La oss snakke om litteratur

– Hvordan kan du lese dette? Det er jo ingen bilder!
– Vel, noen mennesker bruker fantasien.

Skjønnheten og udyret

Dette handler litt om hvordan voksne mennesker nå for tida godt kan gå og se på filmer fra Dreamworks eller Pixar, siden de er animerte; tegnefilm, derimot, er fortsatt historier av type “Tom og Jerry”, og Mononoke Hime er jo. Øh. Animasjon, ikke sant?

Folkens, drit i det. Engelskmennene, som kaller korte tegnefilmer for det samme som de kaller vitsetegninger og tegneseriestriper, kan få lov til å bruke et anna ord når det kommer til tegnefilm med nok penger investert til at det vises på kino. Det problemet har vi ikke på norsk. Innrøm at det er tegnefilm fra Japan det er du laster ned. Fortell gjerne om hvordan japanerne forlengst har forstått at tegnefilm meget effektivt kan fortelle historier til voksne, men slutt nå for Guds skyld å insistere på at “anime ikke er tegnefilm”. Jo, det er det. Det er det, men det er ikke det jeg vil skrive om her. Her vil jeg skrive om noe som ligger mitt hjerte enda nærmere: om å elske tegneserier for det de er i stede for å late som om de er noe annet.

---

Det var en gang at jeg var den beste kunden til småtjukk bibliotekar i et lite bibliotek. Jeg lånte masse bøker, jeg leste masse bøker, jeg leste dem gjerne om igjen. Det tok slutt når jeg begynte på ungdomskolen og begynte med Tommy og Tigern i stede for, og jeg så meg aldri heilt tilbake. Der de fleste på min alder brukte bursdagspengene på klær, sminke og sko, kunne jeg godt svi av en seks-sju hundre kroner på importserier fra en av bruktbokbutikkene i Tromsø.

For å si det sånn: Jeg har et visst forhold til mediet, som om det forlengst ikke har vært åpenbart for folk som leser denne bloggen. Jeg begynte å lese tegneserier akkurat i den alderen når de fleste slutta å lese Donald: Jeg er ikke akkurat ukjent med skammen om å innrømme at jeg liker sånne “barnslige” greier i stede for tåredryppende romaner om anorektiske heltinner som blir redda fra sjølmord på slutten. Jeg begynte å like Pokémon akkurat i den alderen når det begynte å være i orden å lese Ernie og Pondus (og dette var noen år før Bladkompaniet slo seg på manga), så jeg har gjort mitt med å forsvare lesevanene mine. Kort sagt: Innen jeg var atten, så hadde jeg for lengst lært meg å stå med ryggen rak og erklære at ja, jeg liker tegneserier.

En sjanger som har et litt meir belastende navn på engelsk, desverre, og dermed var det også noen forståsegpåere som måtte gå hen og, i stede for å ta begrepet tilbake, fant på nye ord som hørtes meir profesjonelle ut enn “comic books”.

Det eine var begrepet “sequential art”, som direkte betyr “bilder i rekkefølge” og er så pretensiøst at vi alle ruller med øynene over det (og dessuten er upresist, fordi det teknisk sett også kan vise til film). Det andre er meir problematisk, og ja: jeg snakker selvfølgelig om grafiske romaner.

Jeg hadde nok hatt litt lettere for det hvis vi hadde adoptert det svenske ordet “serieroman”, men det er jo som kjent en heilt anna sjanger på denne siden av Kjølen. Noen prøver seg med “tegneserieroman”, men det mangler både schwung og benektelsen av sine røtter. Ett er det også at de amerikanske forlagene forlengst har kapra “graphic novel” til å bety “bok med tegneserier” i, som for eksempel Donald Pocket. Og det kan de gjerne gjøre for min del, for det er år og dag siden jeg fikk begrepet “graphic novel” langt nedi vrangstrupen. La meg forklare hvorfor:

