“Så det er liksom et drama, bare som tegnefilm?”, så spør min venninne når hun har lest bakpå coveret og fått en kort oppsummering av hva jeg har hørt.
Ja, det er liksom det. Studio Ghibli har gjort noen sånne opp gjennom åra, og Whisper of the Heart er ganske sikkert et av de beste bevisene du kan finne på at tegnefilm kan være film, og ikke nødvendigvis barne-tv. For det er noe så hverdagslig som historien om fjorten år gamle Shizuku som drømmer seg bort, lever i nuet og leser bøker i stede for å lese til opptaksprøvene som japanske tenåringer tar for å komme inn på videregående. Ting forandrer seg når hun (takket være en forspist katt på et tog) snubler bortpå den jevnaldrende Seiji, som vil bli fiolinmaker og prøver å overbevise foreldrene om å la han få følge drømmen i stede for de kjente, kjære stier til karriere. Seijis mot og vilje til å faktisk gjøre noe med det han drømmer om inspirerer Shizuku, og resten trengs ikke å oppsummeres her. Kort sagt: Det er en tegnefilm om noen måneder av livet til en tenåringsjente som oppdager at det å leve handler om meir enn å ta det som faller i fanget på deg.
Nei, det er ikke akkurat Tom & Jerry. Ei heller noen Løvenes Konge eller Grave of the Fireflies. Ikke engang Fucking Åmål, men en stillferdig liten historie om en jente som tar et ganske stort skritt nærmere voksenlivet. Studio Ghibli (Chihiro og heksene, og den har du hørt om) kan det der med å fortelle store historier om de små tingene her i verden. Whisper of the Heart er en aldri så liten dannelsesroman i tegnefilmformat. At det er vakkert er noe man bortimot kan ta for gitt når det kommer fra Ghibli, men det som nok vil overraske mange er vel den reine skjære realismen.
For dette er ikke en film om roboter, ninjaer eller søte dyr. Det er en film om en fjortenåring som går på skolen, sitter på biblioteket, vandrer rundt i fremmede nabolag og finner en antikvitetsforretning litt utenom det vanlige. Det handler ikke om å redde verden, men om å peile seg sjøl inn på et akseptabelt spor her i livet. Og det er ikke kjedelig eller belærende eller Disney-romantisk: Det er meir enn troverdig nok til å være en film som fortjener å bli tatt seriøst og litt til, og akkurat magisk nok til å minne oss på at livet ikke må handle om hverdager og middelmådighet.
Det er egentlig ikke så mye som kan bli sagt om denne filmen, for det er egentlig ikke så mye som skjer. Men likevel. Likevel sitter jeg der etterpå og veit at jeg er blitt et litt bedre menneske, for Whisper of the Heart er så mye, mye meir enn en pent tegna skildring av tenåringsemo.
(Og for å låne eksemplet fra en som skreiv om den på engelsk: Prøv å ta noen av sangnumrene til Disney på alvor etter at du har sett dette.)
