EG ein gnålande surpomp, Morgenblad?

I ein mediekvardag kor rikspressa overveldande handlar om lavkarbo og orgasmar, så finns det enno ei avis som eg er villig til å betale pengar for. Morgenbladet er behagelig high-brow, har behagelig få modellar på framsida, og skriver om behagelig viktige ting, som til dømes filosofiske verk eg aldri kommer til å lese. Dagbladet og VG ravar nærmare og nærmare den kulørte vekepressa, og Aftenposten får vi arme nordlendingar ein dag for seint. Morgenbladet har til og med ein behagelig mengde stoff for nettavisgenerasjonen som bare får nyheter gjennom lokalavisa – vi har ei veke på oss til å komme gjennom artiklane, kronikkane og debattane om det som interesserar oss med lugubre mengdar studiepoeng fra humfak.

Morgenbladet har skarpare pennar i skuffa enn riksavisane, og fleire korrekturlesarar enn lokalavisane. Dessutan er dei på Twitter. Der gjorde dei meg oppmerksam på at kulturjournalisten deira skriver “verken surt eller slemt” om ateistar. For å vere nøyaktig, han skriv om “ateistgnålet i adventstida”, som for alt eg veit ikkje blir oppfatta som ein like sur ordlyd i den travle hovedstad som det er her ute i periferien. Viss det ikkje er ironi, da.

Eg skal ikkje gå inn på innhaldet i kommentaren her – Gud veit at den her typen folk sikkert finns, for Gud veit at eg sjølv har hadd den her typen tankar fra tid til anna. Problemet mitt er med retorikken til journalisten, for med all respekt å melde: Eg kjennar meg ikkje igjen i “ateisten” sånn han blir framstilt her. Visst har eg hadd mine tankar om rockelegendar som blir finn Jesus og blir fødd på ny etter runda førti, men eg snakkar ikkje om dei med mindre det er i diskusjonar med folk som er noenlunde einige med premissane mine. Eg går ikkje rundt og ventar på første og beste anledning til å verbalt overfalle noen som nynnar på “O helga natt”, og ikkje trur eg at eg er eit bedre menneskje enn religiøse heller. Viss eg skal forstå kulturjournalisten til Morgenbladet rett, så betyr det at eg ikkje er ein ekte ateist, for

“Ateister nå til dags klarer ikke å gå én dag uten å måtte fortelle Gud og hvermann hva de mener om livet, døden, universet, evigheten og ettertiden. Det er underlig. Enten temaet er popmusikk, litteratur, reiser, filosofi, skolegang, forskning, barneoppdragelse, språk eller naturvern, klarer alltid ateisten å smette inn en kommentar der han ubeskjedent bretter ut om sitt livssyn.

Eg er ikkje ein sint ateist, sjølv om eg av og til tar meg friheten å snakke om at eg ikkje trur på Gud. Eg fatter lett at folk kan vere åndelige. Eg har ingen problem med å skjønne korfor folk trur – om det er på Jesus eller Tor med hammaren, så kan eg forstå åndeligheit. Grunnen til at eg er ateist er ein blanding av manglande personlig tru og noe svære plotthull i dei aller fleste religiøse verdsanskuelsar. For å vere plump: Eg forstår åndeligheit, men eg meiner at samtlige organiserte religionar er vrangforestillingar (jf. “we are all atheists about most gods that humanity has ever believed in”). Eg ordlegg meg ikkje sånn når eg snakkar med andre, og i alle fall ikkje når eg snakkar med venner og familie som trur. Trua på at Jesus sto opp fra dei daude gjer like lite meining som trua på at marsmenn skulle hente dei rettruande med eit romskip som kom i følge med Hale-Bopp, men eg tar ikkje diskusjonen med sidemannen på julebordet.

I kommentaren til Morgenbladet er ateistar ein like homogen gruppe som muslimar, feminstar og politikarar til venstre for Erna Solberg er i kommetarfeltane på Dagbladet.no. Ateistar hatar Jesusbarnet, og dei grip kvar einaste sjanse til å fortelje alle og einkvar om det. Ateistar blir personlig fornærma når raddisheltar lefler med det åndelige, og dei grip kvar einaste sjanse til å fortelje alle og einkvar om det. Ateistar maktar ikkje å se at verda har større problemar enn kollektive vragnforestillingar, og meiner at det hadde vært fred på jord hvis Paven bare ikkje hadde vært katolikk (her venta eg noko om Stalin og antall mennskjer henretta i ateistiske diktatur), og grip kvar eineste sjanse osv.

Og dessuten trur dei at dei er bedre enn alle andre.

Det er ein trist sak når den einaste avisa som ein har meir-enn-middels forventingar til går hen og trykker kommentarer som er like reflekterte som amerikanske blockbustarar. Kjære Morgenblad, eg vil ha meg frabedt å få min personlighet og min mors evne som oppdrager definert ut fra min mangel på gudstru.

Kjære formodentlig truande kulturjournalist: ateisme er ikkje ein personlighetsforstyrrelse. Eg er ateist, og sjølv om eg er ganske lunken på jula generelt, så er eg desto ivrigare på påska. Det er få ting som gjer meg lykkeligare enn sol, sjokolade og “Deg være ære” på radioen. Eg går ikkje eingang rundt og belærar kirkjegjengarane om kordan det sikkert eigentlig er noko hedensk. Eg er bare glad for å få påskeegg. Det finns i alle fall ein ateist som trivast godt med den religiøse kulturarven.

(eg har ikkje skreve nynorsk sidan vidaregåande. Kor godt synes det?)

Shakespeare, Breivik, og fortellingens makt

I en av de spenstigere (host) tolkningene av Shakespeare er Julie den eineste overlevende av familien til Prins Capulet, som Montague drepte i et brutalt kupp. Julie vokser opp uten å kjenne til eget opphav, og tar på seg rollen som en maskert sverdkjemper som beskytter den uskyldige menigmann mot militærdiktaturet til Prins Montague. Ting blir vanskelige når hun forelsker seg i den unge adelsmannen Romeo, som på tross av å være en over gjennomsnittlig hyggelig kar viser seg å være sønnen til tyrannen som plager byens befolkning. Det blir enda vanskeligere når hun snart etter får vite at hun tilhører familien og husholdet som faren til Romeo egenhendig likviderte, og at de overlevende tjenerne forventer at hun skal ta hevn, styrte Montague og befri byen.

Så Julie beskytter de sivile fra en hersker som gjerne tyr til vold for å tvinge gjennom viljen sin. Hun er også den rettmessige arvingen til tronen han sitter på. Og vennene hennes forlanger at hun skal ta skrittet fullt ut – å gå til krig mot tyrannen. Det er enkelt i Romeo x Juliet, hvor Prins Montague er en drittsekk av rang: han tok makta med vold og holder på den med terror, sulter sivilbefolkninga som kollektiv straff og kan kaldblodig henrette uskyldige. Han er akkurat like hyggelig på det personlige planet – han slår sønnen sin i full offentlighet, dreper folk som på noen måte truer han, og gir uttrykk for en uhyggelig maktfilosofi. Mot slutten er han blitt en italiensk Macbeth: han har mista all menneskelighet og drar byen med seg mens han raver mot galskapens rand. Man kan spørre seg om Julie ikke bare har rett til å styrte han, men også en moralsk plikt til å gjøre det?