Definisjonen på order litteratur er “skrevet materiale”. Tradisjonelt på papir, men muntlige overleveringer regnes også med, så la oss presisere litt nærmere: litteratur er noe som kommuniserer hovedsakelig verbalt. Det gjør ikke tegneserier, det veit vi som har vært bortpå Jason. Tegneserier er serier av tegninger – tegneserier kan ha ord, men de må ikke. Tegneserier er ikke litteratur. Kan vi kutte ut den patetiske remjinga om at det “jo, tegneserier er litteratur fordi de kan forteller store historier og dessuten blir gitt ut i samme format som romaner av og til”? For det er det man gjør når man finner på et nytt navn for de “skikkelige” tegneseriene og presterer å kalle dem for “en type roman”. Nei. Nei. Romanen er den dominerende sjangeren innafor prosafortellinger og har vært det de siste par hundre år, men “historie som er lang nok til å bli gitt ut i egen bok” er faktisk ikke leksikondefinisjonen av det engelske ordet “novel” – Robinson Crusoe var ikke den første boka som gikk i trykken bestående av kun en lang fortelling.

Prosa og tegneserier kommuniserer på grunnlengede forskjellige måter. Innafor fortellingsteorien (eller heiter det faktisk narratologi på norsk?), så ligger vel tegneserien et sted mellom film og prosa – de er hovedsakelig visuelle, som film, men har de samme tidsperspektivene og formatet som prosa. Tegneserier kan fortelle like store historier som romaner, som episke dikt, som film, som drama, som opera, som radioteateret. Det at mediet hovedsakelig har blitt brukt som populærunderholdning er ikke å nekte for, men sleng Maus etter mora din neste gang ho vegrer seg, og minn henne om at jævelskapen faktisk vant en Pulitzer. Det at folk går ut fra at en tegneserie automatisk er mindreverdig kunst handler nok mest om hva mediet faktisk har blitt brukt til opp gjennom åra. Det har ingenting med navnet å gjøre.

Man kan spørre om det er rettferdig at man skiller mellom romaner og noveller og kortromaner og episke dikt mens alt som forteller historier med bilder i rekkefølge skal defineres under samme begrep, samme om de trykkes som avisstriper, månedshefter, album eller i bokform. Jovisst skulle jeg ønsket det fantes fleire som skreiv skikkelig analyser av tematikk og fortellerteknikk i tegneserier. Jovisst skulle jeg ønsket at det fantes litt meire forskning på hvordan bilder og tekst kommuniserer med menneskehjernen. Jovisst skulle jeg ønske at samfunnet kunne akseptere at man ikke må være en tenåringsgutt for å lese tegneserier andre steder enn på dass. Men når man rævsleiker etablissementet på humanistisk fakultet ved å kalle sjangeren opp etter prosalitteraturens høye beskytter, så stinker det lang vei av en ydmyk forespørsel om man ikke kan få leke sammen med dem hvis man lover å prøve så godt man kan å passe inn. Og det tykkest meg at folk som bruker begrepet “roman” om tegneserier gjerne søker å benekte at de overhodet har noe til felles med Pusur og Donald.

Fortellinger vil alltid være avhengige av mediet de fortelles i, og tegneserier er ikke mindreverdige. Vi veit det. Amerikanske bibliotekarer som parkerer Battle Royale i barneavdelinga kommer til å vite det den dagen de får en rasende mor på nakken. Film kan være kunst, og det kan tegneserier også.

Så vær så snill: innrømm det. Løft hodet og si det høyt, og hvis noen vil kverulere så kan du minne dem på Dude, Where’s My Car? og Da Vinci-koden. Også kan du linke dem til Hikaru no Go sånn i mellomtida, til de kan gå på biblioteket og låne seg noe Gaiman. Ikke la åndssnobbene vinne kampen om begrepene – ikke la dem fortsette å påstå at den eineste sanne fortellende kunst er den som blir utgitt i langprosa. La dem ha romanene sine i fred; få dem i stede for til å innrømme at kroppsspråk taler vel så mye som det skrevne ord.

Verbal kommunikasjon? Ikke mye.

