Slenger ut en link

Aftonbladet skriver om et land hvor innvandringsdebatten virkelig må ha blitt kuppa av feil folk.

Tegnsetting og sånn

Høyre viser oss hvorfor de kjemper for kunnskapsskolen.

Gravitation

Greit. Jeg er ikke rett person å spørre, for til den grad jeg noensinne hadde en bittersøt første kjærlighet, så var det Gravitation. Bittersøt fordi tidens gang ville det sånn at jeg oppdaga serien først etter at den for lengst var ferdig, bittersøt fordi den får så vanvittig mye tyn for ting den ikke gjør, bittersøt fordi den faktisk fortjener tyn for ting som blir glatt oversett. Bittersøt fordi folk som tilstår å like Gravitation vanligvis er fjorten år gamle og nyfrelste hedninger som trudde at Naruto liksom var den riktig store kunsten når det kom til mannlig kjærlighet.

Jada, du har hørt om Gravitation. Du har enten hørt veldig fine ting, eller veldig stygge ting, og det er 98% sikkert at det du har hørt er riv ruskende galt. Dette er historien om en tegneserie som mye mulig var ganske så revolusjonær i sin tid og sin sjanger, og var revolusjonær nok til å være talspersonen for mesteparten av det vestlige publikumet. Den har vært elsket, den har vært hatet, den er overhodet ikke verdt noen gjeve priser men fortjener all kred den kan få.

Dette er historien om Gravitation, en fantastisk, rørende, rølpete, dritdårlig og ikke minst hylende morsom tegneserie som kanskje aldri skulle vært utgitt, men fortjener å bli lest av fleire enn de som liker BL.

Med det overstått, en kort oppsummering av seriens handling: Shuichi Shindou er en musiker av det slaget som strøk alle fag på videregående. Han har et band, han skal bli stor, men før det, så må han få seg platekontrakt (hvis det er banddrama du vil ha, les Nana). Men før han kommer dithet, så snubler han over en høy, blond og rappkjefta fremmed som erklærer at Shuichi virkelig ikke kan skrive sangtekster. Shuichi tar seg nær, og setter det for seg at han skal få den ukjente fornærmeren til å ete hatten sin. Lang historie kort: Vår høye, blonde og forøvrig ganske pottesure venn er den unge og berømte forfatteren Eiri Yuki, tilfeldigvis svigerbror til et av barndomsidolene til Shuichi som nå eier et plateselskap. Shuichi skjønner etter hvert at han er forelska i Yuki, og Yuki – all klaging til tross – gidder liksom aldri å bli kvitt han. Og da… er vi vel sånn omtrent halvveis i bok to av i alt tolv. Det tar av derfra. Så til de grader.

Gravitation er ikke en romanse. Hvis det er rødmende, stammende kjærlighetserklæringer du vil ha, så stikk over til Kare Kano. Hvis det er gutteklining, gakk hen til ebay og kjøp doujinshi, og hvis du nå absolutt må ha det i tjukke bøker, så betal penger for FAKE men ikke si at jeg ikke advarte deg. Gravitation er en komedie. En syk komedie. En komedie hvor, på et tidspunkt, vår helt blir jaga rundt i New York By av en jævla pandamecha. Det er et av de verre tilfellene, og vanligvis er det meir lavmælt – humoren ligger for det meste i at verken Shuichi eller mesteparten av folkene rundt han har noe større overskudd av sunt folkevett. Mange snåle ting skjer i livet til Shuichi, og mens alle de snåle tingene skjer, så er det to ting som konstant ligger i bakgrunnen:

Yuki, som man aldri heilt forstår seg på og som så desidert ikke er den Shuichi først trur – og Ryuichi Sakuma, det største idolet Shuichi noensinne hadde, og som gjør comeback når karrieren til Shuichi og bandet hans skyter fart. Og med disse to elementene på plass, så har Gravitation plass til noen saftige stykker drama innimellom slagene. Gravitation har en historie, og det er ikke bare historien om hvorvidt Shuichi og Yuki kan leve lykkelige alle sine dager, eller historien om hvorvidt Shuichi kan toppe listeplasseringene til Ryuichi: det er jo – som sånne historier alltid er – egentlig historien om hvorvidt Shuichi kan bli voksen nok til å vite hva som er viktigst for han, og hvor mye han vil ofre for å få det.

Og dermed har vi kommet fram til grunnen til at Gravitation egentlig ikke fortjener pengene du betaler for den: det er egentlig en forferdelig dårlig tegneserie. Maki Murakami er ikke særlig flink til å tegne. Ikke er hun noe bemerkelsesverdig talent på å tegne serier heller. Hun har jo et for så vidt godt grep på figurene, men det betyr ikke at hun har et godt grep på historien. Hun har åpent sagt at hun ikke hadde planlagt noen slutt mens hun tegna, og gud hjelpe meg, det synes. Serien har en rød tråd, men den forsvinner i bok nummer seks og dukker bare så vidt opp igjen i bok nummer elleve. Og på det tidspunkt har tegnestilen hennes forandra seg så kraftig at du neppe ville ha trudd at det var samme serien som den i bok nummer to.