Når familien til Benvolio (jadda) blir offer for Montagues politiske maktspill – og reddes av Julie – bemerker unge Benvolio at det altså er dattera til den onde jævelen Capulet som nå er ute etter å hjelpe folket. Det er først da at faren hans forteller han at det er Montague som er den onde jævelen, og at han har forbudt folket å fortelle sannheten om Capulet. Seeren tviler aldri på dette vitnesbyrdet. Faren til Benvolio har vist seg å være en mann som vil godt – vi har ingen grunn til å anta at han lyger. Vi har sett at de som tjente Capulet er gode menn, og vi har sett at Prins Montague er slem, slem, SLEM. I Romeo x Juliet er Julie helten, og Julie er god. Som seere får vi aldri sjansen til å tvile på at hun har rettferdigheta på sin side.

Man kan saktens kritisere Romeo x Juliet for å være vel svart-hvit i hvordan helter og skurker framstilles. Som en kontrast kan man nevne Wicked, en roman-slash-musikal som forteller en historie fra baksida og viser oss at skurken egentlig var helten. Wicked forteller forhistorien til Trollmannen fra Oz, og vi får vite at Den Onde Heksa fra Vest er bestevenninna til Glinda (den gode heksa som hjelper Dorothy) som blei utsatt for en svertekampanje når hun tok opp kampen mot trollmannen – for trollmannen er ikke så vidunderlig som det blir påstått. Når trollmannen er snill og heksa er slem i Trollmannen fra Oz, så er Wicked en uutalt utfordring til forfatterens tyranni når den forteller oss at det er heksa som hadde det rettferdige målet, og trollmannen som er en tafatt sjarlatan. Trollmannen fra Oz og Wicked er historier som henger sammen sjøl om de er skrevet med hundre års mellomrom, av to forskjellige forfattere som levde to meget forskjellige liv. Men de er fortsatt historier hvor summen er det som forfatteren bestemmer at den skal være: Vi kan alltids finne på alternative forklaringer til det som er der, men våre alternativer kan aldri ta plassen til originalteksten. Wicked er en av få “ordentlige” tekster som tar sikte på å forandre en allerede eksisterende historie, og ikke engang da kan den overta plassen til Trollmannen fra Oz – den kan i beste fall bare være et supplement. En fiktiv historie er hermetisk lukka fra resten av verden: den eneste som kan forandre en historie, er hun som først skreiv den.

Terrorangrepene forrige uke er ikke hermetisk lukka fra den virkelige verden, men her ser vi óg to motstridende historier som barker i hop. Den ene er den allment aksepterte versjonen, hvor de veletablerte akademiske greinene historie og statsvitenskap veit å fortelle at Kongeriket Norge er et rettsstatlig demokrati hvor Jens Stoltenberg leder en fleirtallsregjering. Mesteparten av befolkninga er medlemmer av den lutheranske statskirka; mindretallet av befolkninga trur på Gud. Den største minoritetsreligionen er islam. For tiden er det to fremmedkulturelle grupper som ankommer landet i store monner: polakker og svensker. Norge er ikke perfekt, men hun har i fleire år blitt kåra til verdens beste land å bo i – hun tar godt vare på innbyggerne sine. Når en mann går til barbarisk angrep på det politiske lederskapet, så er det ikke noe som kan unnskylde det han gjorde.

I den andre historien er Norge et land under angrep. Faktisk er heile Europa under angrep, i en myk krig hvor en religion søker å okkupere kontinentet og gjøre de opprinnelige innbyggerne til en undertrykt minoritet. Religionen er islam, og fremgangsmåten er å lure seg inn til “snillistiske” land som gjerne vil hjelpe de sultende og forfulgte. Når muslimene kommer til Norge, så sørger de for å øke antallet ytterligere ved å få mange, mange unger, og gifte disse ungene til slektninger i hjemlandet som så må importeres til Norge på familiegjenforening. Hvis nordmenn protesterer mot dette, anklager man dem for å være rasister. Og det verste med historien er at norske myndigheter – ja, alle europeiske myndigheter! – kjenner til denne planen, og hjelper muslimene. Og hvis du, vanlige nordmann i gata, aldri har hørt denne historien, så er det fordi forræderiet går så mye lenger enn bare politikere: media og akademia forteller bevisst den første historien for å villede folket, sånn at de ikke skal fatte mistanke. I denne historien er det myndighetene som sviker folket, og terroristen som må ty til grusomme handlinger for å få sjansen til å fortelle folket hva som egentlig foregår. I denne historien spiller Jens Stoltenberg rollen som Prins Montague, og terroristen blir hans Julie. Han har vedkjent at han tok livet av 77 mennesker han overhodet ikke hadde noe forhold til, men nekter skyld. Han var moralsk forplikta til å gjøre det, for den Onde Prinsen holder på å kvele befolkninga i sitt styre.

Alt vi veit er historier. Når norske minnemarkeringer handler om de norske jødene som ble drept i holocaust og veteranene som falt for landet, så er det fordi ingen offisielle historier forteller om de 13 000 russerne og serberne som døde i norske fangeleire under krigen. Når voldtekt er noe som asylsøkere gjør mot norske jenter som drikker seg fulle og går hjem aleine, så er det fordi ingen aviser lager saker om de tusenvis av voldtektene som hvert år blir begått i private hjem, av norske menn som er venner og kjærester og ektemenn og tilfeldig bekjente. Når kristenfolket ikke skjønner at folk er kritiske til hvordan Israel behandler sine palestinske innbyggere, så er det fordi deres historiefortelling handler om hvordan jødefolket må være i Israel fordi landet er gitt dem av Herren. Menneskets verdensforståelse er avhengig av hvilke historier de blir fortalt, og hvordan verden fortelles til dem gjennom familie, samfunn, nyhetsmedia, populærkultur. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at terroristen var klar over hva det var han gjorde. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han var fullstendig tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Jeg tviler ikke på at han meiner han hadde plikt til å beskytte Norge mot indre forrædere, og rett til å gripe til våpen mot forsvarsløse ungdommer.

Romeo x Juliet lar aldri seeren få et eineste sekund til å tvile på at Julie må ta et blodig oppgjør med Prins Montague. Du trenger ikke gå lengre enn til kommentarfeltene hos Dagbladet eller Aftenposten for å se at internett er fullt av mennesker som, lik tjenerne til den styrtede Prins Capulet, kjemper for den egentlige historien, den som er fortidd og forbudt av makthaverne. De kjemper så langt bare med ord, men de trur fullt og fast på sin egen fortelling. Hvor galt kan det gå? Med fare for å begå en Godwin: Adolf Hitler levde i en verden hvor jøder og bolsjeviker forgifta det ariske samfunnet, og den melka hadde ikke han heller fra eget bryst. Hvis vi skal ha noe håp om en virkelig demokratisk samtale, så må vi ta et oppgjør med historiene som ikke har hold i virkeligheta. Og vi må ta oppgjøret med de som fortalte den historien som forma Anders Behring Breiviks verden.

Om nynorsk og unorskt blod

Jeg valgte ikke morsmålet mitt. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Det er tvilsomt hvorvidt besteforeldrene mine gjorde det, men så vidt jeg vet hadde jeg faktisk en oldefar som snakket norsk fra barnsben av. Om de andre syv er det taust.

Ikke at jeg beklager meg over å beherske det norske språket. Hva som enn skjedde i hodet til unger som ikke fikk snakke samisk eller finsk på skolen for tre generasjoner siden er ikke noe som henger igjen som noe mer enn det ugne spørsmålet om hvorfor ingen nevnte ett ord om det til meg før jeg var godt over tyve. Hvis forfedrene mine hadde et valg mellom å holde på morsmålet eller bytte til norsk, så var det et valg under tvilsomme definisjoner av «fritt og uavhengig». Men Norge har endret seg en del siden kongen bodde i Stockholm, og enigheten er bred om at fornorskningen var en stygg sak, til og med for datidens tankegods å være. Det er ikke det jeg vil skrive om her.