Den lille havfruen

Onkel Walt mister mye av magien når man blir eldre. Og når man først stifter bekjentskap med noen av bravadene til selskapet som voksen, så er det faktisk sånn at man skjønner hvorfor mamma fortsatt benekter for at historier som fortelles i tegnefilm fortjener å bli tatt alvorlig. Dagens moral: Hvis valget står mellom at dattera din må leve et liv som tang, eller at du overgir all makt over vær og vind på de sju hav til en tyrannisk heks, så skal du redde ungen. Uansett hvor forjævlig den dattera og alt anna liv under vann kommer til å få det etterpå. Og sjøl om alt var hennes feil til å begynne med.

Nei, Disney, nei. Sånn funker verken foreldrekjærligheten eller samfunnskontrakten.

Med det sagt, så skjønner jeg godt at det var Den lille havfruen som skulle bli ståande som begynnelsen på den andre gullalderen til Disney. Når du har sett Oliver og vennene hans og Bernard og Bianca, så kan man ikke nekte for at havfruen Ariel og alle hennes venner og fiender leverer meir liv, magi, fargespill og bevis på hvor jævla bra tegnefilm kan gjøre ting som vanlig film ikke kan. Men hvorvidt dette eksempelet forteller en historie som holder vann er en anna sak.

Skulle noen aldri ha hørt historien: Yngste datter til kongen av havet forelsker seg i en menneskeprins, går til havheksa og kjøper seg tre dager med bein og lunger i bytte mot stemmen sin. Innen den tredje dagen må gutten ha kysset henne, ellers tilhører hun heksa med hud og hår. Tradisjonen tro har Disney smurt på tjukke lag med meir dagsaktuelt drama, her i form av en tenåringsdatter og en far som ikke skjønner seg på pubertale jenter. Det mangler heller ikke på snakkende sjømat, ravende gale franske kokker, og jaggu er det ikke noen haier som seinere skulle bli vakkert parodiert av Pixar, også. Det er Disney sånn som Disney skal være, og filmen er jo forsåvidt underholdende nok, den. Hvis det bare ikke hadde vært for det problemet vi kaller for realisme.

“So much for true love,” kakler heksa rett før hun blir rent i senk av rein, sann kjærlighet. Logikken brister. Som voksen – og særlig man har hørt historiene til Studio Ghibli – så sitter man der og rister på hodet når jenta uten snev av baktanke selger sjela og alle bånd til familien for sjansen til kanskje å gifte seg med en mann hun aldri engang har prata med. Oj oj, jenta er seksten år gammel, mangler enhver form for ansvarsfølelse, er dum nok til å inngå bindende kontrakter med mildt sagt tvilsomme skapninger, også skal vi synes synd på henne fordi faren fyrer seg maks? Kanskje er det jeg som er gammel og bitter, men det der er High School Musical-moral. Kjærligheta er stor, men stor nok til å unnskylde at man er en jævla idiot, det er den ikke. Filmen var nok banebrytende vakker for tyve år sida, men historien er tvilsom. Og det var den nok den gang og.

Og da har vi ikke engang gått i detalj om hvordan Disney tok et av verdens vakreste eventyr, ga det en heilt anna moral og slutt, og gjorde det til en banal kjærlighetshistorie med strenge pappaer og syngende krabber.

Den norske dubbinga, ære være Preus og Kyrkjebø, har en del tvilsomme ord og vendinger.

Nordmenn er ikke så flinke i engelsk som vi trur

“Pervertert“, Dagbladet? Virkelig? Gidder dere å slå det opp i rettskrivningsordboka?

Jeg skulla da vitterlig tru at dere meiner “pervers”, et ord som på norsk ikke trenger adjektiv som påpeker at det handler om seksuelle avvik.

Folkevett vs. vitenskap, nte runde.

Min sunne skepsis til Framskrittspartiet har nok en del å gjøre med min usunt lange karriere som student. Lesesaler og fagbøker handler jo som kjent om å fremmedgjøre ellers kjekk ungdom fra verden, sånn at de begynner å tru på overhengende sannheter som smarte folk har forska på, og glømme virkeligheta gutta på golvet føler på kroppen.