Men Murakami har altså et talent her i verden: alle feil og mangle på tross, Gravitation er MORSOM. Like morsom som den ellers er dårlig, så det går egentlig opp i opp. Og det er nettopp dette som gjør serien til en aldri så liten student på barrikadene: meg bekjent var Maki Murakami den første – og for alt jeg veit, fortsatt den eineste – som laga en Boys Love-serie som var fullstendig tøvete. Hun tegner ikke “bishies“, stilen er markant annerledes enn den blomstrete shoujo-looken som jeg har forstått at de fleste BL-serier la seg etter. Rett nok har Gravitation noe grining over tapt kjærlighet og voldtekt og foreldre som bare ikke forstår seg, men det kommer ikke fra de hold man forventer seg at de skal komme – og uansett, så er det ikke det serien handler om. Rett nok følger Gravitation idealet om en liten, naiv sprett som tar lett til tårene og en høy, stoisk mann som er altfor voksen til sånt – men den snur det på hodet, og en god del av poenget til serien er at SHUICHI er den som redder YUKI. For det er ikke noen seksuelt forvirra skolegutt det er snakk om her: Shuichi Shindou har ambisjoner og tæl så det holder, og en livsfilosofi som plasserer han trygt sammen med den typen helt vi vanligvis finner i shounen-sjangeren.

Og konklusjonen? Den får du trekke sjøl. Jeg blei jo, som nevnt, kjent med serien når jeg var ung og naiv, og har aldri heilt kommet over det. Jeg syns stadig den er verdt å lese på nytt, samme hvor tynn og teit historien er, og hvor dårlig Murakami er til å tegne hender.

Over til den faktiske grunnen til at Gravitation var revolusjonær: det var den første BL-serien som blei sendt på tv. Tretten episoder, følger mangaen til bok nr. 6 og finner en heilt anna slutt. Liker vi det? Ja og nei.

Ja: til forskjell fra Murakami, så kunne folka bak tv-serien skrive skikkelige historier. Gravitation følger faktisk en skikkelig historie her, med tilhørende spenningskurve og tematisk sammenheng og sånn.

Nei: som det nesten alltid går når man overfører en historie til et annet medium, så går noe tapt på veien. I tilfellet Gravitation, så er det mye av finurlighetene til figurene, og med det, så forsvinner mye av humoren (og dramaet) som gjør mangaen spesiell. Den erstattes av meir slapstick og sånn i tv-versjonen, men det blir ikke det samme. Shuichi blir meire masete, Yuki, som faktisk er en av de beste delene av tegneserien, blir veldig mye kjedeligere, og sånn går det med alle de andre figurene. Og håret til Shuichi er rosa. Rosa. Animasjonen er så som så (men med tanke på at dette var en lavbudsjettsgreie, antakeligvis imponerende), mye flinke folk bak stemmene (Tomokazu Seki og Kazuhiko Inoue er jo ikke akkurat ukjente), den engelske dubbinga er fæl, den tyske er faktisk slett ikke så verst. Til tysk animedubbing å være, vel å merke.

Oppsummert: jeg foretrekker papirversjonen. Og ikke la deg skremme (evt. lokke) av at herregud, det er to gutter som er sammen: Gravitation handler ikke om homoromantikk. Ikke egentlig. Det er bare en bonus.

Emma

Det var en gang at jeg vandra rundt i en tegneseriesjappe, og som seg hør og bør, endte opp med å vake over mangahyllene. Butikken var liten og gutten bak disken sørvisinnstilt. Hvor mye peiling han hadde på manga kan muligens trekkes i tvil da han påsto at “100% authentic manga”-stempelet til Tokyopop betydde at det var 100% vold og pupper (for de som begynte å lese manga etter 2003, så betyr det at de ikke speilvendte tegningene og trykket serien i vestlig leseretning).

Det der med vold og pupper (samt svære roboter) er vel kveda til enhver god fanboy, og ikke skal jeg være den som påstår at shoujo-seriene er mye meir originale. Men det herlige med manga er at de gjerne går dit vestlige serier overlater territoriet til andre medier, og Emma er en perle som neppe hadde hatt noen kommersiell suksess andre steder enn i Japan. Og før jeg oppsummerer videre, så vil jeg benytte anledning til å si at dette ikke bare gjelder historien, men også det tegnetekniske – Kaoru Mori er en mester hva tegneserier gjelder, men meir om det lenger nede.

Emma en kjærlighetshistorie av det slaget man egentlig ikke har sett så veldig mye til etter realismens endelige seier og den seksuelle revolusjon. Og hva for en historie er det?