Jeg valgte ikke skriftspråket mitt. Det gjorde ikke foreldrene mine heller. Det er tvilsomt hvorvidt besteforeldrene mine gjorde det, og så vidt jeg vet bærer dialekten vi snakker tydelige preg av noe som ikke er nordnorske ord og vendinger, men rent bokmål importert av folk som lærte seg norsk fra bøker og lærere sørfra. Jeg lærte også bokmål fra trykksaker og barne-tv. Jeg leste bøker på bokmål. Tegneserier på bokmål. Blader på bokmål. Når vi lekte, så snakket legomennene og barbiene søring som vi hadde hørt det på TV. Bokmål. Så la det være sagt: at målform er et valg man må ta, det kan jeg godt gå med på. Men at valget er fritt og uavhengig må du lenger ut i marka med.

Mitt forhold til nynorsken er – som nordlending hvis fornorskede dialekt har inngrodde grammatikkfeil som kommer fra samisk eller finsk men antakeligvis fra begge – labert. Men selv om jeg syntes det var noe herk å lære det på skolen, så var det verre å nekte for diftonger og verbøyinger som kommer ut av munnen min når jeg snakker, og at de har fint lite med normert bokmål å gjøre. Sjøl om jeg vel har lov til å skrive «bein» og «katta» hvis jeg må. Unødvendig tøv, javel, men unektelig tøv som lå meg nærmere enn genitivs-s og hankjønnsendinger på hunkjønnsord. Jeg likte ikke nynorsken, men jeg lærte meg aldri å hate den. For det å hate nynorsken sto for meg som noe som jeg ti år senere skulle skjønne lå ubehagelig nært det besteforeldrene mine en gang måtte gjøre: å fornekte språket man snakker. Som er bortimot det samme som å fornekte folket man kommer fra, for jeg og resten av slekta er stolte nordmenn selv om vi har lite vikingblod i omløp.

Så Norge er som kjent en stolt nasjon, uavhengig etter århundrer med fremmedstyre og okkupasjon og EU-avstemninger. Er det noe vi nordmenn vet, så er det at vi er et annerledesfolk: vi har ikke firefelters Autobahn eller haute cuisine eller tog som går til rett tid. Vi har hurtigbåt, Widerøe og ost som ingen andre enn vi og svenskene anerkjenner som ost. Landets største dikter skrev da heller ikke verkene sine på norsk, for det var et mye større marked i Danmark. Nå er det ikke lenger dansk eller tysk som forgriper seg på det norske språket, men journalister som får seg til å påstå at ting popper opp eller at Darwin kom på evolusjonsteorien (prester og naturfaglærere nok kan gå god for at det var utviklingslæren Darwin skjenket menneskene). Den norske nasjonalismen ligger godt forankret i grunnloven og hijabdebatten; på attenhundretallet var vi sågar så fanatisk redde for svensk at det etter sigende ble rabalder da en politisk sekretær begikk tabben å bruke dialektformer som fantes på svensk, men ikke på dansk. I dag er sjampoflasker og frossenmat som du bare får kjøpt i Skandinavia omhyggelig markedsført med engelske navn. Fri skal nordmannen være, så lenge han får velge sitt uavhengighetsspråk selv: norsk selvbilde og norsk språkbevissthet er en pussig selvmotsigelse.

Og jeg er nordlending som har skjønt at jeg ikke har så mange nordmenn på slektstreet at det gjør noe.

Det er vanskelig å være bitter for noe man ikke har måttet lide for selv. Hvis norsk noensinne har gjort livet vanskelig for meg, så var det som nynorsk og sammenlagtkarakter. Men man vokser opp og kanskje har jeg vokst fra det, for det som ligger igjen er en gnagende visshet om at norsk nasjonalromantikk egentlig ikke har noe med meg å gjøre. Det er ikke jekteskippere og fiskerbønder som var symbolet på det norskeste av det norske. Langt mindre fjellfinner. Så var jo nasjonalromantikken i sin tid en oppfinnelse fra et lite miljø av romantikere som hang rundt på et lite universitet i en liten tysk by, importert til et land som drev heftig nasjonsbygging av folk som hadde penger til å sende guttungene ned til kontinentet. Og de snakket nesten helt sikkert klokkerdansk.

Jeg kan lite om målsaken. Jeg vet at Aasen var for og Bjerke var mot. Jeg vet at sånn som riksmedia ser ut i dag, så kan jeg ikke ta folk alvorlig når de bruker valgfrihet som argument mot nynorsk i skolen. Jeg snakker med en del bokmålsord. Jeg snakker med grammatikk og språklyd som er nådeløst vestnordisk. Det har aldri plaget meg å skrive bokmål, men det er noe i beskyldningene mot nynorsken som skurrer. Det er de som kommer fram anonymt på internett. Som du hører fra sure niendeklassinger. De som kommer rett fra levra, og det er at nynorsk er stygt, og bondsk, og dessuten så snakker de det bare på vestlandet.

Jeg kommer ikke fra vestlandet. Jeg kommer fra folk som ble trakassert av den norske stat fordi de snakket feil språk. Jeg har ikke noe lidenskapelig forhold til nynorsk, men et sted i hjernebarken sitter en trassig mistanke om at de som ville ha vekk det bondske skriftspråket var de samme som ville at nordmenn skulle slutte å snakke samisk og finsk. For meg høres «spynorsk» ut som forakt for de som ikke passer inn i ideen om hva Norge skulle være. Og jeg skulle ønske jeg lærte det skikkelig når jeg hadde sjansen.

Fullmetal Alchemist

      Alle generasjoner har sine forbilder. Far min hadde Beatles. Jeg hadde Spice Girls. Lillesøstera min har Jonas Brothers, og den gang jeg var ung og uskyldsren og anime var skikkelig, skikkelig sært og kult og Bladkompaniet ikke engang hadde rabla på fylla om å gi ut manga her til lands, så hadde animefansen Cowboy Bebop, Evangelion, og Gundam Wing. Det var seriene som definerte en generasjon – det var de som alle hadde sett og alle hadde elsket, og sistnevnte var faktisk på den første DVDen med anime jeg sjøl eide.

      De som kom etter meg hadde Fullmetal Alchemist.

      Tegneserien Fullmetal Alchemist har akkurat fått sitt siste kapittel på trykk, og en era er over; verden var aldri den samme etter FMA. Det var serien som satte fansubs på kartet, som fikk sjølutnevnte dubhatere til å utrope en begrederlig middelmådig dub som den beste i verden, serien som vant pris etter pris, toppa bestselgerlistene i månedsvis, som fikk en film vist på kino i Junaiten, som var nummer én på alle offisielle og uoffisielle lister over “beste anime ever”. Det var den som blei fulgt i ukentlig spenning av animefans av alle aldre og legninger, fra Yu-Gi-Oh til Martian Successor Nadesico til Boku no Sexual Harassment.

      Aldri var en serie så elsket, og aldri var den vel så utskjelt som når noen år hadde gått, hypen hadde lagt seg, og tegneseriefansen forlangte sin rettferdige oppreisning for at den vanvittig populære TV-versjonen hadde fått en heil generasjon av fans til å “misforstå heile poenget med mangaen”. Det er dem som meiner at de nå har fått den oppreisninga i form av Fullmetal Alchemist: Brotherhood, som man døpte det andre forsøket på å oversette tegneserien til Arakawa fra papir til film. Og her følger en pussig historie for min del: jeg så aldri Fullmetal Alchemist når hysteriet var på sitt største – faktisk ikke før et drøyt år etter at siste episode gikk på lufta. Jeg prøvde å lese tegneserien etterpå, men ga opp etter bok nummer fem fordi det bare ikke funka for meg. Jeg har ikke sett den mye debaterte Brotherhood. Men jeg eier intet mindre enn tre forskjellige DVD-utgaver av Fullmetal Alchemist the Movie: The Conqueror of Shambala.