Nå har deg seg sånn at en av de enklere sidenæringene for stundenter er skoler hvor halve besettninga plutselig en dag ligger hjemme med influensa. Jeg har hatt noen måneders ærlig arbeid utafor detaljhandelen, og har levd bak kulissene i lærerværelset. Man får etter hvert litt innsyn på skolehverdagen sett fra den andre sida.

Som unger med adferdsproblemer som forpester heile klassemiljø mens foreldrene nekter å tru at poden faktisk trenger hjelp. Som foreldre hvis definisjon av “mobbing” er heller liberal, og hvis meining om hvor kraftige tiltak skolen burde ta mot mobberne til er enda lausere. Som foreldre som tar parti med ungen samme hva rektor prøver å forklare at han har gjort, fordi den lille mann må stå opp i mot autoriteten.

Og den lille mann er jo nettopp det Framskrittspartiet handler om.

Men læreryrket er en yrkesutdanning, og folka som bedriver det har som regel bedre peiling på hva som foregår i hodet til ungene enn en god del foreldre har. Jovisst har jeg møtt dem heilt sikkert skulle ha peila seg inn på et anna spor her i verden, men til og med de har som regel en fleirårig utdannelse bak seg.

Det er noe symptomatisk trassig i forslaget. Det er, for å trekke en parallell som neppe er heilt heldig, litt som fireåringen som vil bli voksen sånn at mamma ikke lenger kan bestemme hva som er sunt for tennene. Man vil at ufaglærte og, som man ville si på politisk, inhabile representanter skal ha bestemmelsesrett over folk med fagutdannelse og erfaring innafor yrket. Lurer på hvor mange andre felt tiltaket skulle vært like bejubla.

(Og ellers bedre sagt her)

Of the USS Enterprise

Når jeg var tretten blei jeg en motvillig fan. Det var ikke at jeg satte meg ned og så på fordi jeg var særlig interessert i sci-fi. Tvert imot; jeg var – og er – ikke av typen som omfavner alt som har romskip og marsboere. Men på et eller anna kjedelig søndag må jeg ha kommet bortpå feil knapp og fortsatt å se, for når jeg var tretten, så var det et av de få tv-programmene jeg faktisk fulgte hver uke. Men det var den gangen internett besto av hjemmesnekra hjemmesider med bilder av bikkja, og når TV2 slutta å sende Star Trek: The Next Generation, så var det lite som kunne holde kjærligheten ved like. Sjøl om jeg nok likte Janeway og Chakotay og doktoren – Voyager var bare ikke heilt det samme, og sendetiden på TV2 kortlevd.

Med andre ord: det jeg veit om Spock og Kirk, det veit jeg på grunn av at folk på internettet snakker om dem. Jeg hadde aldri sett dem gjøre det kapteiner og førsteoffiserer på stjerneskip gjør, men det har jeg nå, for jeg har sett den siste filmen.

Nei, jeg veit ikke hva den egentlig heiter. Og jeg gir egentlig litt blanke, for det handla om stjerneskipet Enterprise, og jeg kjente at jeg var litt lei meg når det var slutt. Ta fra det hva du vil – for å snakke den slags historiefortelling som akademia forlanger at jeg skal bry meg om, så er det ikke så mange store spørsmål som blir stilt, og ikke mange nye svar som blir gitt. Men det er masse stilig CGI og kameratskap og folk med spisse ører, drøy kamerføring og stjerner og svarte hull. Og det er nok for meg, i massevis. Jeg gidder ikke å skrive noen skikkelig anmeldelse fordi filmen henvender seg til fansen, det var Trekkies eller bare sci-fi folk generelt. Selvfølgelig er det ikke noe du går og ser på hvis du helst ser film hvor du kan diskutere de postmoderne motivene etterpå, men for dem av oss som liker romskip og klingonere, så er det bløtkake med multer og konjakk. For si hva du vil om sjangeren – filmen er god, den.