Det er, selvfølgelig, historien om Emma. Men det er minst like mye historien om William, hvis bakgrunn gjør historien enklere å oppsummere: William er eldste sønn i familien Jones, som er familien til Richard Jones, en søkkrik forretningsmann som aldri heilt har fått den anerkjennelsen han har ønsket seg hos de finere kretser. Han har respekt, jovisst, for han har meir penger enn de fleste av dem – men det var altså det der med anerkjennelse. Det har han viet sitt liv til å få, og det er har han ikke helt greid å lære eldstesønnen å verdsette. William er en ung mann uten de store ambisjonene her i livet før den dagen han besøker den gamle guvernanta sin og treffer på kvinnen i sitt liv – Emma. Den stakkars William som aldri har hatt noen større lidenskap for noe som helst i verden har heller ikke hatt noen større motganger i livet, men det er jo sånt det blir historie utav. For Williams far forventer at barna skal gifte seg til navn og status, og Emma er en tjenestejente.

Problemet med å anbefale manga til folk er gjerne det der med å forklare HVORFOR det er så jævli bra. For, let’s face it, det er ikke akkurat enkelt sette ord på hvorfor verdens beste tegneserie handler om en gutt og et spøkelse som er meir enn normalt interessert i et brettspill som er eldre enn Jesus. Og det er litt det samme med Emma: Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor denne historien er spesiell. Men man kan jo alltids prøve, så la oss begynne med det førnevnte håndtverket: Mori er virkelig, virkelig god på tegneserier, og da meiner jeg ikke bare at hun kan tegne og fortelle gode historier. Det er måten hun gjør det på: hun får munnhuggeri til å føles som de reineste actionsekvenser, hun skildrer detaljer som virkelig gir serien et nesten filmaktig preg, og hun greier glatt å trykke en åtte-ti ruter inn på en vanlig mangaside uten at det blir unaturlig å lese. Hun er rett og slett bare så god at det aleine burde være grunn nok til å lese serien, samme hvor lite interessert man ellers er i kostymedrama.

For tilbake til historien: rikmannsønn og tjenestejente, men har vi ikke sett dette før? I fem episoder fra BBC? Mange ganger? Det kan godt hende, men det betyr ikke at vi ikke tåler det en gang til, og i alle fall ikke når det er så bra gjort som det er i Emma. Det er altså en lavmælt kjærlighetshistorie som blir en del mindre lavmælt når William etter hvert begynner å innse HVOR vanskelig det faktisk er. Den er sjarmerende viktoriansk kysk – mesteparten av Emma og Williams forhold går ut på å spasere sammen og snakke om været. Vi som leser aviser veit at det er sex overalt, og at det er fint lite å gjøre med det sjøl om det forderver ungene våre til å dele ut nakenbilder av seg sjøl til treogførtiårige hjemmeboere fra Steinkjer. Og dermed er det faktisk ganske deilig å lese en kjærlighetshistorie hvor de ikke engang holder hender. For å si det som det er – i den tyske oversettelsen tiltaler de fortsatt hverandre med “De” når bok nummer syv er ferdig.

Men det som virkelig får historien til å skinne er figurene. For om du trudde du visste det som var å vite om unge menn med flosshatt og manerer i viktorianske kjærlighetshistorier, så har du ikke blitt kjent med William Jones. For på tross av seriens tittel, så ligger handlingen vel så mye, og antakeligvis meir, hos William. Og skjønnt Emma heller ikke er så enkel som hun kanskje virker i begynnelsen, så var det William som virkelig fascinerte meg. For han er gudbedre ingen Willoughby eller Heathcliff. William begynner historien som en noe tafatt og utvilsomt naiv ung herremann. Han kan drive business hvis han absolutt må, men noen særlige ambisjoner kan man ikke påstå at han har. Så når han treffer Emma og etter hvert skjønner hvor glad han er i henne, og hvor vanskelig det kommer til å bli å overtale faren til å la dem gifte seg, så tar historien en form som ikke er det man kanskje skulle tru. Og det gjelder ikke bare William, men også dem som man kanskje forventer mindre medfølelse med – den strenge faren, den håpløst forelskede forloveden og den gretne lillebroren får alle personlighetstrekk og bakgrunnshistorier som gjør at vi blir nesten like glade i dem som vi blir i Emma og William. Noe av det mest sympatiske med historien er at det egentlig ikke er noen “skurker”, men mennesker som bare følger reglene som de kjenner dem, og som de meiner er til det beste.

Emma er den typen kjærlighetshistorie man burde lese hvis man vil ha anna enn klining. Den handler om ringene i vannet når noe først starter, om alt det andre som kanskje ikke burde ha noe med saken å gjøre, men som så absolutt får det når ballen først begynner å rulle. Det er ikke romanse som vi har lært det å kjenne av allverdens shoujotegnere, og jeg har enda til gode å høre noen klage over det. Og nevnte jeg at Mori hadde en egen konsulent som passa på at alle de historiske detaljene var riktige?