      Det er ikke til å skyve under en stol at om jeg aldri var en blodfan som så hver episode fem ganger, så elsket også jeg Fullmetal Alchemist. Jeg gikk til den med et høytidig løfte om å være kul og kritisk og ikke en skrikende fangirl. Heilt sånn gikk det ikke, og når det nå er gått inflasjon i å klage over hvor bedriten den første anime-serien var syv år etter at den først så dagens lys, så tenker jeg det er på tide å fortelle folket hvorfor det ikke bare var dårlige ordspill som fikk meg til å velge tittelfiguren til banneret på bloggen her.

      Fullmetal Alchemist, skulle du ha brukt de siste årene på å krysse Russland til fots, er en tegneserie av det lengre slaget, en TV-serie på etparogfemti episoder, en film, tre OVA-er, noen TV-spill, et par-tre romaner, og nå altså en ny TV-serie på lengde med den første men uten noen sammenheng til den for øvrig. Jeg skriver her om den første TV-serien (2003 – 2004), som blei laga så lenge før tegneserien var ferdig at det nesten sier seg sjøl at den måtte ta en brutalt anna vending for å få til en fornuftig slutt – særlig siden Arakawa (tegneserieskaperen) etter sigende ba dem om å gjøre det sånn. Derav kom behovet for å gjøre det godt igjen med serie nr. 2 (Brotherhood), evt. bare muligheten til å slå seg enda noen slanter på merchandise til fansen. Så kan de lærde strides om hvorvidt det nå var noen god idé å lage en anime av en manga som var så til de grader ikke ferdig, i alle fall fra det kunstneriske synspunktet. Fra det kommersielle var FMA en braksukess, og det er jo som kjent penga som rår.

      Fullmetal Alchemist er historien om Stålalkymisten, Edward Elric, og lillebroren hans, Alphonse. De lever i en verden til forveksling like Europa før første verdenskrig, sånn utenom at de har et samfunn som ikke er basert på vår gjengse teknologi, men på alkymi: vitenskapen om hvordan man kan omforme stoffer på molekyl-og-atomnivå. Edward og Alphonse var vidunderbarn på den fronten, forlatt av sin far men oppdratt av en ellers elskelig mor – som dør. Vidunderbarna vil bruke alkymi til å vekke mor til live, og hva så om det å bruke alkymi på mennesker er det absolutte tabu? Jo, det går galt. Når hypotesen er blitt tilbakebevist, har Edward mista en arm og et bein, og Alphonse er bare sjela til en ti år gammel gutt festa til en svær, tom rustning. Edward får utstyrt seg sjøl med mekaniske proteser sånn at han kan fungere noenlunde normalt, og brødrene får seg jobb som profesjonelle alkymister i militæret, sånn at de kan få tilgang til ellers hemmeligstempla forskning. For de har et mål, må vite: Edward og Alphonse skal finne De Vises Stein, et sagnomsust stoff som skal kunne gjøre det vitenskapen ikke kan: bedrive alkymi med menneskekroppen, så Alphonse kan bli sitt gamle jeg og Edward slipper de smertefulle protesene.

      Der har du bakgrunnshistorien. Det å kort forklare hva det er du får i fanget når du setter deg ned for å se Fullmetal Alchemist er ingen lett oppgave, men vi kan vel begynne med å si at vi egentlig snakker om en ganske gjengs action-shounen-greie. Edward og Alphonse reiser rundt, slåss mot slemminger, må leve med et rykte som for lengs har løpt dem i forveien, begynner å snøre opp trådene til noe langt større enn dem. Også har du militæret som Edward jobber for, representert av den ambisiøse oberst Mustang, også en statsalkymist. Så er det en religiøs fanatiker som dreper statsalkymister, uansett alder. Så er det skurkene: oppkallt etter de syv dødssynder, og tilsynelatende umulig å ta livet av. Og derfra kommer spørsmålet om hva det er som forties av militæret Edward jobber for, og hvilke synder alkymister kan få seg til å begå i vitenskapens navn.

      Handlingen skyter fart når man etter hvert skjønner at det ikke bare er brødrene Elric som er på jakt etter den myteomspunne steinen. Så langt derifra, og Fullmetal Alchemist rekker innom både folkemord, vitenskapsetikk, krig og fred og religion og politikk, soldattraumer, hittebarn, fødsler og begravelser innen siste episode går i svart. Alt dette mens serien aldri blir mørkere enn en gjengs shounen-serie bør være, med dertil passende humor og unvikelse av de aller verste klisjeene omkring. For det er der du finner det som gjør Fullmetal Alchemist til noe meir enn de tre tusen andre action-adventure shounen-seriene som har rullet over skjermene i Solens Rike: kjernen til historien handler ikke om å slå skurkene en gang for alle, å finne skatten eller å redde landet fra tyranni. Plotet, kanskje, men det om det er sånne ting historien til slutt står og faller på, så er det likevel ikke det som er poenget. Når spenninga står på den ytterste spiss i episode 50, så er det ikke for noen av de førnevnte kampsakene at mot og offervilje tynes til sitt ytterste, men for det som heile tida var motivasjonen til Edward og Alphonse og sirkuset de satte i gang da de ga seg ut på jakt etter å gjøre det umulige. Og grunnen til at de gjør alt det de gjør er at de er brødre, og det er ingen ting de setter høyere enn det.

      Fullmetal Alchemist er ikke heilt som andre serier. Den hadde mye penger i ryggen – den både så og hørtes bra ut, den bygger på et konsept som er originalt nok til at man kan tilgi at enkeltepisoder skurrer. Den har alt som kan kjøpes for penger, men den har også noe som en del serier av samme type gjerne mangler: den har sjel. Det er ikke bare universet rundt historien som gjør den original: det man kjemper for er ikke demokrati og menneskerettigheter eller sex eller havet, døden og kjærligheten. Det er hjem, familie, menneskeverd. Enkle ting med store konsekvenser for ethvert menneske, særlig når du er femten år gammel og den eineste grunnen til at du ikke har tatt livet av deg er at da ville broren din være aleine igjen.

      Som en som ikke leste stort av papirversjonen, så kan jeg heller ikke sammenligne manga og anime. Det fortelles at de er to veldig forskjellige arter, og det kan jeg godt tru på; jeg kan bare ikke gå god for det. Men jeg kan gå god for en dyp, stille kjærlighet til historien som fortelles i den første tv-serien: for et fascinerende univers som er både likt og ulikt vårt eget. For figurer som har fæle problemer som sjeldent har enkle svar. For en historie som stiller spørsmål om hva som er rett og galt og hvor mye du kan ofre for å gjøre det du trudde du alltid ville. For to gutter som ikke får fred før de har gjort godt det de gjorde galt.

      Konklusjonen får være at Fullmetal Alchemist er en fin serie, det kan de fleste enes om. Den engelske dubbinga er verken bedre eller verre enn hva du vanligvis får fra Funimation, altså skulle vi alle ønske at det var ADV eller Bandai som hadde hatt ansvaret der. Ikke plag deg sjøl med å høre på den tyske.

The Courageous Princess

[Sånn omtrent.]

