Haruki Murakami var ganske svær her til lands for et par år siden, og iflg. Wiki er også Hardkokt eventyrland og verdens ende utgitt på lokale forlag, muligens uvitende om at den japanske tittelen faktisk hadde “Hard-boiled Wonderland” på engelsk, et språk hvor begrepet “hardkokt” kan brukes om meir enn egg (jeg er rimelig sikker på at det ikker er heilt god norsk, og med det sagt: Kafka på stranden burde leses oversatt om så bare for dialektbruken).
Men mannen har selvfølgelig hatt en dugelig suksess i hjemlandet også, noe som merkes på den tolv episoder lange serien Haibane Renmei, hvor du finner hovedmotivet fra Murakamis “End of the World” – muren som omgir byen. Og hvilken by? Som hos Murakami, så er det byen hvor historiens hovedperson plutselig våkner opp uten noen minner om sitt tidligere liv, og blir en del av lokalsamfunnet som om dette var dagligdags. Noe det da også er.
I Haibane Renmei har vår heltinne et navn – det vil si, hun får et navn: Rakka. Sammen med navnet får hun en glorie og et par askegrå vinger, for Rakka er en Haibane. Akkurat hva en Haibane er det egentlig ingen som veit – bare at de bare kommer ut av kokonger, og at de lever adskillt fra andre folk, i et forlatt internat ved navn “Old Home”. Haibane Renmei betyr noe sånnt som “askefjærforbundet”, og handlingen i serien er dagliglivet til Rakka og de andre Haibanene på Old Home. Det er vanskelig å oppsummere utover dette, men etter hvert dukker det opp spørsmål som krever svar, og Rakkas leiting etter disse svarene er ikke alltid enkel.
Så la det være sagt, Haibane Renmei er neppe det du tvinger på lillebroren din som synes at Inuyasha er verdens beste tegneserie. Det er ikke mye blod og sverdsvinging på gang her, men det betyr ikke nødvendigvis at det gjør mindre vondt. I en verden hvor tiden står stille og ingen utvendige konflikter truer idyllen, så blir det fort en historie om mennesker, samme hvor “annerledes” de enn lever livene sine. Tematikken? Gamle slagere som vennskap og sorg og det å kunne akseptere seg sjøl og sin plass i verden og andre greier som mange andre prøver å si noe om, men kanskje ikke gjør det like vakkert som Yoshitoshi ABe.
Haibane Renmei er litt som animert poesi: det er ikke historien det egentlig handler om, men estetikken og følelsene, noe den da også takler til tusen. For det er velgjort og det er gjennomtenkt, og samme hva det kan høres ut som, så blir det aldri kjedelig. Det er en sånn serie som du bare ser på og ser på fordi historien er så befriende simpel og universet så befriende ikke-heilt-idyllisk. Det er neppe for alle, og i alle fall ikke for dem som trenger fart for å bli underholdt. Men det er så definitivt et bevis på at tegnefilm ikke må være det som amerikanerne har gjort med mediet.
(og måtte Gudene vite hvorfor traileren her er med engelsk tale, for det har ikke de tyske DVDene mine)