(Bildene og traileren på toppen er fra de to TV-seriene, som tar en litt annen sti på veien til samme slutt som tegneserien, og som slett ikke er det verste du kan se sjøl om ikke er like spesiell som papirversjonen)

No vart æ skræmt, ja

Så var altså FrP en gjeng med den typen ekle Ayn Rand-fanboys som fronter saker som de veit at ingen andre partier vil pirke borti med en skistav engang for å vinne misfornøyde velgere som ikke leser partiprogrammet skikkelig nok til å ta inn over seg hva FrP-politikk vil gjøre med livene deres.

Altså: FrP lyger til velgerne sine for å få makt til å gjennaføre politikk som det bare er en liten gruppe tullinger som vil ha.

Jeg har tenkt mitt om hva det sier om laga i landet at vi har så mange kortsynte mennesker omkring, men at partiet villeder dem med vilje er faen meg verre enn jeg hadde trudd. Tanken på at folk som lyger til velgerne sine skal få regjeringsmakt er vel hva beleste mennesker kaller for orwellsk. Eller kanskje bare enda et bevis på at partiet enten ikke har peiling på hva demokrati (se: Sametinget) og rettsstat (se: Krekar) handler om – eller at de bare ikke bryr seg.

Søsterspråkene

Jeg kan litt tysk, som betyr at jeg kan meir enn de fleste nordmenn. Jeg kan nok tysk til å kunne å høre nyhetsprogrammer på radio, se film teksta eller dubba, og lese tegneserier. Jeg kan nok tysk til å kunne gå god for av sveitsertysk er bortimot like uforståelig som nederlandsk – du tar et ord her og der, men sitter ellers som et svært spørsmålstegn sånn at de fatter at du ikke er innfødt og slår over til (sveitsisk) høytysk. Så vidt jeg kan forstå ligger forskjellene mest i uttalle, litt i grammatikken, og en del i ordforrådet, og de er store nok til at ungene faktisk må lære dem. De sveitsertyske (eg. alemanniske) dialektene er tyske dialekter; de er ikke egne språk.

Man trenger ikke å lære en nordmann svensk. Man lar nordmannen vokse opp med foreldre som liker Afzelius, og kanskje parkerer man dem på en campingplass på vestsiden av Bottenvika med en bok som blei kjøpt på det lokale samvirkelaget (jada, de har dem der óg). Eller man lar NRK sende Emil og Pippi. Når grammatikken er lik, og ordforrådet er godt gjenkjennelig, og uttalen skiller seg ved en ekstra konsonant eller noe sånt, så er det ikke snakk om læring, det er snakk om å venne seg til.

Som man som nordmann må venne seg til å høre en fem-seks-sju variasjoner av ordet “jeg”, eller at ordet “elte” ikke betyr det samme i Oslo som i Tromsø, eller at noen av oss bruker fleire diftonger enn andre. Og hvorfor denne forkynnelsen av det svenske språkets fortreffelighet?

Fordi unge svensker og dansker snakker engelsk sammen, og fordi jeg sjøl må sitte med øynene igjen for å få med meg innhold som blir muntlig formidla av en danske. Danskene har ingen Emil og ingen Afzelius som jeg veit om; ikke engang en Håkan Hellström som går på radioen av og til. Men om vi liker det eller ikke, så er det danskene som forærte oss det fortreffelige bokmålet som vi elsker mens vi hater å tenke på hvordan fikk det. Og skriftlig dansk kan enhver nordmann lese.

At det handler om å venne seg til? Jeg har vel nevnt før at jeg snakker en dialekt som etter alle fornunftens regler ville vært skrevet som nynorsk. Men jeg vokste opp i en bokmålskommune, og man skal være bra idiot for ikke å ha fått med seg at nynorsk bare er for spesielt interesserte når det gjelder trykksaker her til lands. Er det rart ungene hater å måtte lære et skriftspråk som mesteparten av dem aldri har fått inn gjennom eteren og Donald i samme mengder som standard østnorsk? Vi trenger meir nynorsk i media, sånn at hovedstadsungene kan venne seg til å lese det på samme måte som vi bondetamper har måttet venne oss til å lese målformen som ligger dem nærmest. Vi trenger meir dialekt på NRK. Vi trenger ikke å tekste svenskene, vi trenger svensk litteratur på videregående. Gudene veit at det ikke handler om at det er så jævla vanskelig.

Så når jeg har tatt til å sitte å høre på tegnefilmmusikk som bare Disney kan gjøre det på dansk, så er det av reint språkpolitiske årsaker. Det finnes mange onde ting å si om det språket hvis litteratur jeg studerer på heltid (ikke tysk), og geografi og historie har gitt oss nordmenn to ekstra språk nesten gratis. Det blir for dumt å ikke gidde å venne seg til at svenskene sier “fönster” og at danskene svelger fleire konsonanter enn oss.