Tittelen sier alt. The Courageous Princess, en ettbindsserie tegna av Rod Espinosa, handler om Prinsesse Mabelrose som er datter av en modig far og en vakker mor. Mabelrose vokser opp med skitt under neglene og tjenerungene som kamerater – og hennes første møte med de andre prinsessene ender med skuffelse over hvor dårlig hun passer inn i tittelen sin. Desverre spiller ikke det noen rolle for dragen som kidnapper henne og sperrer henne inne i et slott som ligger bak en ødemark som ligger bak et gigantisk tornekratt. Dragen har tatt noen prinsesser opp gjennom åra, og aldri har noen prins greid å bryte seg inn for å redde damene. Det var neppe noen som braut seg ut derfra før Mabelrose, heller.

Mabelrose får bruk for sin bondske oppdragelse når hun gir opp å vente på en prins og tar fatt på en strabasiøs flukt og en lang reise hjemover. Når det står om livet kan man ikke være redd for å få gjørme på kjolen, og når man skal få venner, så er det ikke taktisk å brife med prinsessetitler i hytt og vær. Mabelrose vandrer gjennom verden, treffer mange snille (og noen ikke like snille) folk, og begynner så smått å vokse ut av den trauste rosa kjolen.

Det er egentlig noe poenglaust å anmelde The Courageous Princess på norsk, siden målgruppa neppe leser godt nok engelsk til å ha noen glede av den, og de som leser engelsk godt nok neppe har noen interesse i å lese serier jenter 5-9. Espinosa tegner greit og heller ikke meir, men serien er i alle fall i farget. Historien er god nok, sjøl om de største Donald-tegnerne har levert bedre. Men det er ikke bare i øynene til Mabelrose at man aner de japanske anene til serien, for Mabelrose har en historie med episke trekk. Mabelrose blir eldre, og man aner at hun vokser på tingene som skjer med henne. Det er ikke eventyr om prinsesser og drager og snakkende dyr; det er historien om en jente som er langt, langt hjemmefra. Hadde The Courageous Princess faktisk vært manga, regner jeg med at det hadde vært en anime på gang før eller siden.

Som kommentar til rådende kjønnsideologi innenfor den vellykkede sjangeren “la oss fortelle ungene gamle eventyr men med figurer som faktisk har personlighet”, da – man hører jo allerede de verste liberalerne der ute steiler over feministkommunismen som ligger under sjøl om historien vitterlig kommer fra en mann. Disney har for lengst kuppa prinsessebissnissen, og der i gården er liksom heile poenget med å være prinsesse at du blir gift med en prins (nåja, utenom Mulan). The Courageous Princess er en lite diskré kritikk av rådende oppfattning av eventyrprinsesse, mest i form av tittelen. Det skal godt gjøres å beskylde Jasmin, Pocahontas eller Ariel for å være feiginger, men prinseser er “pene“, ikke “modige“. Man kan kanskje beskylde Espinoas for å gå vel friskt ut ved å gi det navnet til en type historie som de fleste unger kjenner fra mindre kjønnspesifikke sjangre, men på den andre siden – når det å beskrive en prinsesse med ordet “modig” er nok til å bli oppfatta som statsfeministisk, så sier det vel kanskje meir om samfunnet enn det gjør om verken historie eller historieforteller.

Det som slår meg som hovedforskjellen fra – nja, la oss si W.I.T.C.H. – er mangelen på såpeopera. Det er et eventyr, og der gifter man seg med sin sanne kjærlighet, som aller helst skal være en prins. Mabelrose er knapt nok gammel nok til det, og i livet hennes er det bare en mann: pappa. Hvor Disneyprinsessene og WITCH-jentene alle belønnes med en mann for en jobb godt gjort, så trenger ikke Mabelrose det: Mabelroses så langt lykkelige slutt trenger slett ikke å krones med hennes første kyss.

Hvis det var “sterke kvinner” man lette etter, så har jo gamerne hatt Lara Croft og Samus i årevis allerede. Men “jentegreier” (sånt som selges med rosa cover) har en begrederlig tendens til å aldri la jentungene glømme hva som gjør slutten lykkelig: man kan godt vinne konkurransen og redde kloden og slå skurken, men fullkommen vil det ikke være før man har funnet en mann. Men Mabelrose trenger ikke. Mabelrose er god nok med gode lagkamerater. Og derfor skulle jeg ønske at jeg kunne gitt The Courageous Princess til mine små søskenbarn: Mabelrose er et sjarmerende alternativ til Askepott og Will og de tusenvis andre jentene der ute som repeterer visa om at det ordentlige jenter liker å gjøre på fritida er å dalle seg opp og smile til gutter. Mabelrose driter i om hun skitner seg ut, for Mabelrose trenger ikke å være pen og pyntelig for at prinsen skal like henne. Hun har, må vite, verre ting å bekymre seg for.

Gravitation

Jeg er ikke rett person å spørre, for i den grad jeg noensinne hadde en bittersøt ungdomskjærlighet, så var det Gravitation. Bittersøt fordi tidens gang ville det sånn at jeg oppdaga serien først etter at den for lengst var ferdig, bittersøt fordi den får så vanvittig mye tyn for ting den ikke gjør, bittersøt fordi den faktisk fortjener tyn for ting som blir glatt oversett. Bittersøt fordi folk som tilstår å like Gravitation vanligvis er fjorten år gamle og nyfrelste hedninger som trudde at Naruto liksom var den riktig store kunsten når det kom til mannlig kjærlighet.

Jada, du har hørt om Gravitation. Du har enten hørt veldig fine ting, eller veldig stygge ting, og det er 98% sikkert at det du har hørt er riv ruskende galt. Dette er historien om en tegneserie som mye mulig var ganske så revolusjonær i sin tid og sin sjanger, og var revolusjonær nok til å være talspersonen for mesteparten av det vestlige publikumet. Den har vært elsket, den har vært hatet, den er overhodet ikke verdt noen gjeve priser men fortjener all kred den kan få.

Dette er historien om Gravitation, en rørende, rølpete, dritdårlig og dritartig tegneserie som kanskje aldri skulle vært utgitt, men fortjener å bli lest av fleire enn de som liker BL.

Med advarslene overstått: Shuichi Shindou er en musiker av det slaget som strøk alle fag på videregående. Han har et band, han skal bli stor, men før det, så må han få seg platekontrakt (hvis det er banddrama du vil ha, les Nana). Men før han kommer dithet, så snubler han over en høy, blond og rappkjefta fremmed som erklærer at Shuichi virkelig ikke kan skrive sangtekster. Shuichi tar seg nær, og setter det for seg at han skal få den ukjente fornærmeren til å ete hatten sin. Lang historie kort: Vår høye, blonde og pottesure venn er den unge og berømte forfatteren Eiri Yuki, som tilfeldigvis er svigerbroren til et av barndomsidolene til Shuichi som nå driver et plateselskap. Shuichi skjønner etter hvert at han er forelska i Yuki, og Yuki – all klaging til tross – gidder liksom aldri å bli kvitt han. Og da… er vi vel sånn omtrent halvveis i bok to av i alt tolv. Det tar av derfra. Så til de grader.

Gravitation handler om lite gjennomtenkte forelskelser og vanskelig kjærlighet, men er ikke mye romantisk. Hvis det er rødmende kjærlighetserklæringer du vil ha, så stikk over til Kare Kano. Hvis det er gutteklining, gakk hen til ebay og kjøp doujinshi, og hvis du nå absolutt må ha det i tjukke bøker, så betal penger for FAKE men ikke si at jeg ikke advarte deg. Gravitation er en komedie. En komedie hvor, på et tidspunkt, vår helt blir jaga rundt i New York By av en pandamecha. Det er et av de verre tilfellene, og vanligvis er det meir lavmælt – humoren ligger for det meste i at verken Shuichi eller mesteparten av folkene rundt han har noe større overskudd av sunt folkevett. Mange snåle ting skjer i livet til Shuichi, og mens alle de snåle tingene skjer, så er det to ting som konstant ligger i bakgrunnen:

Yuki, som man aldri heilt forstår seg på og som så desidert ikke er den Shuichi først trur – og Ryuichi Sakuma, det største idolet Shuichi noensinne hadde, og som gjør comeback når karrieren til Shuichi og bandet skyter fart. Og med disse to elementene på plass, så har Gravitation plass til noen saftige stykker drama innimellom slagene. Gravitation har en historie inni all idiotien: historien om hvorvidt Shuichi og Yuki kan på noen måte kan få en lykkelig slutt, og historien om hvorvidt Shuichi kan toppe listeplasseringene til Ryuichi. Og historien om hvor mye Shuichi faktisk er villig til å ofre for å oppnå noen av disse målene.