Stemmefiske på finnmarka

Gudene veit hvordan det er sørpå, men i nord-Norge kan man dele befolkninga opp i tre grupper:

1. Plastikksamene, “de som sikkert hadde forfedre som snakka samisk men det betyr jo ikke at de må drive å prøve å bli fjellfinner sjøl”
2. De som bruker begrepet “plastikksame”
3. De som ikke gidder å nekte for at bestemor kunne finsk, men likavel ikke forteller det til ungene med mindre de spør

Det er gruppe nr. 2 som er problemet. Det er gruppe nr. 2 som vokste opp i en tid hvor det var, for å sitere bestemor, “stor skam” å være same. De som den dag i dag vil stå i butikken og klage seg over at “alt skal no være samisk no for tida”. De som reiser seg og går fra kirka hvis det står samiskspråklige salmer på tavla. De som fråder over all “forskjellsbehandlinga” til fordel for samene. De som hater det samiske, de som vil bli ærlig, inderlig, sint og fornærma hvis en stakkar skulle gjøre den feil å anta at de skulle være av samisk avstamming.

De som godt kan finne på å stemme på Frammskrittspartiet hvis det betyr at de vil arbeide for at samene skal holde kjeft og drive med sitt på vidda.

Sametinget kommer ikke til å bli nedlagt, og skulle FrP få reint fleirtall, så har vi adskillig verre ting å bekymre oss for enn at samene mister et rådgivende organ. Men jeg har møtt dem som erklærte at de ville stemme FrP det øyeblikk de fikk høre samepolitikken deres. Og tru ikke det at Finnmarksloven ikke er kontroversiell; tru ikke det at det ikke finnes folk her oppe som motvillig vil gå med på at de har samer bak i slekta, men vil blånekte å melde seg inn i samemanntallet og faktisk få innflytelse over Finnmarkseiendommen.

Tru ikke det at fornorskninga ikke sitter i blodet fortsatt. Tru ikke det at skammen over det samiske har gitt seg med åra. I Kåfjord i Troms var fleirtallet av befolkninga samer i år 1900. Der blei samiskspråklige veiskilt systematisk vandalisert for mindre enn ti år sida.

For ordens skyld: det faktiske problemet med Finnmarkseiendommen (og forklaringa på hvorfor dette er nødvendig), men det er neppe det som bekymrer dem som kommer til å stemme på Sandberg eine og aleine fordi han går ut og sier at han vil ta makta fra samene.

For tru ikke det at Sandberg ikke veit hvem det er han snakker til.

Mannfolk og tall

De siste ni åra hare 153 svensker blitt drept av ektefellen.

Det er lett å like Discovery. De snakker fakta. Sannhet. Vitenskap. Sånne ting som man gjerne assosierer med framskritt, med nøytral iaktakelse – med det å vite at du kan stole på at det de sier, har de gode grunner for å si.

Statistikken vil kunne fortelle oss at det finnes omtrent like mange kvinner som menn blant menneskene. Det fødes litt fleire gutte; litt fleire jenter vokser opp. Det går opp i opp, og for det meste har vi en mann per kvinne.

I videoen til Discovery – de som altså bringer fakta, sannhet, vitenskap, nøytralitet – synges nitten av strofene av en eller fleire menn.

Tre av strofene i videoen synges av en eller fleire kvinner.

Annet hvert menneske du vil møte her i verden er en kvinne.

For hver kvinne i videoen, er det tre menn.

Jeg har en kompis som en gang i tiden ymta frampå med at siden jeg var politisk plassert på samme kant av partiskalaen som han, så kunne jeg kanskje tenke meg å slå et slag for litt mindre feminisme?

Siden år 2000 har 153 svenske menn drept konene sine.

---

Og bare sånn til ettertanke: Man kan vel sjøl tenke seg hvordan det skulle hørt ut hvis noen gikk ut og påpekte at i snitt ni etniske nordmenn blir drept av innvandrere hvert år.

xxxHolic

(Først som sist: “xxxHolic” uttalles som “holic” – de x-ene er bare for “fyll inn passende”)