Fremmedspråk gjør det ikke kul før du kan bruke dem skikkelig

1. Joda, du er så voksen som kan lese engelsk, og joda, norsk er et taperspråk – ting blir ti ganger kulere straks de er på det germansk-romanske bastardmålet. Men, ok: Du får et poeng hvis du laster ned fansubber på tysk, fransk eller italiensk (spansk er muligens verdens minst nyttigste språk å kunne med mindre man har tenkt seg en karriere som svovelpredikant i sør-Amerika).

2. Astrid Lindgren likte etter sigende de norske oversettelsene til Jo Tenfjord bedre enn sine egne svenske tekster; meir kjent er vel det at folka bak Cowboy Bebop mente at den engelske dubbinga var bedre enn den japanske originalen.

3. Hvis du vil, så kan jeg godt skrive en analyse om hvorfor “Jeg skal gjøre mannfolk av deg” (fra Mulan) har en mye dypere klangbunn på norsk enn “I’ll Make A Man Out Of You” har på engelsk.

4. Hvis du insisterer på å lese Harry Potter, Ringenes herre eller Det gyldne kompasset på engelsk fordi de norske oversettelsene har andre navn, så har jeg tre ord til det: get a clue.

5. Og for øvrig: Ord deling krever ekstra taste trykk, og navn på språk, måneder og uke dager skrives ikke med stor for bokstav på norsk. Nei, jeg tar ikke folks engelskkunskaper seriøst før de lærer seg at forskjellige språk har forskjellig tegnsetting.

Vulgærhistorie til folket: Hvordan Norge havna i et fornuftsekteskap med Sverige

Til skrekk og advarsel: dette er ganske fritt etter hukommelsen.

Forrige gang: Norge var ute å kjøre etter Svartedauden og havna i spann med Sverige og Danmark. Til slutt dro Sverige sin kos, men forsøkene Norge gjorde på å følge etter lyktes ikke, og i 1536 var Norge offisielt en del av kongeriket Danmark.

Litt meir bakgrunn av interesse: i 1660 innførtes eneveldet (diktaturet, altså) i Danmark-Norge, hvilket faktisk medførte at de to landene blei likestilte når styre og stell gikk fra adelen og over til embetsstanden (byråkratene, altså). Og det kan og bør også nevnes at norske bønder hadde det bedre enn de danske, og at den norske industrien var bedre utbygd enn den danske. På den andre siden, så var det heller ikke stort anna enn bønder og prester i Norge; all kulturell og politisk elite befant seg i Køben. I 1814 var det ikke Christiania som var hovedstaden i Norge.

Ting skjer uti verden: Først når engelskmennene i Amerika starta den stolte tradisjonen med å betale minst mulig skatt og befesta det med å lage seg et rike uten konge. Og så når franskmennene knappe femten år etterpå fulgte på med å ta livet av mesteparten av det blå blodet. Som bana vei for Napoleon, og Napoleon dro som kjent over alpene i jakten på verdensherredømme. Sånt blei det krig av, og lang historie kort: Sverige la seg ut med Russland, og måtte i 1809 gi opp på 1/3 av landet, og det var den tredjedelen som lå øst for Torneelva og seinere skulle bli kjent for høyt alkolholforbruk og badstufrekvens, morsomt språk og troll av en heilt anna type enn dem vi er vant til her på berget.

Svenskene var lite fornøyde med lederskapet, og hadde seg et aldri så lite militærkupp: sittende konge blei erstatta av onkelen. Siden denne onkelen var både gammel og barnlaus, så var det meir interesse rundt hvem som skulle velges til kronprins – og en stund var faktisk kongen av Danmark (og Norge) en heit kandidat. Valget falt til slutt på en dansk adelsmann og offiser som var voldsomt populær i Norge, noe som nok hadde sitt å gjøre for at han blei valgt (navnet var for øvrig Christian August eller Carl August avhengig av hvilken side av grensa du befinner deg på). For allerede i 1809, så var det prat blant det lille som fantes av nordmenn med penger og utdannelse om at det ville tjene landet å slå seg i hop med Sverige i stede for. Svenskene var enige, men noe større forbrødringing blei det aldri noe av: den nyvalgte kronprinsen døde knappe seks måneder etter at han blei valgt, og neste kandidat var en fransk militær ved navn Jean-Baptise Bernadotte. Også begynte moroa.