Og dermed har vi kommet fram til grunnen til at Gravitation egentlig ikke fortjener pengene du betaler for den: det er egentlig en forferdelig dårlig tegneserie. Maki Murakami er ikke særlig flink til å tegne. Ikke er hun noe bemerkelsesverdig talent på å tegne serier heller. Hun har jo et for så vidt godt grep på figurene, men det betyr ikke at hun har et godt grep på historien. Hun har åpent sagt at hun ikke hadde planlagt noen slutt mens hun tegna, og gud hjelpe meg, det synes. Serien har en rød tråd, men den forsvinner i bok nummer seks og dukker bare så vidt opp igjen i bok nummer elleve. Og på det tidspunkt har tegnestilen hennes forandra seg så kraftig at du neppe ville ha trudd at det var samme serien som den i bok nummer to.

Men Murakami har altså et talent her i verden: alle feil og mangle på tross, Gravitation er MORSOM. Like morsom som den ellers er dårlig, så det går egentlig opp i opp. Og det er nettopp dette som gjør serien til en aldri så liten student på barrikadene: meg bekjent var Maki Murakami den første – og for alt jeg veit, fortsatt den eineste – som laga en Boys Love-serie som var fullstendig tøvete. Hun tegner ikke bishounen, stilen er markant annerledes enn den blomstrete shoujo-looken som jeg har forstått at de fleste BL-serier la seg etter. Rett nok har Gravitation noe grining over tapt kjærlighet og voldtekt og foreldre som bare ikke forstår seg, men det kommer ikke fra de hold man forventer seg at de skal komme – og uansett, så er det ikke det serien handler om. Rett nok følger Gravitation idealet om en liten, naiv sprett som tar lett til tårene og en høy, ufølelig mann som er altfor voksen til sånt – men den snur det på hodet, og en god del av poenget til serien er at SHUICHI er den som redder YUKI. For det er ikke noen seksuelt forvirra skolegutt det er snakk om her: Shuichi Shindou har ambisjoner og tæl så det holder, og en livsfilosofi som plasserer han trygt sammen med den typen helt vi vanligvis finner i shounen-sjangeren.

Og konklusjonen? Den får du trekke sjøl. Jeg blei som nenvt kjent med serien når jeg var ung og naiv, og har aldri heilt kommet over det. Jeg syns stadig den er verdt å lese på nytt, samme hvor tynn og teit historien er, og hvor dårlig Murakami er til å tegne hender.

Over til den faktiske grunnen til at Gravitation var revolusjonær: det var den første BL-serien som blei sendt på tv. Tretten episoder, følger mangaen til bok nr. 6 og finner en heilt anna slutt. Liker vi det? Ja og nei.

Ja: til forskjell fra Murakami, så kunne folka bak tv-serien skrive skikkelige historier. Gravitation følger faktisk en skikkelig historie her, med tilhørende spenningskurve og tematisk sammenheng og sånn.

Nei: som det nesten alltid går når man overfører en historie til et annet medium, så går noe tapt på veien. I tilfellet Gravitation, så er det mye av finurlighetene til figurene, og med det, så forsvinner mye av humoren (og dramaet) som gjør mangaen spesiell. Den erstattes av meir slapstick og sånn i tv-versjonen, men det blir ikke det samme. Shuichi blir meire masete, Yuki, som faktisk er en av de beste delene av tegneserien, blir veldig mye kjedeligere, og sånn går det med alle de andre figurene. Og håret til Shuichi er rosa. Rosa. Animasjonen er så som så (men med tanke på at dette var en lavbudsjettsgreie, antakeligvis imponerende), mye flinke folk bak stemmene (Tomokazu Seki og Kazuhiko Inoue er jo ikke akkurat ukjente), den engelske dubbinga er fæl, den tyske er faktisk slett ikke så verst.

Oppsummert: jeg foretrekker papirversjonen. Og ikke la deg skremme (evt. lokke) av at herregud, det er to gutter som er sammen: Gravitation handler ikke om homoromantikk. Ikke egentlig. Det er bare en bonus.

Emma

Det var en gang at jeg vandra rundt i en tegneseriesjappe, og som seg hør og bør, endte opp med å vake over mangahyllene. Butikken var liten og gutten bak disken sørvisinnstilt. Hvor mye peiling han hadde på manga kan muligens trekkes i tvil da han påsto at “100% authentic manga”-stempelet til Tokyopop betydde at det var 100% vold og pupper (for de som begynte å lese manga etter 2003, så betyr det at de ikke speilvendte tegningene og trykket serien i vestlig leseretning).

Det der med vold og pupper (samt svære roboter) er vel kveda til enhver god fanboy, og ikke skal jeg være den som påstår at shoujo-seriene er mye meir originale. Men det herlige med manga er at de gjerne går dit vestlige serier overlater territoriet til andre medier, og Emma er en perle som neppe hadde hatt noen kommersiell suksess andre steder enn i Japan. Og før jeg oppsummerer videre, så vil jeg benytte anledning til å si at dette ikke bare gjelder historien, men også det tegnetekniske – Kaoru Mori er en mester hva tegneserier gjelder, men meir om det lenger nede.

Emma en kjærlighetshistorie av det slaget man egentlig ikke har sett så veldig mye til etter realismens endelige seier og den seksuelle revolusjon. Og hva for en historie er det?

Det er, selvfølgelig, historien om Emma. Men det er minst like mye historien om William, hvis bakgrunn gjør historien enklere å oppsummere: William er eldste sønn i familien Jones, som er familien til Richard Jones, en søkkrik forretningsmann som aldri heilt har fått den anerkjennelsen han har ønsket seg hos de finere kretser. Han har respekt, jovisst, for han har meir penger enn de fleste av dem – men det var altså det der med anerkjennelse. Det har han viet sitt liv til å få, og det er har han ikke helt greid å lære eldstesønnen å verdsette. William er en ung mann uten de store ambisjonene her i livet før den dagen han besøker den gamle guvernanta sin og treffer på kvinnen i sitt liv – Emma. Den stakkars William som aldri har hatt noen større lidenskap for noe som helst i verden har heller ikke hatt noen større motganger i livet, men det er jo sånt det blir historie utav. For Williams far forventer at barna skal gifte seg til navn og status, og Emma er en tjenestejente.

Problemet med å anbefale manga til folk er gjerne det der med å forklare HVORFOR det er så jævli bra. For, let’s face it, det er ikke akkurat enkelt sette ord på hvorfor verdens beste tegneserie handler om en gutt og et spøkelse som er meir enn normalt interessert i et brettspill som er eldre enn Jesus. Og det er litt det samme med Emma: Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor denne historien er spesiell. Men man kan jo alltids prøve, så la oss begynne med det førnevnte håndtverket: Mori er virkelig, virkelig god på tegneserier, og da meiner jeg ikke bare at hun kan tegne og fortelle gode historier. Det er måten hun gjør det på: hun får munnhuggeri til å føles som de reineste actionsekvenser, hun skildrer detaljer som virkelig gir serien et nesten filmaktig preg, og hun greier glatt å trykke en åtte-ti ruter inn på en vanlig mangaside uten at det blir unaturlig å lese. Hun er rett og slett bare så god at det aleine burde være grunn nok til å lese serien, samme hvor lite interessert man ellers er i kostymedrama.