Sist skreiv jeg om en av de stadig pågående (u)dådene til CLAMP: Tsubasa Reservoir Chronicle, en lettbeint eventyrserie som desverre gikk på trynet når skribenten prøvde seg på å fortelle en slags historie med den. Tsubasa har en søsterserie som gikk i trykken samtidig og har et plot som er tett innvevd med hendelsene i Tsubasa – eller bakhistorien, i alle fall. Denne serien har en eldre målgruppe (Tsubasa er shounen, xxxHolic er seinen), en vidt forskjellig fortellerstil, tegnestil, og for ikke å nevne historiestil – men deler altså en god del av spillerne. Så for å oppsummere historien, så kan vi like godt begynne med Tsubasa. Du husker at heltene der måtte kjøpe redskapet for å reise gjennom dimensjonene med? Det får de av Yuuko Ichihara, “Heksa av dimensjonene”, et eksentrisk kvinnemenneske som gjør geskjeft av å oppfylle ønsker – underforstått, hun sysler med magi. Og det gjør hun i dagens Tokyo.

Hovedpersonen i xxxHolic er Kimihiro Watanuki, elev ved det som tilsvarer videregående skole her til lands. Watanuki er ensom – foreldrene hans er døde, og når serien begynner virker han ikke å ha noen venner. Dette har antakeligvis noe å gjøre med at Watanuki også har sitt å gjøre med det overnaturlige, om enn høyst uvillig: Watanuki kan see ånder og spøkelser, og de elsker han. Kjærligheten er ikke gjengjeld, og Watanuki lider mye på grunn av at han forfølges av skapninger som ingen andre kan se. Og sånn går no dagan, heilt til han snubler over en liten butikk i tjukkeste storbyjungelen – og sjølsagt, over Yuuko. Yuuko tilbyr seg å løse problemene for han, men påpeker at han aldri i livet har råd til å betale prisen – så hun foreslår at han jobber ned gjelda i stede for. Og før Watanuki får med seg hva faen som skjer, så er han ansatt som hushjelp og løpegutt.

Og dermed er scenen satt for noe som i lang tid spiller ut som en episodisk urban fantasy med en ikke-alltid-klar moral, for Yuuko har selvfølgelig fleire kunder, og Watanuki finner seg stadig som den som egentlig blir sendt ut for å løse problemene deres, som uungåelig har et eller anna med det overnaturlige å gjøre. Det er mye japansk folketru å spore i xxxHolic, men innerst inne er den i nær slekt med dramaseriene, det skjønner man når et par av klassekameratene til Watanuki viser seg å være blant seriens få faste figurer. Watanuki er ikke så ensom som han trur, og slett ikke så gretten og asosial som han virker når serien begynner. Sjøl om det ikke skjer så elegant som man kanskje skulle kunne ønske, så skjønner man snart at bak alle “og dagens moral” episodene, så handler xxxHolic om Watanuki og hans gryende forståelse om at skjebnen ikke er så ensidig som han kanskje hadde trudd (og skjebne er et nøkkelord i xxxHolic).

Men så var det Tsubasa Reservoir Chronicle, og det beklagelige faktum at både Yuuko og Watanuki har sitt å gjøre med historien der. Det er – for det meste – ikke særlig merkbart, men hvor man faktisk kan lese Tsubasa uten xxxHolic, så dukker det etter hvert opp episoder i xxxHolic som (antakeligvis) er noe så jævla forvirrende hvis man ikke veit sånn omtrent hva som har skjedd i Tsubasa siden sist. Hovedproblemet med det er at når Tsubasa virkelig begynner å gjøre seg gjeldende, så har historien også blitt så irriterende at man får lyst til å slenge bøkene i veggen. Det hadde vært mye enklere å anbefale begge seriene som en pakkeløsning hvis Tsubasa ikke hadde endt opp i grøfta med hjula i været.