Året var 1812, og svenskeprinsen Bernadotte hadde fått i oppdrag å skaffe dem østparten – nå kjent som Storfyrstedømmet Finland – tilbake fra russen. Men av uvisse grunner, så var ikke Bernadotte så veldig interessert, nevnte det bare sånn i forbifarten og krangla ikke meir på det når russerne flirte av forslaget. Derimot var både Bernadotte og russerne interessert i å mobbe Danmark, og de fikk med seg England på laget. Og Danmark, som hadde prøvd å holde seg utafor Napoleonskrigene, så seg nødt til å alliere seg med Frankrike. Det gikk jo som det måtte gå, så la oss hoppe over detaljene rundt den krigen: Danmark kapitulerte og ga bort Norge i bytte mot noen tyske territorier og en pen sum riksdaler. Men det slutta som kjent ikke der.

Året var 1814, og Norge gikk over i svensk eie i januar. Men en stund i forveien hadde danskekongen sendt kronprinsen Christian Fredrik for å holde kok på den norske patriotismen, som hadde kjølnet en del utover de siste åra pga. en aldri så liten blokkade England hadde lagt på Skagerak for å forhindre danskene fra å sende korn til Norge (hvorfra vi seinere skulle få “Der bodde en underlig gråsprængt en”). Christian Fredrik var naturlig nok ikke særlig keen på å gi opp arvesølvet, så han ga nordmennene beskjed om å velge ut lokale representanter og sende dem til Eidsvoll. Det var mye hipp som happ, men Eidsvollforsamling blei det, og der debatertes det hvorvidt nordmennene måtte følge ordre fra en konge som faktisk hadde frasagt seg retten til landet, eller om man faktisk kunne vinne meir på å slå seg sammen med svenskene. Man bestemte seg til slutt for å drite i det første, og sekstende mai blei det vedtatt en grunnlov som slo fast at Norge kunne styre sitt eget stell uten hjelp fra brødre verken i sør eller øst. Christian Fredrik blei den første norske kongen på fire hundre år.

Javel, ja. Og hvorfor kunne det ikke fortsette sånn?

Fordi svenskene også hadde sin ære å ivareta, må vite. Og resten av Europa ga blanke eff i hvorvidt Norge var svensk eller dansk eller norsk – Christian Fredrik hadde ikke mange venner, men Bernadotte var godt i kjøret. Det var en symbolsk krig, tre uker lang, hvor svenskene fikk vise at de ikke vil gi seg og nordmennene fikk vise at de ikke ville legge seg på ryggen sånn heilt uten videre, og når de hadde vunnet og vi hadde tapt, så gikk Christian Fredrik med på å reise hjem igjen. Men ikke uten at nordmennene fikk ha grunnloven i fred, noe som absolutt ikke hadde vært en del av den opprinnelige avtalen. Dermed fikk Norge beholde riksforsamlinga (bedre kjent som Stortinget nå for tida), og fikk dermed en god del meir politisk innflytelse enn det svenskene først hadde planlagt: nordmennene valgte sine egne menn og lagde sine egne lover, og den norske grunnloven var langt meir demokratisk anlagt enn den svenske. Norge var meint som en erstattning for det tapte Finland, men endte altså opp som en likestilt, og i praksis ganske uavhengig, partner.

Og sånn gikk no dagan heilt til 1884. Og den dag i dag bærer paradegata i Oslo stadig navnet som Bernadotte tok når han blei konge av Sverige og Norge.

La oss snakke om litteratur

– Hvordan kan du lese dette? Det er jo ingen bilder!
– Vel, noen mennesker bruker fantasien.

Skjønnheten og udyret

Dette handler litt om hvordan voksne mennesker nå for tida godt kan gå og se på filmer fra Dreamworks eller Pixar, siden de er animerte; tegnefilm, derimot, er fortsatt historier av type “Tom og Jerry”, og Mononoke Hime er jo. Øh. Animasjon, ikke sant?

Folkens, drit i det. Engelskmennene, som kaller korte tegnefilmer for det samme som de kaller vitsetegninger og tegneseriestriper, kan få lov til å bruke et anna ord når det kommer til tegnefilm med nok penger investert til at det vises på kino. Det problemet har vi ikke på norsk. Innrøm at det er tegnefilm fra Japan det er du laster ned. Fortell gjerne om hvordan japanerne forlengst har forstått at tegnefilm meget effektivt kan fortelle historier til voksne, men slutt nå for Guds skyld å insistere på at “anime ikke er tegnefilm”. Jo, det er det. Det er det, men det er ikke det jeg vil skrive om her. Her vil jeg skrive om noe som ligger mitt hjerte enda nærmere: om å elske tegneserier for det de er i stede for å late som om de er noe annet.

---

Det var en gang at jeg var den beste kunden til småtjukk bibliotekar i et lite bibliotek. Jeg lånte masse bøker, jeg leste masse bøker, jeg leste dem gjerne om igjen. Det tok slutt når jeg begynte på ungdomskolen og begynte med Tommy og Tigern i stede for, og jeg så meg aldri heilt tilbake. Der de fleste på min alder brukte bursdagspengene på klær, sminke og sko, kunne jeg godt svi av en seks-sju hundre kroner på importserier fra en av bruktbokbutikkene i Tromsø.