For tilbake til historien: rikmannsønn og tjenestejente, men har vi ikke sett dette før? I fem episoder fra BBC? Mange ganger? Det kan godt hende, men det betyr ikke at vi ikke tåler det en gang til, og i alle fall ikke når det er så bra gjort som det er i Emma. Det er altså en lavmælt kjærlighetshistorie som blir en del mindre lavmælt når William etter hvert begynner å innse HVOR vanskelig det faktisk er. Den er sjarmerende viktoriansk kysk – mesteparten av Emma og Williams forhold går ut på å spasere sammen og snakke om været. Vi som leser aviser veit at det er sex overalt, og at det er fint lite å gjøre med det sjøl om det forderver ungene våre til å dele ut nakenbilder av seg sjøl til treogførtiårige hjemmeboere fra Steinkjer. Og dermed er det faktisk ganske deilig å lese en kjærlighetshistorie hvor de ikke engang holder hender. For å si det som det er – i den tyske oversettelsen tiltaler de fortsatt hverandre med “De” når bok nummer syv er ferdig.

Men det som virkelig får historien til å skinne er figurene. For om du trudde du visste det som var å vite om unge menn med flosshatt og manerer i kjærlighetshistorier fra viktoriatiden, så har du ikke blitt kjent med William Jones. For på tross av seriens tittel, så ligger handlingen vel så mye, og antakeligvis meir, hos William. Og skjønnt Emma heller ikke er så enkel som hun kanskje virker i begynnelsen, så var det William som virkelig fascinerte meg. For han er gudbedre ingen Darcy eller Heathcliff. William begynner historien som en noe tafatt og utvilsomt naiv ung herremann. Han kan drive business hvis han absolutt må, men noen særlige ambisjoner kan man ikke påstå at han har. Så når han treffer Emma og etter hvert skjønner hvor glad han er i henne, og hvor vanskelig det kommer til å bli å overtale faren til å la dem gifte seg, så tar historien en form som ikke er det man kanskje skulle tru. Og det gjelder ikke bare William, men også dem som man kanskje forventer mindre medfølelse med – den strenge faren, den håpløst forelskede forloveden og den gretne lillebroren får alle personlighetstrekk og bakgrunnshistorier som gjør at vi blir nesten like glade i dem som vi blir i Emma og William. Noe av det mest sympatiske med historien er at det egentlig ikke er noen “skurker”, men mennesker som bare følger reglene som de kjenner dem, og som de meiner er til det beste.

Emma er den typen kjærlighetshistorie man burde lese hvis man vil ha anna enn klining. Den handler om ringene i vannet når noe først starter, om alt det andre som kanskje ikke burde ha noe med saken å gjøre, men som så absolutt får det når ballen først begynner å rulle. Det er ikke romanse som vi har lært det å kjenne av allverdens shoujotegnere, og jeg har enda til gode å høre noen klage over det. Og nevnte jeg at Mori hadde en egen konsulent som passa på at alle de historiske detaljene var riktige?

(Bildene og traileren på toppen er fra de to TV-seriene, som tar en litt annen sti på veien til samme slutt som tegneserien, og som slett ikke er det verste du kan se sjøl om ikke er like spesiell som papirversjonen)

Vulgærhistorie til folket: Hvordan Norge havna i et fornuftsekteskap med Sverige

Til skrekk og advarsel: dette er ganske fritt etter hukommelsen.

Forrige gang: Norge var ute å kjøre etter Svartedauden og havna i spann med Sverige og Danmark. Til slutt dro Sverige sin kos, men forsøkene Norge gjorde på å følge etter lyktes ikke, og i 1536 var Norge offisielt en del av kongeriket Danmark.

Litt meir bakgrunn av interesse: i 1660 innførtes eneveldet (diktaturet, altså) i Danmark-Norge, hvilket faktisk medførte at de to landene blei likestilte når styre og stell gikk fra adelen og over til embetsstanden (byråkratene, altså). Og det kan og bør også nevnes at norske bønder hadde det bedre enn de danske, og at den norske industrien var bedre utbygd enn den danske. På den andre siden, så var det heller ikke stort anna enn bønder og prester i Norge; all kulturell og politisk elite befant seg i Køben. I 1814 var det ikke Christiania som var hovedstaden i Norge.

Ting skjer uti verden: Først når engelskmennene i Amerika starta den stolte tradisjonen med å betale minst mulig skatt og befesta det med å lage seg et rike uten konge. Og så når franskmennene knappe femten år etterpå fulgte på med å ta livet av mesteparten av det blå blodet. Som bana vei for Napoleon, og Napoleon dro som kjent over alpene i jakten på verdensherredømme. Sånt blei det krig av, og lang historie kort: Sverige la seg ut med Russland, og måtte i 1809 gi opp på 1/3 av landet, og det var den tredjedelen som lå øst for Torneelva og seinere skulle bli kjent for høyt alkolholforbruk og badstufrekvens, morsomt språk og troll av en heilt anna type enn dem vi er vant til her på berget.

Svenskene var lite fornøyde med lederskapet, og hadde seg et aldri så lite militærkupp: sittende konge blei erstatta av onkelen. Siden denne onkelen var både gammel og barnlaus, så var det meir interesse rundt hvem som skulle velges til kronprins – og en stund var faktisk kongen av Danmark (og Norge) en heit kandidat. Valget falt til slutt på en dansk adelsmann og offiser som var voldsomt populær i Norge, noe som nok hadde sitt å gjøre for at han blei valgt (navnet var for øvrig Christian August eller Carl August avhengig av hvilken side av grensa du befinner deg på). For allerede i 1809, så var det prat blant det lille som fantes av nordmenn med penger og utdannelse om at det ville tjene landet å slå seg i hop med Sverige i stede for. Svenskene var enige, men noe større forbrødringing blei det aldri noe av: den nyvalgte kronprinsen døde knappe seks måneder etter at han blei valgt, og neste kandidat var en fransk militær ved navn Jean-Baptise Bernadotte. Også begynte moroa.

Året var 1812, og svenskeprinsen Bernadotte hadde fått i oppdrag å skaffe dem østparten – nå kjent som Storfyrstedømmet Finland – tilbake fra russen. Men av uvisse grunner, så var ikke Bernadotte så veldig interessert, nevnte det bare sånn i forbifarten og krangla ikke meir på det når russerne flirte av forslaget. Derimot var både Bernadotte og russerne interessert i å mobbe Danmark, og de fikk med seg England på laget. Og Danmark, som hadde prøvd å holde seg utafor Napoleonskrigene, så seg nødt til å alliere seg med Frankrike. Det gikk jo som det måtte gå, så la oss hoppe over detaljene rundt den krigen: Danmark kapitulerte og ga bort Norge i bytte mot noen tyske territorier og en pen sum riksdaler. Men det slutta som kjent ikke der.