Det fine er likavel at det finnes håp, for xxxHolic er blitt sendt på TV i to omganger – serien xxxHolic på 26 episoder, og xxxHolic: Kei med 13. Og siden produksjonen var fullstendig uavhengig av Tsubasa Chronicle, som søsterserien heiter i animert format, så har ingen av disse seriene noe som helst å gjøre med denne å gjøre. Joda, kvalitetsmessig så er nok tegneserien bedre, historiemessig fordi den tross alt har en større sammenheng og tegnemessig fordi.. nåja, anatomien i særlig den første tv-serien er til tider drøy. Forskjellen på de to seriene er også merkbar fordi Kei er dedikert til den senere delen av tegneserien hvor Watanuki begynner å skjønne hva menneskene rundt han faktisk betyr for han – så hvor den første serien meir eller mindre bare er om Watanuki og kundene til Yuuko, så har den andre betydelig meir drama på gang. Begge to er i alle fall underholdende så det rekker – ikke mesterverk innen kunsten i noen betydning, men gode serier likavel. Igjen: Den engelske dubbinga er så som så. Det er den tyske og, men med tanke på hvordan anime gjerne blir dubba på tysk (du vet ikke hva lidelse er før du har hørt hvordan Digimon Tamers var for tyske unger), så er ikke det akkurat noe dårlig.

Nå er jeg en fan av xxxHolic med en smak innen det meste her i verden som nok sikkert kan trekkes i tvil. Men hvis jeg skal prøve å være objektiv, så er det – både som tegneserie og som tegnefilm – en sånn “ja, hvorfor ikke?” serie for meg.

Tsubasa Reservoir Chronicle

Okei, så jeg måtte gå hen og sammenligne Tokyo Babylon med dens stilmessige arvtaker, xxxHolic. Så hvorfor ikke skrive litt om den og?

Ett godt argument er det at xxxHolic i skrivende stund ikke er avslutta, skjønnt det ikke kan være lenge igjen nå. Det kommer vel an på hvor mye lenger CLAMP greier å tvære ut Tsubasa Reservoir Chronicle, så jeg så meg nødt til å si noen ord om den serien også.

Jeg ville ta det kort med Tsubasa, litt fordi det å oppsummere historien på nåværende tidspunkt ville tatt meire tid enn noen gadd å lese men mest fordi mitt nærmeste forhold til den serien nå er å akke meg over den. Det er vanskelig å forklare hvordan noe som begynner så bra kan ende opp så langt inni granskauen at den forlengst har passert finskegrensa, så tilgi meg lengden her. Oppsummering: Fire mennesker og ett levende kosedyr er på den parallelldimensjonale versjonen av interrail, på jakt etter magiske fjær. Fjæra tilhører Prinsesse Sakura, og er faktisk biter av sjela hennes. Sakura reiser sammen med bestissen Syaroan, og hvis du begynner å få litt tvilsomme vibber nå, så er det (desverre) ikke uten grunn. Sammen med dem er Fay, en blid trollmann med høy Yngve Freiholt-faktor som av ukjente grunner stakk av fra hjemverdenen sin, og Kurogane, en pottesur ninja som blei sparka ut av prinsessa han jobba for. De er kunder hos “Heksa av dimensjonene”, som ga dem skapningen Mokona – som altså kan reise gjennom via dimensjoner – i bytte mot det kjæreste de eier.

Tsubasa Reservoir Chronicle handler altså om disse fem på reise fra verden til verden. Det er en salig blanding av sci-fi, fantasy, mytologiske univers av østlig opprinnelse men mest av alt, av CLAMP og deres tidligere verker. Figurer fra alle de tidligere seriene deres (utenom Wish, som ikke er en så stor skam som jeg personlig synes) dukker opp i disse verdene, hvor de lever forskjellige liv, men “hjertet er det samme” (eksempel anno 1990 og 2005). Tsubasa begynner som en skamløs eventyrserie, med mye humor, mye stilig sverdsvinging, mye tøffe kostymer og rett og slett – mye ting man godt kan like sjøl om historien aldri egentlig beveger seg verken fram eller tilbake.

Men man kan bare ikke ha gode ting her i verden, og nesten halvveis gjennom serien, så blir Tsubasa plutselig seriøs. Ikke bare “plutselig” heller – brutalt er nok et bedre ord for det sinnsyke taktskiftet rundt kapittel 100. Som jeg har sagt før: Snørr, blod og tårer er ikke nok til å gjøre en historie “voksen”, og i Tsubasa så går det veldig, veldig galt. For den bakhistorien som blei kort presentert i de første tre kapitlene og så glømt, den funker bare ikke godt nok. Logikken bak den går i golvet som et korthus, og historiefortellinga (”pacing”, som man kaller det på godt norsk) går til helvette sammen med den. Når man omsider begynner å få forklaringene, så er de så bortinatta ut av det blå at ingen egentlig har noen ide om hva faen som egentlig foregikk. Der er vi i skrivende stund fortsatt, og en god del av fansen har for lengst avskrevet serien som håplaus.