For å si det sånn: Jeg har et visst forhold til mediet, som om det forlengst ikke har vært åpenbart for folk som leser denne bloggen. Jeg begynte å lese tegneserier akkurat i den alderen når de fleste slutta å lese Donald: Jeg er ikke akkurat ukjent med skammen om å innrømme at jeg liker sånne “barnslige” greier i stede for tåredryppende romaner om anorektiske heltinner som blir redda fra sjølmord på slutten. Jeg begynte å like Pokémon akkurat i den alderen når det begynte å være i orden å lese Ernie og Pondus (og dette var noen år før Bladkompaniet slo seg på manga), så jeg har gjort mitt med å forsvare lesevanene mine. Kort sagt: Innen jeg var atten, så hadde jeg for lengst lært meg å stå med ryggen rak og erklære at ja, jeg liker tegneserier.

En sjanger som har et litt meir belastende navn på engelsk, desverre, og dermed var det også noen forståsegpåere som måtte gå hen og, i stede for å ta begrepet tilbake, fant på nye ord som hørtes meir profesjonelle ut enn “comic books”.

Det eine var begrepet “sequential art”, som direkte betyr “bilder i rekkefølge” og er så pretensiøst at vi alle ruller med øynene over det (og dessuten er upresist, fordi det teknisk sett også kan vise til film). Det andre er meir problematisk, og ja: jeg snakker selvfølgelig om grafiske romaner.

Jeg hadde nok hatt litt lettere for det hvis vi hadde adoptert det svenske ordet “serieroman”, men det er jo som kjent en heilt anna sjanger på denne siden av Kjølen. Noen prøver seg med “tegneserieroman”, men det mangler både schwung og benektelsen av sine røtter. Ett er det også at de amerikanske forlagene forlengst har kapra “graphic novel” til å bety “bok med tegneserier” i, som for eksempel Donald Pocket. Og det kan de gjerne gjøre for min del, for det er år og dag siden jeg fikk begrepet “graphic novel” langt nedi vrangstrupen. La meg forklare hvorfor:

Definisjonen på order litteratur er “skrevet materiale”. Tradisjonelt på papir, men muntlige overleveringer regnes også med, så la oss presisere litt nærmere: litteratur er noe som kommuniserer hovedsakelig verbalt. Det gjør ikke tegneserier, det veit vi som har vært bortpå Jason. Tegneserier er serier av tegninger – tegneserier kan ha ord, men de må ikke. Tegneserier er ikke litteratur. Kan vi kutte ut den patetiske remjinga om at det “jo, tegneserier er litteratur fordi de kan forteller store historier og dessuten blir gitt ut i samme format som romaner av og til”? For det er det man gjør når man finner på et nytt navn for de “skikkelige” tegneseriene og presterer å kalle dem for “en type roman”. Nei. Nei. Romanen er den dominerende sjangeren innafor prosafortellinger og har vært det de siste par hundre år, men “historie som er lang nok til å bli gitt ut i egen bok” er faktisk ikke leksikondefinisjonen av det engelske ordet “novel” – Robinson Crusoe var ikke den første boka som gikk i trykken bestående av kun en lang fortelling.

Prosa og tegneserier kommuniserer på grunnlengede forskjellige måter. Innafor fortellingsteorien (eller heiter det faktisk narratologi på norsk?), så ligger vel tegneserien et sted mellom film og prosa – de er hovedsakelig visuelle, som film, men har de samme tidsperspektivene og formatet som prosa. Tegneserier kan fortelle like store historier som romaner, som episke dikt, som film, som drama, som opera, som radioteateret. Det at mediet hovedsakelig har blitt brukt som populærunderholdning er ikke å nekte for, men sleng Maus etter mora din neste gang ho vegrer seg, og minn henne om at jævelskapen faktisk vant en Pulitzer. Det at folk går ut fra at en tegneserie automatisk er mindreverdig kunst handler nok mest om hva mediet faktisk har blitt brukt til opp gjennom åra. Det har ingenting med navnet å gjøre.

Man kan spørre om det er rettferdig at man skiller mellom romaner og noveller og kortromaner og episke dikt mens alt som forteller historier med bilder i rekkefølge skal defineres under samme begrep, samme om de trykkes som avisstriper, månedshefter, album eller i bokform. Jovisst skulle jeg ønsket det fantes fleire som skreiv skikkelig analyser av tematikk og fortellerteknikk i tegneserier. Jovisst skulle jeg ønsket at det fantes litt meire forskning på hvordan bilder og tekst kommuniserer med menneskehjernen. Jovisst skulle jeg ønske at samfunnet kunne akseptere at man ikke må være en tenåringsgutt for å lese tegneserier andre steder enn på dass. Men når man rævsleiker etablissementet på humanistisk fakultet ved å kalle sjangeren opp etter prosalitteraturens høye beskytter, så stinker det lang vei av en ydmyk forespørsel om man ikke kan få leke sammen med dem hvis man lover å prøve så godt man kan å passe inn. Og det tykkest meg at folk som bruker begrepet “roman” om tegneserier gjerne søker å benekte at de overhodet har noe til felles med Pusur og Donald.