Året var 1814, og Norge gikk over i svensk eie i januar. Men en stund i forveien hadde danskekongen sendt kronprinsen Christian Fredrik for å holde kok på den norske patriotismen, som hadde kjølnet en del utover de siste åra pga. en aldri så liten blokkade England hadde lagt på Skagerak for å forhindre danskene fra å sende korn til Norge (hvorfra vi seinere skulle få “Der bodde en underlig gråsprængt en”). Christian Fredrik var naturlig nok ikke særlig keen på å gi opp arvesølvet, så han ga nordmennene beskjed om å velge ut lokale representanter og sende dem til Eidsvoll. Det var mye hipp som happ, men Eidsvollforsamling blei det, og der debatertes det hvorvidt nordmennene måtte følge ordre fra en konge som faktisk hadde frasagt seg retten til landet, eller om man faktisk kunne vinne meir på å slå seg sammen med svenskene. Man bestemte seg til slutt for å drite i det første, og sekstende mai blei det vedtatt en grunnlov som slo fast at Norge kunne styre sitt eget stell uten hjelp fra brødre verken i sør eller øst. Christian Fredrik blei den første norske kongen på fire hundre år.

Javel, ja. Og hvorfor kunne det ikke fortsette sånn?

Fordi svenskene også hadde sin ære å ivareta, må vite. Og resten av Europa ga blanke eff i hvorvidt Norge var svensk eller dansk eller norsk – Christian Fredrik hadde ikke mange venner, men Bernadotte var godt i kjøret. Det var en symbolsk krig, tre uker lang, hvor svenskene fikk vise at de ikke vil gi seg og nordmennene fikk vise at de ikke ville legge seg på ryggen sånn heilt uten videre, og når de hadde vunnet og vi hadde tapt, så gikk Christian Fredrik med på å reise hjem igjen. Men ikke uten at nordmennene fikk ha grunnloven i fred, noe som absolutt ikke hadde vært en del av den opprinnelige avtalen. Dermed fikk Norge beholde riksforsamlinga (bedre kjent som Stortinget nå for tida), og fikk dermed en god del meir politisk innflytelse enn det svenskene først hadde planlagt: nordmennene valgte sine egne menn og lagde sine egne lover, og den norske grunnloven var langt meir demokratisk anlagt enn den svenske. Norge var meint som en erstattning for det tapte Finland, men endte altså opp som en likestilt, og i praksis ganske uavhengig, partner.

Og sånn gikk no dagan heilt til 1884. Og den dag i dag bærer paradegata i Oslo stadig navnet som Bernadotte tok når han blei konge av Sverige og Norge.

Den lille havfruen

Onkel Walt mister kanskje noe av magien når man blir eldre. Og når man først stifter bekjentskap med noen av bravadene til selskapet som voksen, så er det faktisk sånn at man skjønner hvorfor mamma fortsatt benekter for at historier som fortelles i tegnefilm fortjener å bli tatt alvorlig. Dagens moral: Hvis valget står mellom at dattera din må leve et liv som tang, eller at du overgir all makt over vær og vind på de sju hav til en tyrannisk heks, så skal du redde ungen. Uansett hvor forjævlig den dattera og alt anna liv under vann kommer til å få det under det kommende terrorregimet. Og sjøl om alt var hennes feil.

Nei, Disney, nei. Sånn funker verken foreldrekjærligheten eller samfunnskontrakten.

Med det sagt, så skjønner man godt at det var Den lille havfruen som skulle bli ståande som begynnelsen på den andre gullalderen til Disney. Når du har sett Oliver og vennene hans og Bernard og Bianca, så kan man ikke nekte for at havfruen Ariel og alle hennes venner og fiender leverer meir liv, magi, fargespill og bevis på hvor jævla bra tegnefilm kan gjøre ting som vanlig film ikke kan. Men hvorvidt dette eksempelet forteller en historie som holder vann (unnskyld) er en anna sak.

Skulle noen aldri ha hørt historien: Yngste datter til kongen av havet forelsker seg i en menneskeprins, går til havheksa og kjøper seg tre dager med bein og lunger i bytte mot stemmen sin. Innen den tredje dagen må gutten ha kysset henne, ellers tilhører hun heksa med hud og hår. Tradisjonen tro har Disney smurt på tjukke lag med meir dagsaktuelt drama, her i form av en tenåringsdatter og en far som ikke skjønner seg på pubertale jenter. Det mangler heller ikke på snakkende sjømat, ravende gale franske kokker, og jaggu er det ikke noen haier som seinere skulle bli parodiert av Pixar noen år seinere også. Det er Disney sånn som Disney skal være, og filmen er jo forsåvidt underholdende nok, den. Hvis det bare ikke hadde vært for det lille problemet med å tru på historien.

“So much for true love,” kakler heksa rett før hun blir rent i senk av rein, sann kjærlighet. Logikken brister. Som voksen sitter man der og rister på hodet når jenta uten snev av baktanke selger sjela og alle bånd til familien for sjansen til kanskje å gifte seg med en mann hun aldri engang har prata med. Oj, jenta er seksten år gammel, mangler enhver form for ansvarsfølelse, er dum nok til å inngå bindende kontrakter med mildt sagt tvilsomme skapninger, også skal vi synes synd på henne fordi faren fyrer seg maks? Kanskje er det jeg som er gammel og bitter, men den moralen duger ikke engang til ukebladsnoveller. Kjærligheta er stor, men stor nok til å unnskylde at man er en jævla idiot, det er den ikke. Filmen var nok banebrytende vakker for tyve år sida, men historien er tvilsom. Og det var den nok på åttitallet og.

Og da har vi ikke engang gått i detalj om hvordan Disney tok et av verdens vakreste eventyr, ga det en heilt anna moral og slutt, og gjorde det til en tvilsom kjærlighetshistorie med strenge pappaer og syngende krabber.

Den norske dubbinga, ære være Preus og Kyrkjebø, har en del tvilsomme ord og vendinger.

Of the USS Enterprise

Når jeg var tretten blei jeg en motvillig fan. Det var ikke at jeg satte meg ned og så på fordi jeg var særlig interessert i sci-fi. Tvert imot; jeg var – og er – ikke av typen som omfavner alt som har romskip og marsboere. Men på et eller anna kjedelig søndag må jeg ha kommet bortpå feil knapp og fortsatt å se, for når jeg var tretten, så var det et av de få tv-programmene jeg faktisk fulgte hver uke. Men det var den gangen internett besto av hjemmesnekra hjemmesider med bilder av bikkja, og når TV2 slutta å sende Star Trek: The Next Generation, så var det lite som kunne holde kjærligheten ved like. Sjøl om jeg nok likte Janeway og Chakotay og doktoren – Voyager var bare ikke heilt det samme, og sendetiden på TV2 kortlevd.

Med andre ord: det jeg veit om Spock og Kirk, det veit jeg på grunn av at folk på internettet snakker om dem. Jeg hadde aldri sett dem gjøre det kapteiner og førsteoffiserer på stjerneskip gjør, men det har jeg nå, for jeg har sett den siste filmen.

Nei, jeg veit ikke hva den egentlig heiter. Og jeg gir egentlig litt blanke, for det handla om stjerneskipet Enterprise, og jeg kjente at jeg var litt lei meg når det var slutt. Ta fra det hva du vil – for å snakke den slags historiefortelling som akademia forlanger at jeg skal bry meg om, så er det ikke så mange store spørsmål som blir stilt, og ikke mange nye svar som blir gitt. Men det er masse stilig CGI og kameratskap og folk med spisse ører, drøy kamerføring og stjerner og svarte hull. Og det er nok for meg, i massevis. Jeg gidder ikke å skrive noen skikkelig anmeldelse fordi filmen henvender seg til fansen, det var Trekkies eller bare sci-fi folk generelt. Selvfølgelig er det ikke noe du går og ser på hvis du helst ser film hvor du kan diskutere de postmoderne motivene etterpå, men for dem av oss som liker romskip og klingonere, så er det bløtkake med multer og konjakk. For si hva du vil om sjangeren – filmen er god, den.