Men tegneteknisk er den god, det skal den ha. Dessuten også en TV-serie som “alle” skikkelig fans hater, og jeg ikke har sett meir enn noen få episoder av, men nok til å kunne rapportere at den ikke er noe spesielt å bruke penger på. Grunnen til det er nok at kanalen som sendte serien kun ville ha barnevennlige greier, og at den dermed er noe tam i sammenligning med tegneserien. Og dessuten avslutta med et antall episoder som TV-teamet måtte skrive sjøl fordi alt blodet som etter hvert dukka opp var for mye for kanalen (de viktigeste kapitlene blei forøvrig laga OVA-er av, men det er ikke noe nytt fra tegneserien der). Musikken er overraskende god; verken engelsk eller tysk dubbing er noe å rope hurra over.

Det er vanskelig med Tsubasa, fordi serien faktisk er både morsom og søt og underholdende så det holder de første bøkene. Bare hakket dypere enn Donald, riktignok, men mye artigere og penere og dessuten så kaller de øl for øl, og ikke “sprudlevann”. Hadde den fortsatt på samme måte. Men med den trasige sistedelen, og all den forlatte tematikken som kunne ha gitt serien noe sårt tiltrengt sammenheng, og det begrederlige faktum at når Tsubasa suger, så suger xxxHolic litt ekstra…

Mja. Kan vi ikke bare si det sånn at du kan lese de første 10-12 bøkene, i alle fall? For det verste med Tsubasa Reservoir Chronicle er jo kanskje nettopp at man rekker å bli glad i den innen gjengen ender opp i en postapokalyptisk verden utelukka befolka av besettninga til X. Som for øvirg er en anna av “herregud, hvordan kunne noen finne på å la dem holde på uten en redaktør?”-seriene til CLAMP.

Neste gang: Den uanseelige men i lengden mye triveligere tvillingen til Tsubasa – xxxHolic.

De beste revolusjonene begynner i det små

En gang i tida vurderte jeg å melde meg inn i Rød Ungdom, og jeg er sikker på at de meiner mange ting jeg godt kunne være enig i, sånn utenom Chavez og hans demokratireformer – har vi virkelig ikke lært hvordan det bruker å gå med ledere som vil sette rettsstatlige prinsipper til side i halvstuderte røverstater? Men okke som – Rød Ungdom gjør sikkert mange fine ting for verden og fyller sikkert en viktig posisjon i samfunnet.

Men kampen mot kapitalkreftene kan nok ta litt av til tider, som når de erklærer at et internasjonalt enøkprosjekt med mye presseoppmerksomhet er litt som det hittil mest motbydelige produktet på vår tids underholdningskultur.

Nei, Earth Hour kommer nok neppe til å redde mange isbjørner med de kilowattimene man sparer i hop på det. Ja, det hadde nok vært adskillig meire nytte hvis man greide å få det samme antall folk til å legge seg til den vanen å slå av lyset på dass. Men å boikotte det fordi noen ekle storselskaper vil være med på leken (hvis jeg forstår dem rett), det blir jo litt som å be Bono og Stordalen om å slutte å gjøre gode ting her i verden bare fordi de er berømte.

For symbolhandlinger har jo aldri hatt noen effektpå folkesinnet, må vite.

Om Earth Hour ikke redder regnskogen, så kan den vel kanskje få et par-tre stykker rundt omkring til å begynne å skru av lyset på dass. Trekke ut kontakten på PCen når de legger seg om kvelden. Ikke la mobilen ligge på lading over natta. Du veit, sånne vanesaker som sparer et enkelt menneske for noen hundre kroner i året, og sikkert kan spare verden for et Kårstøanlegg eller to hvis en liten brøkdel av dem som feirer Earth Hour faktisk følger det opp.