i hva en sak handler om, og ikke bare hvorvidt Siv Jensen er for eller mot det. Jeg kan være sosialist som få, men jeg trur faen ikke at Chavez er noen stor statsmann når han blir valgt av slummen – det er ikke der du finner folk som kjenner til nok politiske prinsipper til å se hvorhen et valg kan bære.
(Diktatur, det være seg valgt eller arva, har jeg ingen tru på. Jeg antar at de som valgte Stalin neppe gjorde det fordi de ville ha et terrorvelde)
Klart, folkesuverenitetsprinsippet er bedre i teorien enn i praksis. Med “direkte demokrati”, tenker du da på at folket selv bestemmer i de viktige sakene, via en slags avstemning eller noe? Det kan jo regnes som den ultimate form av demokrati, og jeg ser absolutt fordeler av en sånn løsning. Dessverre ser jeg hovedsaklig den ulempen det er å bo i en verden fylt av idioter. Et ønske om generell dannelse vil nok forbli et ønske, er jeg redd. Jeg er overbevist om at mange av de som stemmer FrP faktisk har tenkt over saken og kommet frem til det minst fornuftige svaret. Kort sagt, det er alt for mange idioter blant folket til at demokrati er en styreform jeg er trygg på, verken direkte eller indirekte.
Diktatur har ikke fungert noe særlig bra i historien, den er jeg med på, og jeg vil vel egentlig ikke endre noe vesentlig på det norske demokratiet som det er. Likevel holder jeg det utopiske håpet om en elite av fornuftige eksperter som klarer å styre ting sånn at alle blir fornøyde. Dog, ved nærmere ettertanke trenger en både begrenset frihet og hjernevasking for å få til noe sånt i praksis, og som selverklært sosialliberalist er det ikke noe jeg egentlig vil.
Nei, politikk er vanskelig.
Folkeavstemminger over grunnlovsendringer har så vidt jeg veit funka godt nok for Sveits. Hva oppsluttninga om FrP gjelder, så sier vel det siste hoppet på meiningsmålingene sitt om hvor “gjennatenkte” velgerne deres er. Som for så vidt ikke akkurat er noen oppmuntrende hva den politiske bevisstheten til folket gjelder.
Har du sett Kinos Reise? En av episodene illustrerer problemet med elitestyre ganske greit (og en anna, problemet med det uopplyste direktedemokratiet…)
(Beklager sent svar, jeg burde virkelig skru på mail-varsling av svar.)
Vel, når du trekker fram Sveits som eksempel, liker jeg ikke helt sånn ting blir gjort der med alt. For å få sveitsisk statsborgerskap, må byen din stemme over det, noe som effektivt fører til at innvandrere ikke får stemmerett (usikker på om dette fortsatt gjelder, men inntil svært nylig var det i alle fall sånn). En uheldig konsekvens av direkte demokrati der innbyggerne er FrP-aktige idioter.
Kinos reise har jeg ikke sett, nei, men hvis den belyser styringsformer på den måten, må jeg visst prioritere å se den enda høyere enn jeg allerede gjør. :)
“Så vidt jeg veit” sier ikke egentlig så mye om hva jeg veit, men det jeg hadde hørt var at folket kunne legge fram lovforslag uten å måtte gå gjennom partisystemet, og kreve folkeavstemminger over dem. Muligens burde man holde kjeft om ting man ikke sjekker nøyere før man legger dem fram som argumenter – i alle fall hvis diskusjonen går om folk som trur at alt en politiker sier er sant *g*
Kino’s Reise handler vel meir om menneskenaturen enn om samfunnsformer, men det er ikke til å unngå en diskusjon om hvordan mennesker velger å styre livet sitt. Og de følger det har for andre. Anbefales på det varmeste.