Fortellinger vil alltid være avhengige av mediet de fortelles i, og tegneserier er ikke mindreverdige. Vi veit det. Amerikanske bibliotekarer som parkerer Battle Royale i barneavdelinga kommer til å vite det den dagen de får en rasende mor på nakken. Film kan være kunst, og det kan tegneserier også.

Så vær så snill: innrømm det. Løft hodet og si det høyt, og hvis noen vil kverulere så kan du minne dem på Dude, Where’s My Car? og Da Vinci-koden. Også kan du linke dem til Hikaru no Go sånn i mellomtida, til de kan gå på biblioteket og låne seg noe Gaiman. Ikke la åndssnobbene vinne kampen om begrepene – ikke la dem fortsette å påstå at den eineste sanne fortellende kunst er den som blir utgitt i langprosa. La dem ha romanene sine i fred; få dem i stede for til å innrømme at kroppsspråk taler vel så mye som det skrevne ord.

Verbal kommunikasjon? Ikke mye.

Den lille havfruen

Onkel Walt mister mye av magien når man blir eldre. Og når man først stifter bekjentskap med noen av bravadene til selskapet som voksen, så er det faktisk sånn at man skjønner hvorfor mamma fortsatt benekter for at historier som fortelles i tegnefilm fortjener å bli tatt alvorlig. Dagens moral: Hvis valget står mellom at dattera din må leve et liv som tang, eller at du overgir all makt over vær og vind på de sju hav til en tyrannisk heks, så skal du redde ungen. Uansett hvor forjævlig den dattera og alt anna liv under vann kommer til å få det under det kommende terrorregimet. Og sjøl om alt var hennes feil til å begynne med.

Nei, Disney, nei. Sånn funker verken foreldrekjærligheten eller samfunnskontrakten.

Med det sagt, så skjønner jeg godt at det var Den lille havfruen som skulle bli ståande som begynnelsen på den andre gullalderen til Disney. Når du har sett Oliver og vennene hans og Bernard og Bianca, så kan man ikke nekte for at havfruen Ariel og alle hennes venner og fiender leverer meir liv, magi, fargespill og bevis på hvor jævla bra tegnefilm kan gjøre ting som vanlig film ikke kan. Men hvorvidt dette eksempelet forteller en historie som holder vann (unnskyld) er en anna sak.

Skulle noen aldri ha hørt historien: Yngste datter til kongen av havet forelsker seg i en menneskeprins, går til havheksa og kjøper seg tre dager med bein og lunger i bytte mot stemmen sin. Innen den tredje dagen må gutten ha kysset henne, ellers tilhører hun heksa med hud og hår. Tradisjonen tro har Disney smurt på tjukke lag med meir dagsaktuelt drama, her i form av en tenåringsdatter og en far som ikke skjønner seg på pubertale jenter. Det mangler heller ikke på snakkende sjømat, ravende gale franske kokker, og jaggu er det ikke noen haier som seinere skulle bli vakkert parodiert av Pixar, også. Det er Disney sånn som Disney skal være, og filmen er jo forsåvidt underholdende nok, den. Hvis det bare ikke hadde vært for det problemet vi kaller for truverdig drama.

“So much for true love,” kakler heksa rett før hun blir rent i senk av rein, sann kjærlighet. Logikken brister. Som voksen – og særlig man har hørt historiene til Studio Ghibli – så sitter man der og rister på hodet når jenta uten snev av baktanke selger sjela og alle bånd til familien for sjansen til kanskje å gifte seg med en mann hun aldri engang har prata med. Oj oj, jenta er seksten år gammel, mangler enhver form for ansvarsfølelse, er dum nok til å inngå bindende kontrakter med mildt sagt tvilsomme skapninger, også skal vi synes synd på henne fordi faren fyrer seg maks? Kanskje er det jeg som er gammel og bitter, men det der er High School Musical-moral. Kjærligheta er stor, men stor nok til å unnskylde at man er en jævla idiot, det er den ikke. Filmen var nok banebrytende vakker for tyve år sida, men historien er tvilsom. Og det var den nok den gang og.

Og da har vi ikke engang gått i detalj om hvordan Disney tok et av verdens vakreste eventyr, ga det en heilt anna moral og slutt, og gjorde det til en banal kjærlighetshistorie med strenge pappaer og syngende krabber.

Den norske dubbinga, ære være Preus og Kyrkjebø, har en del tvilsomme ord og vendinger.